Mysteriet blir større

NÅR vi står overfor en som ligger for døden, får vi realitetene innpå livet. Likevel er døden skremmende, ja, fryktelig å tenke på. Det er ikke så rart at døden blir gjort til gjenstand for gjetninger og innhylles i mystikk. Livet er kort, og som Shakespeare sa, vil «døden komme til sin tid».

Men hva er så fysisk død? Det er det første spørsmålet vi må avklare.

En uakseptabel kjensgjerning

I oppslagsverket Encyclopædia Britannica blir døden ganske enkelt definert som «mangel på liv». Selv om menneskene kan godta at fisker, dyr og fugler dør en naturlig død, forteller deres egen intelligens dem at menneskenes død kommer som en fiende, akkurat som Bibelen sier.a

Blant alle skapninger på jorden er det bare menneskene som kan tenke på sin egen død. Det er bare de som begraver sine døde. Encyclopædia Britannica forklarer at den skikk å holde rituelle begravelser ofte har oppstått «fordi menneskene instinktivt ikke har evnen til eller nekter å akseptere døden som den definitive slutten på livet. Til tross for det forferdelige vitnesbyrd om den fysiske nedbrytning som døden forårsaker, tror noen fullt og fast at det er noe i hvert individ som fortsetter å leve etter døden».

Resultatet er blitt at skikker som har med døden å gjøre, ofte innbefatter eldgamle tradisjoner og mystisk overtro.

Skikker og trosoppfatninger

Mange gamle gravkamre inneholder for eksempel ikke bare de dødes knokler, men også vitnesbyrd om at det ble satt inn mat og drikke der i den tro at de døde ville trenge slike ting i sitt neste liv. På egyptiske likkister av tre ble det malt kart og øyne som skulle vise vei for den døde. Det ble også lagt verktøy og personlige eiendeler, for eksempel smykker, i gravkamrene i den tro at den døde ville glede seg over å ha dem i sitt liv etter døden.

Det er blitt funnet skjeletter liggende på siden i en sammenkrøket stilling som kan minne om fosterets stilling i livmoren. Noen autoriteter forklarer at dette kan tyde på tro på gjenfødelse. Grekerne og romerne trodde at de døde måtte settes over elven Styx i underverdenen med ferje. Denne tjenesten ble utført av Kharon, en demonisk ferjemann. Som betaling fikk han en mynt som var blitt lagt i munnen på de døde. Denne skikken blir holdt i hevd den dag i dag i mange deler av verden.

«Det er innlysende at alle store religioner har sine oppfatninger om det å dø, selve døden og livet etter døden,» sier boken A Dictionary of Religious Education. Det er sant — og hvorfor? Fordi det er så vanskelig å godta den tanke at døden gjør slutt på vår bevisste eksistens. Psykiateren Sigmund Freud påstod at «ingen tror på sin egen død, . . . og vår underbevissthet overbeviser oss om at vi er udødelige».

En slik tankegang har naturligvis ført til mange utbredte trosoppfatninger. La oss undersøke noen av de vanligste.

Skjærsilden og helvete

Hvis de døde lever, må de være et sted — men hvor? Her oppstår det et problem, for de som dør, er ikke bare onde eller bare gode. Menneskene har tradisjonelt ved hjelp av en grunnleggende rettferdighetssans inndelt de døde i to grupper, de gode og de onde.

Det syn rabbinerne har, blir gjengitt i The Jewish Encyclopedia, hvor det står: «På dommens dag vil sjelene være inndelt i tre grupper — de rettferdige vil straks få evig liv; de onde blir sendt til Gehenna; men de hvis dyder og synder oppveier hverandre, blir sendt ned til Gehenna, hvor de skal flyte opp og ned inntil de er blitt renset.» Denne siste uttalelsen vil mange kjenne igjen som en beskrivelse av skjærsilden.

Det er interessant å se hva New Catholic Encyclopedia sier som en offisiell vurdering av læren om skjærsilden: «Når alt kommer til alt, er den katolske læren om en skjærsild basert på tradisjonen, ikke på Den hellige skrift.» Dette er ikke overraskende, ettersom verken ordet eller tanken finnes i Bibelen. Men hva med Gehenna, det stedet som de onde kommer til ifølge The Jewish Encyclopedia?

Gehenna er den greske formen av det hebraiske ordet geh hinnomʹ, Hinnoms dal. Denne dalen lå sørvest for Jerusalem, og det var et sted hvor barn i gammel tid ble ofret til guden Molok. The Jewish Encyclopedia sier: «Av denne grunn ble dalen ansett for å være forbannet, og ’Gehenna’ ble snart et symbolsk uttrykk for ’helvete’.»

The World Book Encyclopedia sier at «helvete er ifølge mange religioner et sted eller en tilstand hvor demonene holder til, og hvor onde mennesker blir straffet etter døden». Dette er en læresetning som fortsatt blir forkynt i noen kristne kirkesamfunn og i andre religionssamfunn. Derfor har mange mennesker i lange tider vokst opp med en frykt for å komme til helvete.

Den engelske forfatteren Jerome K. Jerome skrev i 1926: «Da jeg var gutt, trodde de fleste religiøse mennesker fremdeles på et bokstavelig helvete. De lidelser et barn ville måtte bli utsatt for, kan neppe beskrives. Det fikk meg til å hate Gud og senere, etter hvert som jeg fikk mer forstand og avviste denne oppfatningen som meningsløs, til å forakte den religionen som hadde lært noe slikt.»

Som vi ser, finnes det ulike oppfatninger om hva som skjer med de onde når de dør. Men hva med de gode? Mange mener at deres håp er himmelen eller nirvana.

Himmelen og nirvana

«Himmelen er det sted hvor Gud, hans hellige engler og helgenene er, og hvor det rår en salig tilstand av evig lykke,» sier boken The Catholic Religion — A Manual of Instruction for Members of the Anglican Church. Den tilføyer: «Himmelen innebærer også en evig gjenforening med alle dem vi har elsket her nede som har dødd i Guds nåde, i tillegg til at vi der skal være fullkomment gode og hellige i all evighet.»

Nirvana gjenspeiler på den annen side den buddhistiske tro på at «fullkommen fred og lykksalighet» bare oppnås når det «smertefulle, uavbrutte kretsløp fra død til gjenfødelse» tar slutt. Hvordan det enn er, framsetter religionen med himmelen eller nirvana et håp om at dette livs lidelser skal ta slutt, og at det deretter følger et liv i en idyllisk verden.

Gir disse motstridende trosoppfatningene oss svar på vårt spørsmål om hva som skjer når vi dør? Eller blir mysteriet større? Hvordan kan vi være sikker på at det vi velger å tro, er sant? Får vi rede på kjensgjerninger gjennom religionen, eller er alt bare oppspinn?

Hva som skjer med oss etter døden, vil fortsatt være et mysterium — med mindre vi kan svare på det ene grunnleggende spørsmålet som inneholder nøkkelen til forståelsen: Hva er sjelen? Det er det neste vi må finne ut av.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Kryonikk og udødelighet?

Kryonikk er en teknikk som innebærer at døde mennesker blir tatt vare på i dypfryst tilstand. Hele kroppen blir lagt i en beholder som blir fylt med flytende nitrogen med en temperatur på minus 230 grader. Noen velger også å bli «nevropasienter», noe som betyr at det bare er hodet deres som blir bevart. Direktøren for det engelske firmaet som driver med kryonikk, sier: «Jeg tror ikke på et liv etter døden i religiøs forstand, men jeg er glad i livet, og jeg synes at det er sørgelig at vi skal slutte å være ved bevissthet.» Tanken er at vitenskapen en gang i framtiden håper å kunne gi livet tilbake til disse menneskene. De håper til og med å kunne klone nye kropper til de bevarte hodene. London-avisen «The Sunday Times» sier at dette er én måte å «oppnå udødelighet» på.

[Ramme på side 7]

Forskjellen på dødsriket og Gehenna

Ordet «helvete» er en feilaktig oversettelse av «Gehenna», navnet på den gamle søppelplassen utenfor Jerusalem. Jesus brukte Gehenna som et symbol på evig tilintetgjørelse. (Matteus 10: 28) Men hva da med dødsriket (oversatt fra det hebraiske ordet «she’ohlʹ» og det greske ordet «hádes»)? Ville noen ønske å komme dit hvis det var et pinested? Neppe. Patriarken Job bad Gud om at han måtte holde ham skjult i dødsriket. (Job 14: 13) Jona var så godt som i dødsriket da han var i fiskens buk, og han bad der om at Gud måtte frelse ham. (Jona 2: 2, 3) Bibelens dødsrike er den døde menneskehets felles grav, hvor de døde hviler i Guds kjærlige minne i påvente av en oppstandelse. — Johannes 5: 28, 29.

[Bilde på side 5]

Det ble malt øyne på en gammel egyptisk likkiste i den tro at ’sjelen til den døde på den måten kunne kikke ut’

[Rettigheter]

Med tillatelse av British Museum, London

[Bilde på side 7]

Hinnoms dal sørvest for Jerusalem slik den ser ut i dag