Kvinnebevegelsen bringer forandringer

SIDEN den nye kvinnebevegelsens spede begynnelse for over 25 år siden har det som aldri før åpnet seg nye muligheter for kvinner i mange land både når det gjelder arbeidslivet, statsforvaltningen og samfunnslivet for øvrig.

Forandringene begynner

«Problemet uten navn.» Slik beskrev den amerikanske forfatteren Betty Friedan det i den boken hun kom ut med i 1963, og som på norsk fikk tittelen «Myten om kvinnen». Hun identifiserte et ubehag blant middelklassekvinner som følte seg fanget i et liv som de levde bare gjennom mannen og familien. Hos mange kvinner som hadde følt en nagende frustrasjon, en ubestemmelig forbitrelse, vant boken gjenklang, en gjenklang som gjør seg gjeldende den dag i dag.

«Jeg følte at jeg forspilte mine intellektuelle evner,» sa Lyn, en kanadisk kvinne, om sitt ekteskap i 1970-årene. Hun sa til Våkn opp!: «Jeg hadde mann og to barn, men likevel følte jeg at jeg ikke fikk realisert meg selv. Jeg ville . . . være noe.»

Individuell misnøye drev fram en omfattende, sosial bevegelse som gikk inn for å frigjøre kvinnene fra mennenes «herredømme». Det som først og fremst gav grunn til misnøye, var hjemmet, som feministene mente kvinnene var slaver i, og arbeidsplassen, som begrenset kvinnenes muligheter og vanligvis gav kvinnene lavere lønn enn mennene.

Forandringene gjennomføres

De vesentligste forandringene bevegelsen har forårsaket, har vært i samfunnsinnstillingen i mange land. Man er blitt bedre klar over de spørsmål og problemer som angår kvinner, er blitt mer åpen for det de er opptatt med, og har fått større forståelse for og verdsettelse av deres bidrag og evner på mange områder.

Den nye tankegangen er blitt omsatt i konkrete reformer. Kvinner arbeider nå side om side med menn i mange industrielle jobber som før var utenkelige for kvinner. Kvinner bryter seg også gjennom tradisjonelle mannsbastioner i direksjonsværelser, om enn i mindre antall. «Det er flere reelle valg nå,» sa en feminist til Våkn opp!

Kvinner kan nå inneha de høyeste politiske stillingene i mange land. Noen av verdens mest framstående nasjoner — for eksempel India, Israel og Storbritannia — har nylig vært eller blir for tiden styrt av kvinner. Filippinenes president, Corazon Aquino, sa om den «blodløse» revolusjonen i 1986 som brakte henne til makten: «Det var kvinnene som stod i spissen.»

Mange av de forandringene som har funnet sted, har både menn og kvinner hatt gagn av. Verden over er kvinner blitt urettferdig behandlet. Det er avgjort et gode at kvinnene ikke blir diskriminert på arbeidsplassen eller et hvilket som helst annet sted for den saks skyld. Det var lenge påkrevd at man ble bedre klar over kvinnenes behov, interesser og evner. Kvinner er naturligvis ikke mindre menneskelige enn menn når det gjelder forhåpninger og behovet for å bli anerkjent og satt pris på som den de er.

Men har kvinnebevegelsen bare vært et gode? Det er de som lurer på om bestrebelsene i noen tilfelle har gått for langt. Også kvinner spør: Hva er den pris som er blitt betalt for frigjøringen? Er bevegelsen så viktig som den en gang var? Og hva slags framtid har den? Den neste artikkelen analyserer disse spørsmålene for oss.

[Uthevet tekst på side 4]

Verden over er kvinner blitt urettferdig behandlet. Det er avgjort et gode at kvinnene ikke blir diskriminert. Men har kvinnebevegelsen bare vært et gode?