De unge spør . . .

Hvordan kan jeg mestre sorgen?

DEN 18 år gamle Jonathan omkom i en bilulykke på vei hjem fra Long Island i New York. Hans ni brødre og søstre ble rammet av sorgen på forskjellige måter.

Tre av Jonathans søsken, Howard, Agustín og Lorna, fortalte Våkn opp! hvordan de var blitt berørt. Agustín sier: «Jeg hadde lagt meg da det skjedde. Politi- og ambulansefolk kom på døren for å fortelle om det. Jeg kom meg ut av sengen og hørte hva de sa. ’Hva, Johnny død! Jeg kan ikke tro det,’ var min første reaksjon. Og så, da sannheten begynte å gå opp for meg, følte jeg virkelig smerte.»

Den eldste broren, Howard, reagerte med sinne: «Jeg ville vite hvorfor. Hvordan skjedde det? Jeg var sint på den andre bilføreren. Men det var ikke noe jeg kunne gjøre. Den andre karen var død, han også.» Lorna gråt ikke, men hun fikk problemer med nervene. Det var et knusende slag for hele familien.

Har du mistet en bror eller en søster? Hvordan virket det på deg? Hvis du akkurat nå er rammet av et slikt slag, vil du utvilsomt kunne stille samme spørsmål som vi gjør: Hvordan kan jeg mestre sorgen?a

Vantro — «kanskje det var en annen som døde»

Pårørende har ofte tendens til å nekte for at døden virkelig har slått til. De tror kanskje til og med at de plutselig ser den døde spasere på gaten, sitte i en buss som kjører forbi, eller i en vogn på T-banen. Den minste likhet kan gi næring til håpet om at det hele kanskje er en feiltagelse.

I andre tilfelle forekommer det at foreldrene nærmest ubevisst nekter å snakke om det og opptrer som om det aldri har inntruffet noe dødsfall. Ifølge forfatterne av boken The Sibling Bond skaper foreldrene en atmosfære som fører til at man må «undertrykke eller kvele sorg, sinne eller gode minner». Følgen blir at verken foreldrene eller barna fullt ut erkjenner hvilket tap de har lidd, og det vil bare forsinke sørgeprosessen.

Enkelte ganger kan en familie forsterke sorgen ved at den holder fast ved rutiner som stadig vil minne om den som har gått bort. Ved måltidene vil de kanskje la en plass stå ledig ved bordet, av og til dekket ferdig som om det døde barnet når som helst kan komme til bords. Dette er en annen form for vantro. Hvordan håndterte en familie en slik situasjon? Moren svarer: «Vi satt aldri på de samme plassene ved kjøkkenbordet lenger. Min mann satte seg på Davids stol, og det bidrog til å fylle tomrommet etter ham.» Men det kan ta tid før man virkelig aksepterer at døden har slått til.

«Om bare . . .»

Skyldfølelse kan også ofte oppstå når et familiemedlem dør. Spørsmål og tvilende tanker jager gjennom sinnet. ’Kunne vi ha gjort noe mer? Burde vi ha konsultert en annen lege?’ Og så er det alle de gangene man sier «Om bare . . .» Om vi bare ikke hadde latt ham eller henne få lov å låne bilen min den dagen. Om jeg bare hadde vært snillere mot broren eller søsteren min. Og dermed fornyer man selvanklagene og skyldfølelsen. Men alt dette er bare naturlige reaksjoner på at man har mistet en bror eller en søster.

For noen år siden døde en 18 år gammel pike i Brasil av en hjertelidelse. Hvordan reagerte hennes bror? «Mens hun var syk, var jeg ofte sjalu på henne fordi hun fikk mer oppmerksomhet enn oss andre. Nå er jeg så lei for at jeg hadde slike følelser.» Det er normalt å ha en slik skyldfølelse, men på den annen side tjener det ikke til noe å gå og bære på slike følelser til stadighet.

«Hvorfor kom denne prøven?»

Da Cleides 12 år gamle bror døde av kreft, følte hun et enormt tap. Denne brasilianske piken fortalte til Våkn opp!: «Vi hadde aldri vært borte fra hverandre før. Jeg spurte meg selv: ’Hvorfor kom denne prøven? Og siden vi var fire piker og bare én gutt, hvorfor måtte det da være ham? Andre slektninger av oss har jo sønner. Hvorfor var det akkurat broren vår som måtte dø?’»

Sorg kan også medføre helseproblemer. Doris, Cleides søster, fikk en fysisk reaksjon — den verste bronkitt hun noen gang hadde hatt. Faren fikk smerter i hjerteregionen, og diagnosen gikk ut på at årsaken var det stress guttens død hadde påført ham.

En annen faktor som kan påvirke dine reaksjoner, er: Hvor mange barn var det i familien? Hvis den ene av to dør, vil den som lever videre, bli enebarn og føle tapet ekstra sterkt.

Du trenger å gråte ut

Hvordan kan du mestre tapet av en bror eller en søster? Folk som har spesialisert seg på å hjelpe sørgende, anbefaler at du lar sorgen komme til uttrykk, ikke at du undertrykker den. Dr. Earl Grollman foreslår: «Det er ikke nok å erkjenne at du har motstridende følelser; du må la dem komme til uttrykk. Det er derfor vi har en sørgetid. Det er en tid da du skal dele dine følelser med andre.» Det er derfor ikke en tid da du skal isolere deg fra andre mennesker. — Ordspråkene 18: 1, NW.

Innestengt sorg kan føre til psykologiske problemer. Du trenger å gråte ut — hos en far, en mor, en bror eller en søster, en god venn eller en eldste i den kristne menighet. Som dr. Grollman sier: «En følelse som nektes å komme til uttrykk, blir ikke fjernet. Du bare forlenger smerten og forsinker sørgeprosessen.» Hva er det da han foreslår? «Finn en som er god til å lytte, en venn som vil forstå at alle dine følelser er normale reaksjoner på din dype sorg.»

Og om du nå har lyst til å gråte? Dr. Grollman legger til: «For enkelte er tårer den beste medisin mot følelsesmessige belastninger, og det gjelder menn like så vel som kvinner og barn. Å gråte er en naturlig måte å lindre smerte og pine på.»

«Jeg hadde aldri sett pappa gråte før»

Foreldrene dine kan være til stor hjelp for deg når du sørger, men du kan også være til hjelp for dem. Jane og Sarah i England mistet for eksempel sin 23 år gamle bror Darrall. Hvordan kom de seg gjennom sorgen? Jane svarer: «Fordi det var fire av oss, gikk jeg inn for å hjelpe pappa, mens Sarah hjalp mamma. På den måten stod vi ikke alene.»

Sarah forklarer: «Foreldrene mine var sterke og fast besluttet på å holde det gående, uansett hvordan de følte seg. Hvis vi begynte å synes synd på oss selv, sa de: ’Kom an! Nå må vi se å komme i gang igjen!’ Det hjelper, for det er i virkeligheten deg selv du synes synd på, og det er ikke oppbyggende.»

Men hvordan kunne de hjelpe foreldrene sine? Jane sier: «Jeg hadde aldri sett pappa gråte før. Han gråt et par ganger, og på en måte var det fint, og når jeg nå tenker tilbake på det, synes jeg det var bra at jeg kunne være der og trøste ham.»

Forskjellige mennesker bærer naturligvis sin sorg på forskjellige måter. Vi prøver ikke her å antyde at én måte nødvendigvis er bedre enn en annen. En fare oppstår når det inntreffer en stagnasjon, når den sørgende ikke er i stand til å forsone seg med realitetene. Da kan det være nødvendig å få hjelp fra medfølende venner og kanskje også fra kvalifiserte kristne eldste. Så vær ikke redd for å søke hjelp og snakke med andre. La også tårene få fritt løp.

Bibelen har mange eksempler på mennesker som åpent gav uttrykk for sin sorg. Jesus gråt da han nærmet seg graven til sin venn Lasarus. (Johannes 11: 30—38) David sørget over tapet av sin myrdede sønn Amnon. (2. Samuelsbok 13: 28—39) Maria Magdalena gråt da hun nærmet seg Jesu grav. (Johannes 20: 11—16) Det er naturligvis slik at en kristen som kjenner Bibelens oppstandelseshåp, ikke er utrøstelig i sin sorg. Men som et menneske med normale følelser vil han sørge når han mister en av sine kjære, spesielt hvis det er en bror eller en søster. — 1. Tessaloniker 4: 13, 14.

Et håp som gir styrke

Hva har styrket mange ungdommer som har mistet en bror eller en søster? David i England mistet sin 13-årige søster Janet, som døde av Hodgkins sykdom. Han sier: «En ting som virkelig hjalp meg, var et skriftsted som ble sitert i begravelsestalen. Det lyder slik: ’For Gud har fastsatt en dag da han skal dømme den bebodde jord med rettferdighet, og han har gitt en garanti til alle mennesker ved at han har oppreist ham, Jesus, fra de døde.’ Taleren la vekt på uttrykket ’garanti’ i forbindelse med oppstandelsen. Det gav meg virkelig styrke etter begravelsen.» — Apostlenes gjerninger 17: 31, NW.

Ja, Bibelens lære om de dødes tilstand og håpet om oppstandelsen er en virkelig trøst når man mister en av sine kjære. Jo mer du innser at det bibelske håp blir bekreftet av historiske fakta, desto sterkere vil din tro kunne holde deg oppe i en tid med sorg. — Markus 5: 35—42; 12: 26, 27; Johannes 5: 28, 29; 1. Korinter 15: 3—8.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

Når vi har mistet en bror eller en søster, trenger vi en som kan vise oss medfølelse