De unge spør . . .

Hvorfor skal jeg adlyde mamma og pappa?

JOHN og to jenter som han gikk sammen med på skolen, stod ved et stort hull i et gjerde. Det var satt opp for å hindre at folk kom ut på motorveien, som hadde stor trafikk i seks kjørefelt. Mens bilene suste forbi, stod de to jentene og gjorde seg klar til å løpe lynraskt over veien for å komme fortere hjem.

«Kom nå, John,» ropte jentene. «Du blir da vel med oss?» John gjorde seg klar til å gå etter dem. «Men så husket jeg at mamma og pappa hadde sagt til meg at jeg aldri måtte gå over selve veien, men at jeg alltid skulle bruke fotgjengerbroen.»

En av jentene la merke til at John nølte, og hun ropte hånlig: «Du er en reddhare!» Ordene traff et ømt punkt. John var ikke redd av seg, og han likte slett ikke at to jenter skulle være modigere enn ham.

Spør deg selv: ’Hva ville jeg ha gjort hvis jeg hadde vært John?’ Han ville bli ydmyket av to av sine jevnaldrende hvis han ikke ville løpe over veien sammen med dem. Det var bare foreldrenes forbud som hindret ham — og foreldrene var ikke til stede.

Foreldrene dine har sikkert også fastsatt noen regler som de vil at du skal følge. Slike regler dreier seg nok ikke bare om renslighet, lekser, når du skal være hjemme om kvelden, og hva slags underholdning du skal velge, men også om oppførsel og moral. Men tenk over én ting . . .

Hvorfor fastsetter foreldre regler?

«Min sønn [eller datter],» skrev en vis far, «ta vare på mine ord, . . . så skal du leve.» (Ordspråkene 7: 1, 2) Ja, disse ’ordene’ eller «budene» som foreldre gir, tar sikte på at det skal gå deg godt. De er et uttrykk for at foreldrene dine virkelig elsker deg og bryr seg om deg. Mangel på faste retningslinjer og regler fører i virkeligheten til usikkerhet.

En ungdom skrev for eksempel: «Foreldrene mine . . . lar meg få lov til allting. Jeg skal vedde på at det er mange gutter som ville synes det var fint hvis foreldrene deres lot dem få gjøre som de vil. Men det er ikke noe moro. Det gir meg skyldfølelse; jeg føler meg helt råtten. Jeg er redd for at jeg en dag kan komme til å gjøre noe fælt. Bare tanken på det gjør meg redd.» Og denne unggutten har god grunn til å være redd. I noen tilfelle har det ført til katastrofe at foreldrene ikke har fastsatt bestemte regler som skal følges.

En ung mann ødela for eksempel farens bil tre ganger. «Det er innlysende at sønnen din ikke kan kjøre,» sa farens formann på arbeidsplassen til ham da han hørte om ulykkene. «Hvorfor lar du ham fortsatt få bruke bilen din?» Faren svarte at han ikke ville såre guttens følelser ved å forby ham å kjøre. Så dermed gav han igjen sønnen bilnøklene sine — for siste gang.

Tjue minutter etter at sønnen hadde kjørt hjemmefra, fikk faren en telefon fra politiet. De ville at han skulle komme ned og identifisere sønnens lemlestede legeme. Ifølge politiet hadde sønnen truffet en telefonstolpe i en fart av over 160 km i timen! «Jeg skulle ha stanset ham,» sa faren. «Hadde jeg nektet ham å få låne bilen, hadde han vært i live i dag.»

Men regler gjør mer enn bare å verne deg mot skader. Når foreldrene dine gir deg beskjed om å hjelpe til i huset og å gjøre lekser, lærer de deg å arbeide hardt. Hvor viktig er det? I en undersøkelse som omfattet 456 gutter i tenårene, ble de som var blitt lært opp til å arbeide i barndommen, sammenlignet med dem som ikke hadde lært det. Forskerne vurderte slike forhold som hvorvidt guttene regelmessig hadde plikter å utføre i hjemmet, og om de utførte skolearbeidet på en god måte. Om lag 30 år senere ble de fleste av disse guttene kontaktet på nytt.

De guttene som hadde vært flinke til å arbeide, kom bedre ut av det med forskjellige mennesker, ja, det var dobbelt så sannsynlig at de hadde et godt forhold til folk, sammenlignet med de guttene som ikke var blitt lært opp tidlig til å arbeide. Det var også fem ganger mer sannsynlig at de var godt betalt i sitt verdslige arbeid. Det var på den annen side ti ganger mer sannsynlig at de som ikke hadde vært så flinke til å arbeide i barndommen, ville bli vurdert som følelsesmessig umodne, og seks ganger mer sannsynlig at de ville være døde i en alder av 47 år! Så det at du adlyder de reglene foreldrene dine fastsetter når det gjelder plikter i hjemmet og skolearbeid, kan komme deg til gode senere i livet.

Når det er vanskelig å adlyde

I enkelte tilfelle kan det være ren og skjær mangel på påpasselighet som fører til at du bryter en regel. Det er kanskje nødvendig at du med visse mellomrom minner deg selv om reglene. Når du ser at andre foreldre er svært så medgjørlige, tenker du kanskje: ’Hvorfor kan ikke mine foreldre også la meg få være med på sånne ting?’ Men husk at foreldrene dine må tenke på det som er best for deg. Hvis andre foreldre er for slappe, bør du være klar over at både de og barna deres til slutt vil bli rammet av en rekke alvorlige problemer, for «det et menneske sår, skal det også høste». (Galaterne 6: 7, 8) Hvorfor skal du be om å få høste det samme?

Det hender at foreldre påtvinger deg en regel som du synes er urettferdig. Da har man lett for å være ulydig. Men hvorfor ikke finne et passende tidspunkt til å snakke med foreldrene dine om hvordan du føler det? Da kan du forklare hvorfor du mener regelen er urettferdig. Kanskje er det fordelaktig for deg om du da har tenkt på en annen regel, som kan utgjøre et akseptabelt kompromiss. I andre tilfelle er imidlertid årsaken til ulydighet ren forbitrelse.

En 17 år gammel pike følte seg tilsidesatt rent følelsesmessig. Foreldrene hennes var ikke interessert i henne, men var opptatt av stridigheter seg imellom. Fordi hun var forbitret på foreldrene, bestemte hun seg for å krenke bibelske prinsipper som de hadde lagt stor vekt på. Hun begikk utukt med en mann som hun tilfeldigvis traff på toget. «Jeg tenkte at det hadde foreldrene mine godt av,» sa hun senere. Men ved at hun handlet i forbitrelse, var det hun som ble den egentlige taperen, for hennes raseri førte til at hun fikk en brennemerket samvittighet. Senere begynte hun å skulke skoletimer og ble innblandet i både misbruk og salg av narkotika.

Den rettferdige Job fikk denne advarselen: «La ikke vreden lokke deg til spott . . . Vokt deg og vend deg ikke til ondskap.» (Job 36: 18—21) Når du føler forbitrelsen få overtaket, så stopp opp og tenk: ’Hva vil jeg oppnå med ulydighet? Hvis jeg nå bryter reglene for å få ram på foreldrene mine, kan det da komme til å bety at jeg må leve med følgene av min handlemåte resten av livet — lenge etter at jeg har roet meg ned?’ I stedet for å handle i forbitrelse bør du bevare fatningen og ikke handle overilt.

Ungdomsårene er jo også en periode da de unge er i ferd med å gjøre seg uavhengige av foreldrene. ’Dere behandler meg som en liten unge. Hvorfor lar dere ikke meg ta ansvaret for å gjøre lekser, for rommet mitt, for når jeg skal være hjemme, hvordan jeg skal se ut, hvilke venner jeg skal ha, og når jeg skal legge meg?’ Mange ungdommer synes de er fullt ut skikket til å fastsette sine egne regler. Men John, som vi nevnte innledningsvis, lærte . . .

Verdien av lydighet

«Jeg blåser i om dere kaller meg en reddhare,» sa John til de to jentene. «Jeg må gjøre som moren min sier.» Da jentene fór over motorveien, gikk John lydig over fotgjengerbroen. På vei over hørte han at det skrek i bremser. Han så ned og fikk se at begge jentene ble truffet av en bil og slengt opp i luften. Den ene havnet i motgående kjørebane, der hun ble påkjørt på nytt og drept. Benet til søsteren ble knust og måtte senere amputeres.

Denne tragedien fikk John til å forstå hvor begrenset hans egen erfaring var. Han hadde sett mange barn, deriblant de to jentene, løpe over veien uten at det skjedde noe. Moren hans husket imidlertid godt hvordan barnet til en av hennes venninner fem år før var blitt drept i et forsøk på å løpe over den samme veien. Fordi hun hadde større erfaring, satte hun opp regler som kunne beskytte sønnen.

Johns mor, Thelma, besøkte senere moren til jentene for å trøste henne. Den sørgende moren fortalte: «Jeg sa bestandig til pikene at de alltid skulle gå over broen, men de ville ikke høre på meg. De løp over veien i stedet. Jeg skulle ønske de hadde vært like lydige som gutten din.» Ja, Johns lydighet reddet kanskje livet hans.

Nå dreier det seg selvfølgelig ikke om liv og død hver gang en regel fra foreldrene blir brutt. Med litt kløkt kan du ofte omgå nesten hver eneste regel foreldrene dine fastsetter. Men ulydighet i små ting kan danne et mønster som det blir vanskelig å endre på. Hjertet ditt kan bli forherdet ved at du stadig gjør det som er galt. — Forkynneren 8: 11.

Johns lydighet var ikke avhengig av at foreldrene hans så hva han gjorde, for han visste at Gud påbyr en slik lydighet, og han ønsket å behage ham og derved ha en god samvittighet. (Efeserne 6: 1) En slik lydighet må komme fra hjertet. En vis far gav følgende råd til barnet sitt: «La ditt hjerte holde fast ved mine ord, bevar mine bud, så skal du leve.» — Ordspråkene 4: 4, oversettelsen av 1930.

[Bilde på side 20]

Hvordan bør du se på de regler foreldrene dine fastsetter for deg?