Jeg overlevde senkingen av «Bismarck»

AKTERSTAVNEN på det britiske krigsskipet «Hood» var omspent av flammer. En ildtunge strakte seg omkring 300 meter opp i luften og laget en sky av svart røyk. Røykskyen vokste og slapp glødende vrakrester over sjøen.

Da røykskyen etter hvert drev bort, var det ingen ting igjen av den britiske marinens stolthet, slagkrysseren «Hood», som var på 42 000 tonn. En granat fra det tyske slagskipet «Bismarck» hadde truffet et av fartøyets magasiner med luftvernammunisjon. Det skjedde klokken seks om morgenen den 24. mai 1941 utenfor kysten av Island. Over 1400 britiske sjømenn mistet livet; bare tre overlevde.

Denne hendelsen satte sine spor hos alle som var vitne til den, både venner og fiender. Mannskapet på «Bismarck», hvor jeg hadde kommandoen over luftvernbatteriet, var riktignok stolt over seieren, men jeg la merke til at noen av mennene hadde tårer i øynene da det britiske skipet sank. De følte med de sjømennene som mistet livet.

«Bismarck» blir angrepet

Noen dager tidligere, om kvelden den 18. mai, hadde vi forlatt Gotenhafen, som i dag heter Gdynia og er en polsk havneby. Sammen med flere andre skip hadde vi fått i oppdrag å senke allierte handelsskip i Nord-Atlanteren. Dette var et ledd i «Operation Rheinübung», en plan som var utarbeidet av det tyske admiralitetet.

Admiral Lütjens var satt til å lede toktet. Hans flaggskip, «Bismarck», var den tyske marinens stolthet og et av de kraftigste slagskip som var i bruk på den tiden. Skipet hadde et deplasement på over 50 000 tonn og et mannskap på over 2000. Et par dager etter at britene fikk vite at vi hadde kommet fram til Nord-Atlanteren, drog britiske skip ut for å avskjære «Bismarck».

Da vi senket «Hood», den 24. mai, ble alle disponible britiske skip sendt ut for å senke «Bismarck». Samme kveld ble vi angrepet av torpedofly fra det britiske hangarskipet «Victorious». Jeg hadde kommandoen over en 20 millimeter luftvernkanon ved styrbord baug. Jeg kan ennå se for meg hvordan de britiske flyene kom strykende over bølgene og ble møtt av intens ildgivning. Selv ble vi truffet av bare én torpedo, som ikke gjorde særlig skade. Etter dette klarte vi å unnslippe forfølgerne i over 30 timer.

Om morgenen den 26. mai ble vi imidlertid oppdaget av et britisk rekognoseringsfly av typen Catalina. To angrepsstyrker fra det britiske hangarskipet «Ark Royal» skjøt 13 torpedoer mot oss. Denne gang ble «Bismarck» truffet av to torpedoer, og den ene av dem forårsaket store skader på roret. Det resulterte i at vi mistet kursen og begynte å gå i sirkel. Trass i dette var jeg overbevist om at alt ville gå bra. Men de nærmeste timene skulle vise at jeg tok feil.

«Bismarck» — et lett bytte

Om morgenen den 27. mai ble vi omringet av britiske krigsskip. De åpnet ild, og snart regnet død og ødeleggelse bokstavelig talt ned over oss. Vi ble truffet av minst åtte torpedoer og av flere hundre granater. Selv om «Bismarck» nå var blitt redusert til et lett bytte, holdt skipet seg fremdeles flytende. Det var som om det hadde bestemt seg for ikke å synke.

Om bord var situasjonen desperat. Livbåtene var ødelagt av gjentatte granat- og luftangrep. På alle dekk rådde stor fortvilelse. Overalt lå det forvridde metallrester. Svart røyk veltet ut av gapende hull i dekket. Flere steder brant det ukontrollert. Døde og sårede lå overalt.

Så ble det gitt ordre om å forlate skipet. De som fremdeles var i live, tok på seg redningsvester og livbelter og stimlet sammen akterut. Jeg hoppet i sjøen sammen med en del andre. Vi passet på å ha vinden i ryggen, slik at vi ikke ble knust mot skroget av bølgene. Det eneste som stod i hodet på oss da vi havnet i sjøen, var å svømme vekk så fort som mulig, slik at vi ikke skulle bli tatt av dragsuget etter hvert som skipet sank og til slutt forsvant i dypet.

Tre døgn alene i sjøen

Vi ble snart spredt av bølgene. Dagen nærmet seg slutten, og de britiske skipene forsvant i horisonten. Havet var fullt av flytende vrakrester så langt øyet kunne se. Da natten falt på, var det bare Hermann, som hadde arbeidet i maskinrommet, og jeg som fremdeles holdt sammen.

Sjøen ble etter hvert grovere, og bølgene ble stadig større. Plutselig oppdaget jeg at Hermann var forsvunnet. Han var ikke å se noe sted. Panikken grep meg. Jeg var kald og redd. Vi var blitt lært opp til om nødvendig å dø for fedrelandet, men akkurat da tiltalte ikke tanken om å dø en heltedød meg noe særlig. Jeg ønsket å leve, selv om jeg var helt alene midt ute på det urolige, fiendtlige og svarte havet.

Mange minner strømmet på. Jeg husket min barndom i Recklinghausen, en kullgruveby i Nordrhein-Westfalen. Jeg tenkte på min kjære far, som var gruvearbeider, og mor, søsteren min og de tre brødrene mine. Vi var protestanter, men far hadde bestandig sagt at kirkene ikke handlet i samsvar med Bibelen. Da jeg ble tenåring, drog jeg til onkelen min på landet for å bo hos ham. Han sendte meg på landbruksskole, hvor jeg tok eksamen.

Da krigen brøt ut, ble jeg innrullert i marinen i Gotenhafen, hvor jeg begynte min militære løpebane. Da jeg gikk om bord i «Bismarck», hadde jeg mistet alle brødrene mine. En av dem ble syk og døde, en annen mistet livet i en gruveulykke, og en tredje ble drept under invasjonen av Polen.

Kulden rev meg tilbake til virkeligheten. Her var jeg helt alene midt ute på havet. Plutselig følte jeg en sterk trang til å be. Jeg ville ikke dø. Overmannet av frykt og smerte husket jeg at bestemoren min hadde lært meg å be Fadervår. Det var den eneste bønnen jeg kunne, og jeg bad den om og om igjen uten stopp hele natten. Etter hvert som timene gikk, avtok frykten, og jeg følte meg roligere.

Da en ny morgen langt om lenge grydde, var jeg fullstendig utmattet. Sjøen ble grovere, og jeg begynte å kaste opp. Så, overmannet av tretthet, begynte jeg å døse av for til slutt å falle i søvn. En ny dag slepte seg av sted. Jeg våknet og falt i søvn uavbrutt. Den andre natten falt på. Nå led jeg av alvorlig tørst, armene og bena var stive av kulde, og jeg begynte å få krampe. Jeg trodde aldri at den natten skulle ta slutt.

Jeg begynte på nytt å be. Jeg tryglet Gud om å hjelpe meg, slik at jeg ville overleve. Natten ble avløst av en ny dag, den tredje. Jeg var halvveis i koma og hadde mistet ethvert begrep om tid. Jeg registrerte bare lyden av en motor før jeg mistet bevisstheten.

Fast grunn under føttene

Jeg kom til meg selv i ukjente omgivelser. Langsomt begynte jeg å ane konturene av det rommet jeg lå i, og jeg skjelnet en sykepleier som bøyde seg over meg. Det var bare så vidt jeg hørte stemmen hennes: «Du har sovet i tre døgn. Du har sikkert lyst på noe å spise.» Gradvis gikk det opp for meg at jeg fremdeles var i live. Seks dager var gått siden «Bismarck» ble senket. I løpet av tre døgn hadde jeg drevet over 65 nautiske mil i sjøen før et tysk skip hadde plukket meg opp, og de neste tre døgnene hadde jeg ligget bevisstløs på et sykehus i La Baule-Escoublac, et fransk badested på atlanterhavskysten.

Jeg var kraftig oppsvulmet etter tre døgn i sjøen, og det tok over en måned før kroppen igjen ble normal. Jeg fikk permisjon, og på vei hjem til Tyskland fikk jeg vite at bare 110 av mannskapet på over 2000 mann om bord i «Bismarck» hadde overlevd. De fleste var blitt reddet av den britiske krysseren «Dorsetshire».

Hjemkomsten

Hjertet slo voldsomt da jeg nærmet meg barndomshjemmet mitt. Jeg var ikke klar over at myndighetene hadde meddelt foreldrene mine at jeg var savnet på sjøen. Far fikk øye på meg først. Han trykte meg hardt inn til seg, tok ansiktet mitt i de grove hendene sine og sa: «Min sønn, du var død, og nå har du kommet tilbake til oss!» Han brast i gråt, og gråtende omfavnet vi hverandre. Deretter tok han meg med til mor. Hun var blitt lam og lå på sofaen. Hun var verken i stand til å bevege seg eller snakke, men jeg kunne lese på leppene hennes: «Sønnen min, gutten min . . .» Jeg falt på kne ved siden av henne og gråt som et barn.

De neste tre årene deltok jeg i krigen, bare avbrutt av permisjoner, da jeg kunne reise hjem. Så, den 24. november 1944, ble det regimentet i marineinfanteriet hvor jeg tjenstgjorde, tatt til fange av amerikanerne. Jeg satt i fangenskap til 1947. Da jeg ble løslatt, drog jeg straks hjem. Fire dager senere døde mor. Det var som om hun hadde bestemt seg for å leve til hun fikk se meg igjen.

I Tyskland la jeg merke til store forandringer. Sult og arbeidsløshet herjet. Svartebørsen holdt et fast grep om befolkningen. Inflasjonen steg voldsomt. Som følge av alt dette levde vi i fattigdom i flere år.

I den franske Fremmedlegionen

I 1951 fattet jeg en beslutning som skulle vise seg å få betydning for de neste 18 årene av mitt liv. Jeg tok toget til Strasbourg, en by ved Rhinen på fransk side av grensen mot Vest-Tyskland. Der sluttet jeg meg til den franske Fremmedlegionen. Jeg ble trent som fallskjermjeger og sendt til Indokina, som den gang blant annet omfattet dagens Vietnam.

I juli 1954 fikk det regimentet jeg tilhørte, ordre om å dra til Algerie, hvor frigjøringskrigen var i ferd med å bryte ut. Vi ble sluppet ut i fallskjerm over Algerie med ordre om å slutte oss til soldatene i den franske troppekontingenten. I 1957 ble jeg såret og lå tre måneder på et sykehus i Constantine i det østlige Algerie. I mai 1961 ble regimentet trukket ut av Algerie og sendt til Madagaskar.

Et vendepunkt i livet

Livet på Madagaskar hadde absolutt ingen ting til felles med det jeg hadde opplevd de foregående 20 årene. Jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes å leve i fred og ro. I Madagaskar begynte jeg på nytt å sette pris på livet. Jeg begynte å interessere meg for mine omgivelser: Det blå havet med mengder av fisker i alle regnbuens farger, de mange plantasjene og de majestetiske fjellene. Her traff jeg også Marisoa, som jeg siden giftet meg med.

Da jeg gikk av med pensjon i 1969, slo vi oss ned på den lille øya Nosy-Be, som ligger 4,5 nautiske mil utenfor nordvestkysten av Madagaskar. Vi bodde der i fem år før vi måtte vende tilbake til Frankrike av familiære grunner. Vi bosatte oss i Saint-Chamon, en industriby som ligger omkring 50 kilometer fra Lyon.

Kort tid etter begynte Marisoa å studere Bibelen sammen med to unge Jehovas vitner som pleide å besøke henne. Jeg satt vanligvis i rommet ved siden av og lyttet til det som ble sagt. Da min kone spurte om jeg ville overvære studiet, svarte jeg: «Jeg har gjort så mye galt. Jeg er helt sikker på at Gud aldri kan tilgi det jeg gjorde da jeg var soldat.» Litt senere gav min kone meg en bibel på tysk, mitt morsmål, i tillegg til et abonnement på den tyske utgaven av bladet Vakttårnet.

Men jeg nektet fortsatt hardnakket å overvære kristne møter. Jeg tenkte at det bare var slike som hadde begått mindre synder, som kunne være til stede på møtene eller be til Gud. Marisoa insisterte imidlertid på at jeg skulle bli med henne på den årlige høytiden til minne om Jesu død. Til slutt gav jeg etter på betingelse av at hun aldri mer brakte temaet på bane igjen. Men jeg måtte innrømme at jeg var dypt rørt over den varme mottagelsen jeg fikk den kvelden.

Fra og med den kvelden ble jeg med min kone på møtene i Rikets sal, stikk i strid med mine intensjoner. Hvorfor? Fordi jeg følte meg veltilpass blant disse menneskene. Det de lærte ut fra Bibelen, og den kjærlighet de viste hverandre, gjorde inntrykk på meg. Jeg begynte å studere Bibelen sammen med dem, og i 1976 symboliserte min kone og jeg vår innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Etter det sluttet jeg å tenke så mye på mine tidligere opplevelser. Jeg ble i stedet opptatt av å gjøre andre kjent med de bibelske sannheter. I 1978 flyttet vi til Madagaskar med tanke på å øke vår tjeneste.

Det er langt mellom veiene mange steder på øya, men vi la trøstig i vei langs støvete stier i forvissning om at mange ville lytte til oss når vi kom fram til vårt bestemmelsessted. Vi gikk mellom 10 og 15 kilometer hver eneste dag i opptil 40 grader celsius. Det hendte ofte at vi kom hjem skrubbsultne med tomme feltvesker. I løpet av tre måneder leverte jeg 1000 bøker, og vi hjalp mange til å lære sannheten å kjenne. I 1982 måtte vi dessverre reise fra Madagaskar av helsemessige grunner, og vi drog da tilbake til Frankrike.

Det hender fremdeles at jeg tenker på alt det fryktelige jeg har opplevd. Men jeg vet at den tid vil komme da slike minner, deriblant de forferdelige døgn da «Bismarck» ble senket og jeg drev rundt på havet, for alltid vil være borte. Da vil det Jehova har lovt, bli oppfylt: «Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer.» — Jesaja 65: 17. — Fortalt av Wilhelm Wieck.

[Bilde på side 13]

Min kone og jeg leser Bibelen sammen

[Bilderettigheter på side 10]

Det vesttyske riksarkiv, Koblenz, Vest-Tyskland