To svarte aktivister som ble Jehovas vitner

Den lange veien fra Black Power gjennom tap av alle illusjoner og fram til opplysning

VED Tufts universitet i Boston i USA ble det arrangert en orienteringsuke. De hvite studentene lærte å orientere seg på universitetsområdet, mens de svarte studentene var på møter hvor de ble kjent med størrelser som Angela Davis og Dick Gregory og organisasjonen De svarte muslimer. Noe som var ukjent for universitetsledelsen, var at også kriminelle personer fra den militante bevegelse var til stede ved disse møtene. De kom med sine livvakter for å orientere oss om det som foregikk, og si oss hva vi måtte gjøre for å få revolusjonen i gang. De åpnet våre øyne for uverdige forhold og oppildnet oss til å innse at det var et tvingende behov for at de svarte tok makten — for Black Power. Når du er 17 år, reagerer du gjerne sterkt på urettferdighet, og jeg mente nå at jeg måtte identifisere meg enda sterkere med de svarte.

Dette skjedde i 1969, det første året jeg var på Tufts. Jeg fikk snart anledning til å vise hvor «svart» jeg var. Det viste seg nemlig at det var engasjert for få svarte arbeidere til oppførelsen av et studentinternat. Vi troppet opp på byggeplassen ved soloppgang. Til stede var også folk vi hadde tilkalt fra andre steder. De var utstyrt med skytevåpen og andre våpen. Vi hadde utpekt gruppeledere blant oss. Jeg skulle være leder ved en av stillingene. Tre jenter var sammen med meg. Vi hadde transportabelt sambandsutstyr og barrikaderte oss inne i bygningen.

Men spør om bygningsarbeiderne ble rasende da de møtte fram! For dem var dette en sak som dreide seg om levebrødet deres. Det hadde ikke noe med rasepolitikk å gjøre. Det berørte deres familier. De var innstilt på å knuse oss fullstendig! Politiet dukket opp i grevens tid, med verneutstyr og ekstra lange køller. Politimennene dannet en mur mellom oss og arbeiderne, og konfrontasjonen opphørte.

Jeg leste ved to universiteter det året. Jeg hadde fast studieplass ved Tufts, men var med i en studentutveksling mellom Tufts og Massachusetts Institute of Technology, MIT. Mens jeg var på MIT, ble jeg oppsøkt av en svart fysiker som var kommet ganske langt i sine studier. I biblioteket på MIT er det tonnevis med bøker som beskriver bomber og militær strategi. Denne svarte fysikeren henvendte seg altså til meg, og han sa: «Hør her, bror, hvis du har lyst til å rive det ned [internatet som var under bygging] — du er jo ingeniørstudent, ikke sant?» Jeg bekreftet det. Han fortsatte: «Jeg kunne lage noe sprengstoff, og så kunne vi jevne det med jorden.» Men noe slikt var fremdeles utenkelig for meg.

Jeg heter Larry Whitehead. Jeg ble født i Washington, i hovedstaden, og vokste opp i Arlington i Virginia. Jeg fikk erfare de mange store og små nedverdigelser som mennesker med svart hudfarge gjerne blir utsatt for. Jeg opplevde det første året med raseblanding i den videregående skolen — og det at Ku Klux Klan og nazipartiet i Virginia gjorde seg gjeldende ved sitt nærvær, bidrog ikke akkurat til at denne prosessen gikk smertefritt for seg. Jeg hadde alltid hatt mine sterke meninger om de hvite, men det var på Tufts jeg lærte å bli militant.

Madeline og jeg slår oss sammen på Tufts

Året etter kom Madeline til Tufts. Hun hadde en ruvende afrofrisyre, plakater med svarte knyttnever og alle de andre symbolene som ble brukt av Black Power. Hun forteller selv hva som hadde ført henne inn i bevegelsen:

«Det var annerledes med meg. Da jeg kom til Tufts, var jeg allerede militant. Jeg vokste opp i et strøk hvor de fleste var hvite, de fleste på den videregående skolen var hvite, og mange av mine venner var hvite. Men da jeg var i mitt 11. skoleår, brøt det ut opptøyer i skolens kafeteria. Martin Luther King var nettopp blitt drept, og gemyttene kom i kok mange steder. I kafeteriaen ble det kamp mellom svarte og hvite. Det ble nødvendig å stenge skolen. Jeg ble forferdet da mine hvite venner, som jeg hadde vokst opp sammen med, gav uttrykk for hat og fiendtlige følelser. Det gjorde meg bitter. Jeg gjennomgikk en drastisk forandring. Jeg klipte av meg alt håret, anla afrofrisyre og gikk ivrig inn for Black Power. Da jeg kom til Tufts, hadde mitt hat til de hvite allerede slått ut i full blomst.»

Både Madeline og jeg ble aktive deltagere i den svarte bevegelsen på Tufts. Det skjedde store forandringer på den tiden. Det ble holdt store demonstrasjoner på universitetsområdene. Vietnamkrigen var et brennbart tema. Studentbevegelsen for et demokratisk samfunn var i virksomhet. Narkotikakulturen begynte å gripe sterkt om seg på denne tiden. Verken Madeline eller jeg brukte narkotika, men våre forbundsfeller både brukte og solgte narkotiske stoffer.

De fleste studentene ved Tufts var hvite, men også svarte hadde adgang, og vi hadde en forening som var afroorientert. Jeg ble formann i den afroamerikanske foreningen og i et studentsamfunn som hadde medlemmer over hele byen. Drapet på Martin Luther King gav støtet til en stor del av denne virksomheten blant svarte. Med Malcolm Xs død kom det ytterligere fart i den, og da både John og Robert Kennedy ble drept (de ble oppfattet som spesielt «gode hvite mennesker»), satt mange svarte igjen med en følelse av at alt var håpløst.

Vi søkte vår egen identitet. Vi begynte å lese Marcus Garvey, Back to Africa og James Baldwin. Filmene våre beskrev terroristmetoder og svarte mennesker som levde i fattigdom og var utsatt for diskriminering. De viste også arabiske kvinner og barn som fikk slippe inn på steder hvor andre folk ble nektet adgang, og som så gikk dit med bomber fastbundet til kroppen og sprengte målet i luften. De gav sitt liv for saken. Vi ble på denne måten indoktrinert til å gjøre det samme.

Vi underviser i «svart religion»

Jeg hadde alltid trodd på Gud og søkt etter ham. (Apostlenes gjerninger 17: 27) Men i 1970 var han kommet nesten helt ut av mitt liv. På Tufts underviste vi i noe som ble kalt «svart religion». Det var egentlig et angrep på Bibelen. De svarte muslimer øvde stor innflytelse på dette opplegget, og de sa at hvite menn som kom til deg med Bibelen, var djevler. Spesielt de som hadde blå øyne og lyst hår. Jesus skulle derimot ha vært en svart mann med hår som lammeull.

Da vi var kommet så langt i kurset, traff jeg Tim Sieradski. Han var stor, og han hadde lyst hår og blå øyne og kom med en bibel i hånden — hvis noen skulle være en hvit djevel med blå øyne, så måtte det da være ham, tenkte jeg. Han var et av Jehovas vitner. Da han dukket opp utenfor døren min, tenkte jeg med meg selv: ’Her kommer denne store djevelen med blå øyne og skal lære meg Bibelen.’ Men jeg oppdaget snart at han virkelig var kjent i Bibelen, og jeg ville ha ham til å vise meg hvor det stod at Jesu hår var som lammeull.

Han snakket i stedet om denne verdens ende og pekte på skriftsteder som bekreftet det han sa. Som ingeniør hadde jeg funnet fram til vitenskapelige beviser for at Gud er til. Når det gjaldt Bibelen, visste jeg ikke riktig hva jeg skulle tro. Jeg hadde aldri studert den. Tim leste et skriftsted som fikk meg til å spisse ører: «Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden.» (Apostlenes gjerninger 17: 26) Deretter hørte jeg på Tim.

Men det gjorde ikke Madeline! Her kommer hennes begrunnelse: «Jeg hadde gjort meg helt ferdig med kirken. I 16-årsalderen hadde jeg forstått at den var full av hykleri. Jeg visste at min livsførsel ikke var riktig — Larry og jeg bodde sammen på dette tidspunkt — men jeg ville ikke oppsøke kirken og gjøre meg til hykler for å rette på det. Hver gang Tim kom, med sitt lyse hår og sine blå øyne og Bibelen i hånden, ville jeg ikke snakke med ham. Når han kom, gikk jeg.»

Vi mistet kontakten med Tim. Vi var ennå ikke klar til å forlate den bevegelsen som skulle gi de svarte større makt. Den afroamerikanske foreningen arrangerte et møte med en gruppe som kalte seg de siste lyrikere. Disse lyrikerne var svarte mennesker som kombinerte lyrikk og musikk. Alt de produserte, dreide seg om revolusjonen: ’Svarte folk, kom sammen, bli sterke, bryt ned det hvite samfunnet, og gjør livet bedre.’ ’Samarbeid, dra lasset sammen,’ lød refrenget. Madeline og jeg bestemte oss da for at vi bare skulle ha med svarte å gjøre.

En tvil melder seg og vokser

Vi betalte en gang et depositum på en leilighet som tilhørte svarte mennesker. I tre måneder kom de stadig med unnskyldninger, og etter denne lange ventetiden fikk vi beskjed om at de hadde leid den ut til noen andre. Før dette skjedde, hadde jeg hatt en leilighet i et svart boligstrøk, og svarte mennesker brøt seg inn og stjal alt jeg eide. En kveld var jeg i en iskrembar og benyttet stedets telefon til en fjernvalgsamtale med min mor. Tre svarte menn kom inn og rante butikken. Jeg merket ikke noe før en svart mann stod like bak meg og sa: «Ta det helt rolig, bror.» Jeg snudde meg og så at han presset en automatpistol av et kaliber på 0,45 inn i ryggen min. Jommen sa jeg bror!

Vi var også vitne til at svarte utnyttet svarte, akkurat som de hvite gjorde. Det er ikke farge eller rase som betyr noe, det er menneskene selv. Det var trist og desillusjonerende. Vi så nærmere på de svarte vi var sammen med på Tufts. Det fantes ikke noe virkelig brorskap i studentforeningene. Vi fant det heller ikke i den afroamerikanske foreningen. Noen av mine omgangsfeller hadde ingen skrupler ved å ødelegge svarte kvinner. Det var ikke uvanlig at svarte piker kom til universitetet etter at foreldrene deres i årevis hadde spinket og spart for å få penger nok til å sende dem dit. Så dukket det opp svarte menn som lærte dem å bruke narkotika. Noen av disse pikene forsøkte til slutt å begå selvmord.

Vi betraktet alle disse unge menneskene som vi var omgitt av, både de svarte og de hvite. Noen var narkotikere. Noen var alkoholikere, og mange av dem var bare opptatt av seg selv. Og dette var den generasjon som skulle ha ansvaret for verdens framtid! Det var ingen løsning å finne hvor vi enn snudde og vendte oss. Vi søkte forgjeves både blant svarte og hvite.

Vi tapte alle illusjoner

Våre skuffelser tiltok, og snart hadde vi tapt alle illusjoner. Madeline formulerer sitt syn på problemene slik: «Vi hadde alle disse møtene, og talerne gjentok om og om igjen at vi ikke trenger noen regler. Alle kan gjøre det de har lyst til. Dette er anarki. Det er ikke mulig å få utrettet noe på den måten.»

Jeg var enig med henne. Jeg hadde alltid ønsket å finne fram til retningslinjer som menneskene kunne leve etter. Før hadde jeg tenkt at det ville gå bra hvis vi alle var svarte, hvis vi alle hadde kommet fra samme sted og var forent om en felles sak. Så oppdaget vi at de svarte ikke skilte seg ut fra de hvite — de var verken bedre eller verre, men den samme blanding av godt og ondt. Enhet må være basert på noe mer enn rasetilhørighet.

Det var opplagt at vi måtte foreta visse forandringer. Det skar seg for oss. En kveld kom jeg til å tenke på noe: Det var en film på Tufts som viste hvor stort universet er, og hvilken orden som preger det. Dette imponerte meg, og jeg husker at jeg tenkte at det ikke kunne ha blitt til ved en tilfeldighet. Hvis det hersker en slik orden i universet, må det også finnes retningslinjer som Gud har bestemt for menneskene.

Vi forlot Tufts, giftet oss og begynte å søke etter den Gud som har skapt det velordnede univers, jorden og menneskene på den.

Mens vi var på leting, gikk vi på et bibelstudiemøte i den afrikanske, episkopale metodistkirken. Vi tok med oss boken Aid to Bible Understanding som Tim hadde skaffet meg flere måneder tidligere. Det emnet som ble behandlet, var tilfluktsbyene. Ingen visste hva de skulle tjene til, før jeg leste opp hva Aid-boken hadde å si om dem. Alle var begeistret helt til de fikk vite at boken var utgitt av Jehovas vitner. Det ble ganske stille i forsamlingen. Og dette skulle altså være en bibelstudiegruppe.

Opplysning forandrer livet vårt

Vi forlot stedet, og vi gikk aldri tilbake. Det slo oss at det antagelig bare var Tim og Jehovas vitner som visste hva de snakket om. Jeg husket etternavnet til Tim, fant telefonnummeret hans i katalogen og ringte til ham. Han begynte å lede et regelmessig hjemmebibelstudium med oss. Og nå ville også Madeline mer enn gjerne snakke med Tim — han var ikke lenger en «djevel med lyst hår og blå øyne».

Etter hvert skjedde det mye interessant. Jeg arbeidet i et stort ingeniørfirma i Boston. En dag ble jeg kalt inn på kontoret og ble fortalt at hvis jeg ville slutte med å være et Jehovas vitne og i stedet dra tilbake til universitetet og ta avsluttende eksamen, så skulle jeg få bli assisterende direktør i bedriften. Jeg avslo tilbudet. Madeline og jeg ble døpt som Jehovas vitner i 1975, og Madeline begynte ganske snart som heltidsforkynner eller «pioner».

Mens jeg arbeidet i ingeniørfirmaet, hadde jeg en opplevelse som jeg er takknemlig for. Jeg arbeidet sammen med Mike, en farget ingeniør. Han var nokså diskusjonslysten, og et av de temaene han var spesielt opptatt av, var utviklingslæren. En dag da også fem andre ingeniører var til stede, snakket han med overbevisning om hvordan det var mulig å bevise at det har funnet sted en utvikling. Så vendte han seg mot meg og sa: «Ikke sant, Larry?»

Da måtte jeg ta en beslutning. Jeg hadde ikke forkynt ordentlig for en hel gruppe før. Jeg burde naturligvis ha gjort det, men jeg hadde holdt meg litt tilbake. Men Mike fikk dratt meg fram i rampelyset. Jeg svarte ham derfor: «Mike, jeg kan ikke være enig med deg i det.» Han holdt nesten på å gå i spinn! Senere gav jeg ham Selskapet Vakttårnets bok Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? Mike slukte denne boken! I dag er han en eldste i en av Jehovas vitners menigheter i Richmond i Virginia.

Materialisme er ikke nok

Da jeg sluttet i ingeniørfirmaet i Boston i 1977, kalte de meg inn og sa at jeg var dum. De visste at jeg sluttet fordi jeg ville gjøre mer i forkynnelsesarbeidet. Jeg kommer aldri til å glemme mannen som stod der ved vinduet og så utover byen og sa: «Whitehead, du kan bli rik, du kan tjene store penger, du kan kjøpe biler.» Han fortsatte i samme dur. Men jeg var 25 år og hadde allerede to nye biler og hus. Jeg hadde oppnådd det som folk flest på den tiden regnet med de ikke ville kunne skaffe seg før de nådde 40-årsalderen. Vi hadde ikke noe mer å strebe etter her. Det var ikke flere materielle goder i det nåværende system som virket tillokkende på oss.

Vi forstod at det skulle noe mer til, at det var slik som Bibelen sa for mange hundre år siden: «Den som er glad i penger, får aldri nok av dem, og den som elsker rikdom, får aldri vinning nok. Også dette er tomhet.» — Forkynneren 5: 9.

Senere sendte Selskapet Vakttårnet oss til et sted hvor behovet for forkynnere var større, til Las Vegas. Vi ble der i fem og et halvt år og tjente begge som heltidsforkynnere med jevne mellomrom. Det hendte at vi måtte spare på maten, men vi forsømte aldri det viktigste — studium, tjeneste og bønn. I likhet med apostelen Paulus visste vi hvordan det var å være mette, og hvordan det var å være sultne. — Filipperne 4: 12.

I Las Vegas arbeidet jeg først som snekker, deretter som teknisk tegner i telefonselskapet, og jeg endte som telefonselskapets koordinator for datatjenester innen delstaten. Senere flyttet vi tilbake til Alexandria i Virginia. Jeg arbeidet en tid hos Xerox som ekspert på elektronisk databehandling og ble sendt ut til store bedrifter som konsulent. Nå har jeg mitt eget konsulentfirma i denne bransjen.

Madeline og jeg virker nå i en av Jehovas vitners menigheter i Alexandria. Jeg tjener som eldste i menigheten og er menighetens sekretær. Både Madeline og jeg er takknemlige mot Jehova for den opplysning han har gitt oss, og fordi vi nå forstår at ingen menneskelig makt kan løse menneskenes problemer, at svarte og hvite står like maktesløse. (Salme 146: 3, 4) Vi gleder oss over at vi kan ’la lyset fra hans rike skinne’ til opplysning for andre som er villige til å se med sine øyne. (Matteus 5: 14—16) — Fortalt av Larry Whitehead.

[Bilde på side 21]

Whiteheads sammen med Tim, som de en gang så på som en «djevel med lyst hår og blå øyne»

[Bilde på side 22]

Whiteheads finner stor tilfredshet i å være aktivt med i den kristne tjeneste