Det kjernefysiske dilemma

ØVERST i et spinkelt tårn i et ørkenområde i New Mexico hang det runde metallegemet som mennene kalte Gadget (Dingsen). I bunkere ni kilometer unna befant det seg fysikere, kjemikere, matematikere og soldater som nervøst så på klokken og lurte på om Gadget kom til å virke som den skulle.

Det gjorde den. Femten sekunder før kl. 5.30 eksploderte Gadget og frigjorde sin kjerneenergi i løpet av en milliontedels sekund. Den forårsaket en ildkule som kunne ha blitt sett fra en annen planet, og utløste en eksplosjon som ble hørt 300 kilometer unna. Heten fra eksplosjonen — som var sterkere i sentrum enn heten i sentrum av solen — forvandlet ørkensanden til en ring av jadefarget, radioaktivt glass på nærmere en kilometer i diameter. Noen sverget på at solen stod opp to ganger den dagen.

Den 6. august 1945, 21 dager senere, rammet den andre atombomben den japanske byen Hiroshima. Den krevde etter hvert anslagsvis 148 000 menneskeliv. Atomalderen hadde begynt.

Dette skjedde for 43 år siden. Senere er det blitt testet våpen som er opptil 4000 ganger så kraftige. Alle stridshodene i verden har til sammen en ødeleggelseskraft som anslagsvis tilsvarer 20 milliarder tonn TNT — over en million ganger så stor ødeleggelseskraft som Hiroshima-bomben!

Krav om at atomvåpnene fjernes

Ifølge en undersøkelse som Verdens helseorganisasjon foretok i 1983, vil en omfattende atomkrig omgående drepe en milliard mennesker. Enda en milliard vil dø senere på grunn av trykkbølgen, brannen og bestrålingen. Nyere undersøkelser er enda mer pessimistiske. Det er derfor forståelig at det har hevet seg røster for at alle atomvåpnene skal fjernes.

Men ikke alle krav om dette har bare et humanitært grunnlag. Noen hevder at atomvåpen simpelthen har liten eller ingen verdi i reell krigføring. På grunn av våpnenes enorme ødeleggelseskraft kan bare den mest ekstreme provokasjon forsvare bruken av dem. USA brukte dem derfor ikke i Korea eller i Vietnam, britene brukte dem ikke på Falklandsøyene, og sovjeterne brukte dem ikke i Afghanistan. Robert McNamara, tidligere forsvarsminister i USA, sier: «Kjernefysiske våpen tjener overhodet ingen militær hensikt. De er fullstendig nytteløse — bare bortsett fra at en kan bruke dem til å hindre motstanderen i å bruke dem.»

Atomvåpnene er heller ikke særlig nyttige som et diplomatisk middel til å true eller påvirke andre nasjoner med. Supermaktene er like sårbare. Og når det gjelder nasjoner som ikke har atomvåpen, så drister de seg ofte til å reise seg imot supermaktene med liten frykt for kjernefysisk gjengjeldelse.

Endelig er det kostnadene. Ifølge en undersøkelse som ble offentliggjort i Bulletin of the Atomic Scientists, produserte USA alene omkring 60 000 atomstridshoder i årene fra 1945 til 1985.a Hva kostet det? Nesten 82 milliarder dollar — det er mye penger brukt på noe de håper de aldri kommer til å bruke.

Bomben som et avskrekkende middel

Avskrekkingsbegrepet er sannsynligvis like gammelt som konfliktenes historie. Men i atomalderen har avskrekkingen antatt nye dimensjoner. En nasjon som overveier å foreta et kjernefysisk angrep, er garantert en rask og ødeleggende kjernefysisk gjengjeldelse.

General B. L. Davis, kommandør for Den strategiske flykommando i USA, sier: «Det kan framlegges kraftige beviser for at kjernevåpen . . . har gjort verden til et tryggere sted. De har på ingen måte gjort slutt på krig; hvert år dør det fortsatt tusenvis av mennesker i konflikter som på ingen måte er små for dem som er involvert i dem. Men en supermakts innblanding i slike konflikter blir nøye overveid, så direkte konfrontasjon kan unngås, siden det er en mulighet for at konflikten gradvis utvikler seg til en storkrig — enten en kjernefysisk eller en konvensjonell krig.»

Men i et hjem med ladde pistoler er det alltid fare for at noen blir skutt ved en feiltagelse. Det samme prinsippet gjelder i en verden som er full av atomvåpen. Det kan bryte ut atomkrig under følgende omstendigheter:

1) En feil i en datamaskin eller en teknisk feil får et land til å tro at det er utsatt for et kjernefysisk angrep. Reaksjonen blir et kjernefysisk motangrep.

2) Atomvåpen kan komme i hendene på ekstremister eller terrorister som har færre betenkeligheter med å bruke dem enn det de nåværende atommaktene har.

3) En mindre krig i et område hvor supermaktenes interesser er berørt — som den i Persiabukta — kan utvikle seg til en større krig.

Til tross for slike farer har nasjonene hittil ført en sikkerhetspolitikk ved hjelp av avskrekking. Men i en verden som er full av atomvåpen, føler ikke folk seg trygge. Maktbalansen er virkelig en terrorbalanse, en selvmordspakt som verdens milliarder av mennesker ufrivillig har undertegnet. Hvis atomvåpnene er som damoklessverdet, er avskrekkingen det hårstrå som holder det under kontroll. Men hva om avskrekkingen svikter? Svaret er for fryktelig til å tenke på.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

ØDELEGGELSESKRAFTEN TIL EN BOMBE PÅ ETT MEGATONN

Lys- og varmestråling: En kjernefysisk eksplosjon skaper et kraftig lysglimt som blinder eller blender folk langt fra eksplosjonsstedet — opptil 20 kilometer unna om dagen og 85 kilometer om natten.

På eller nær nullpunktet (punktet rett under bombeeksplosjonen) fordamper menneskene i den intense heten fra ildkulen. Lenger unna (opptil 18 kilometer unna) får folk annen- og tredjegrads forbrenninger på ubeskyttet hud. Klær tar fyr. Tepper og møbler antennes. Under visse forhold utvikles det en overopphetet ildstorm, så folk blir omspent av et flammehav.

Trykkbølge: Den kjernefysiske eksplosjonen frembringer vinder med orkans styrke. Nær nullpunktet er ødeleggelsen total. Lenger unna blir mennesker inne i bygninger knust av tak og vegger som raser sammen; andre blir skadet eller drept av gjenstander og møbler som flyr i luften. Andre igjen blir kvalt av det tette støvet fra knust betong eller murstein. Det kraftige lufttrykket sprenger trommehinnene eller forårsaker lungeblødning.

Stråling: Det skjer en intens utstrømning av nøytroner og gammastråler. Moderat bestråling fremkaller sykdommer som kjennetegnes av kvalme, oppkast og tretthet. Skade på blodlegemene svekker motstandskraften mot infeksjoner og forsinker helbredelsen av skader. Sterk bestråling forårsaker krampe, skjelving, ataksi (forstyrrelse av de vilkårlige musklers samspill) og letargi (sykelig, søvnlignende tilstand). Døden inntrer i løpet av én til 48 timer.

Overlevende som er blitt bestrålt, er mottagelige for kreft. Det er også større sannsynlighet for at de overfører arvelige defekter til barna sine, deriblant nedsatt fruktbarhet, risiko for spontane aborter eller vanskapte eller dødfødte barn og andre medfødte svakheter.

Kilde: Comprehensive Study on Nuclear Weapons, trykt av De forente nasjoner.