Fra våre lesere

Verden etter 1914

Takk for artikkelserien «Verden etter 1914». [8. mars til 22. juni 1987] På skolen lærte vi alltid om historien fra tiden omkring Vilhelm Erobreren, men aldri om den senere tids verdensbegivenheter. Jeg har egentlig aldri forstått årsakene til og hendelsene forut for den annen verdenskrig, som jeg opplevde i min tidligste barndom. Den «frykt» dere skrev om, var virkelig, og selv små barn var grepet av den.

C. L., England

Deres artikkelserie «Verden etter 1914» var simpelthen fantastisk! Da jeg bladde gjennom det bladet som inneholdt Første del, var det den artikkelen som aller minst appellerte til meg, men da jeg bestemte meg for å lese den, kunne jeg ikke stoppe og fortsatte å lese Andre del, som jeg også hadde for hånden, og jeg var lei for at de etterfølgende numre av bladet ennå ikke var tilgjengelige. Aldri før har jeg vært så oppslukt av svunne tiders hendelser.

J. E. S. J., Brasil

Den katolske kirke og Hitler

På vegne av mer enn 50 millioner katolikker i USA vil det katolske forbund for religiøse og borgerlige rettigheter gjerne uttrykke sin forbauselse og skuffelse over den simple bakvaskelse av kirken i deres nummer «Religion i politikken — er det etter Guds vilje?» [22. april 1987] På forsiden er det et bilde av et medlem av det katolske hierarki som håndhilser på Hitler. Den underforståtte mening er at nazibevegelsen, og dens forsøk på folkemord på jøder og andre, hadde den katolske kirkes fulle støtte og velsignelse. Denne falske og uvederheftige beskyldningen blir presisert på side 6, hvor det blir hevdet at katolske prester «støttet regimet eller levde i det minste i fredelig sameksistens med det». Vatikanet forsøkte i virkeligheten å forhandle med Hitler om fred i Nazi-Tysklands første tid, da det fortsatt var rimelig å håpe at det var mulig å legge en demper på overdrivelsene. Etter hvert som nazityranniet utviklet seg, økte den katolske kirkes motstand mot det. Utgiverne av Våkn opp! skylder ikke bare katolikker en unnskyldning for å ha hevdet noe annet; de skylder sin leserkrets å bringe saken i det rette lys.

K. G. L., pressesekretær, USA

Under sitt siste besøk i Tyskland forsøkte pave Johannes Paul II å fremheve den katolske kirkes motstand mot nazismen. Ifølge beretninger laget han liste over mange katolikker, både geistlige og lekmenn, som motarbeidet nazistene. Men ifølge «The New York Times» (4. mai 1987) er dette «tiltaket imidlertid blitt gjenstand for kritikk fra noen katolikker, som anklager paven for å fordreie den kjensgjerning at få katolske ledere egentlig motarbeidet nazityranniet, ut over det å kjempe for å bevare kirkens særlige rettigheter». Til og med jesuittpresten Rupert Mayer, som paven beatifiserte fordi han hadde sagt sin mening om nazistene, ble internert i benediktinerklostret i Ettal som følge av en overenskomst mellom naziledere og presteskapet, som denne jesuittens utilslørte uttalelser var blitt svært pinlige for, ifølge «The New York Times». Én jesuittprest! Hvorfor hedret ikke paven en mengde katolske biskoper, erkebiskoper og kardinaler pluss tusenvis av katolske prester for deres motstand mot nazistene? Fordi det store flertall av dem ikke gjorde motstand mot nazismen! — Utgiverne.