Foreldre som har gjort hjemmeleksene sine
FORELDRE som gjør hjemmeleksene sine, gir barna det de virkelig har behov for. Dette innebærer tydeligvis mer enn bare å betale regningene. Slike foreldre hjelper også barna til å utvikle de rette verdier og sette seg passende mål i livet. De bruker mye tid sammen med dem og viser dem kjærlig omsorg.
«Da barna var små, krabbet vi rundt på gulvet sammen med dem, hamret på gryter, hadde på oss grytelokk som hjelmer og fektet med sleiver for å spille kjente bibelske personer under historiske begivenheter,» forteller Wayne, som har fire barn. «Barna elsket det.»
Da barna ble større, forandret Wayne og hans kone, Joanne, undervisningsmetodene, men de fortsatte å stimulere barnas fantasi og ønske om å lære. Dermed praktiserte de en av de fineste undervisningsmetodene som finnes. Julie M. Jensen, som er formann i amerikanske engelsklæreres nasjonalråd, mener at gode lærere aldri glemmer den begeistring for å lære de selv hadde som barn, og holder denne begeistringen ved like hos sine elever.
Betydningen av å gi ros
Wayne og Joanne laget et system som skulle hjelpe barna med skolearbeidet. På kjøkkenet er det en «inn»-kurv, hvor barna legger sine rettede oppgaver når de kommer hjem fra skolen. Joanne ser på oppgavene mens barna leker eller gjør lekser, og ved kveldsmaten snakker familien ofte om dem. De beste blir hengt opp på kjøleskapet og på veggene på kjøkkenet, som ligner et rotete kunstgalleri.
«Det er vår måte å rose barna på,» sier Joanne, «og de liker det.» I stuen har familien en «ut»-kurv, og der legger barna hjemmelekser de er ferdig med, før de legger seg. «På den måten trenger vi ikke lete etter dem om morgenen når barna har hastverk og skal på skolen,» forklarer Joanne.
Beatrice, som har to piker, dekorerer også kjøkkenet sitt med barnas skolearbeid. Hun sier: «Jeg gjør det fordi jeg er stolt av barna mine og vil at de skal vite det.»
I et skoledistrikt i Dallas i Texas er man klar over verdien av å gi ros, og skolemyndighetene oppfordrer sine frivillige lærere til flittig å benytte seg av oppmuntrende uttrykk som: Flott! Mye bedre! Fortsett slik! Det gjorde du bra! Det var smart! Helt riktig! Godt tenkt! Ypperlig arbeid! Nå har du fått taket på det. Jeg setter pris på at du virkelig prøver.
Kan du, hvis du har barn, rose dem oftere?
Andre former for støtte
Foreldre som gjør hjemmeleksene sine, ikke bare roser barna for de anstrengelser de gjør seg, men de skaper også et miljø i hjemmet som gjør det lettere å studere. De får barna til å interessere seg for å lese og lære om verden omkring dem.
«Foreldrene mine støttet meg ved å verne om den tiden jeg skulle lese lekser,» forteller Julie. «Jeg satt et bestemt sted i huset når jeg gjorde lekser, og resten av familien fikk ikke lov til å forstyrre meg før jeg var ferdig. Jeg ble ikke pålagt å gjøre noe husarbeid mens jeg gjorde lekser. Dermed kunne jeg konsentrere meg helt og fullt.»
Mark forteller hvordan foreldrene hans støttet ham og hans søster: «De sørget alltid for at vi hadde en ordbok og andre bøker som kunne være til hjelp for oss når vi studerte. De oppmuntret oss til å bygge opp et personlig bibliotek ved å la oss få kjøpe bøker som interesserte oss, uten at vi måtte betale for dem med lommepengene våre.»
«Vi begynte å lese for barna da de var cirka tre måneder gamle,» forteller Althea, som er mor til fire. «Det var ikke så lett, for som så mange andre kvinner i dag måtte jeg arbeide utenfor hjemmet. For å få tid til å lese for barna måtte jeg kjøpe tid fra andre gjøremål. Barna hadde over 300 bøker — barnerim, bøker om vitenskap og mange andre. De kom til meg med de bøkene de likte best, og ville at jeg skulle lese for dem. Av og til prøvde jeg å utelate visse avsnitt for å spare tid, men det gikk ikke. Barna husket alltid den delen jeg utelot, og gjorde meg oppmerksom på det ved å fortelle det jeg utelot, fra hukommelsen.»
Johan i Finland sier at foreldrene hans pleide å lese for ham 10—15 minutter hver kveld før han la seg. «Jeg fikk velge hvilken fortelling jeg ville høre,» forteller Johan. «Mamma spilte de personene som var med i fortellingen. Søsteren min og jeg var så fascinert av dette at vi fant fram en bok og prøvde oss på egen hånd når foreldrene mine ikke hadde tid. Dette hjalp oss til å utvikle gode lesevaner. Det har gjort skolearbeidet vårt lettere og åpnet en større verden for oss.»
Ravindira i Sri Lanka syntes det var gøy når det var faren som la henne om kvelden, på grunn av måten han leste for henne på. «Den godnatthistorien jeg likte best, var ’Hvordan kamelen fikk sin pukkel’. Far gestikulerte voldsomt og lo og fant på alt mulig mens han leste. Det skulle få meg til å sovne, men isteden ble jeg lys våken og ville høre mer. Han lot som om han ikke skjønte dette, men han var fullstendig klar over hva han gjorde. Senere, da jeg var blitt større, lot han meg gå på biblioteket og levere bøker tilbake. Det fikk meg til å føle meg betydningsfull og ansporet meg til å fortsette å lese.»
Susan forteller hvordan faren hennes hjalp henne: «Pappa elsket å dra på utflukt for å lære noe. Han tok meg med overalt — på museer, til fuglereservater og biblioteker eller på bærtur i skogen. Noen ganger utforsket vi rett og slett ukjente områder i skogen. Selv om vi kom hjem fulle av skrammer, var det gøy. Disse utfluktene gav skolegangen mening.»
Emilo i Puerto Rico forteller: «Moren min ønsket at vi skulle forstå at vi lærte noe hele tiden. Når jeg kom hjem fra skolen, spurte hun alltid: ’Hva lærte du i dag?’ Hvis jeg svarte: ’Ikke noe spesielt,’ sa hun: ’Hva mener du med ikke noe spesielt? Du må ha lært et eller annet.’ Hun fortsatte å spørre helt til jeg fortalte hva jeg hadde lært. Hun gjorde det samme med de to brødrene mine. Hun ville at vi skulle vite at vi betydde svært mye for henne, og at hun brydde seg om oss. Det styrket familiebåndene.»
Styrk samholdet i familien
I fremgangsrike familier kommer familiemedlemmene godt ut av det med hverandre, men det krever anstrengelser. Foreldre som gjør hjemmeleksene sine, fremmer derfor en samarbeidsvillig ånd i familien.
«Vi snakker åpent om familieanliggender nesten daglig,» sier Carol, som er alene med to døtre i tenårene. «Noen ganger unnlater jentene å fortelle om problemene sine fordi de føler at jeg har nok med mine egne problemer. Jeg vet når de gjør det, for da begynner de å krangle om små, ubetydelige ting. Jeg minner dem da om at familieordningen fungerer best når vi åpent og ærlig snakker ut om problemene våre med hverandre.»
Penger er en kilde til problemer i mange familier. Men Carol sier at døtrene hennes har støttet henne fordi hun snakker åpent med dem om familiens økonomiske situasjon. Hun forklarer: «Jeg oppmuntrer dem til å søke jobber, slik at de selv kan tjene de penger som trengs for å kunne kjøpe de ekstra tingene de har lyst på. Jeg respekterer dem for at de tjener penger på denne måten, og lar dem forstå at det er deres penger.»
Noen foreldre benytter familiens økonomiske situasjon til å lære barna å regne og sette opp et budsjett og vise dem hvordan bankvesenet fungerer. «Noe annet de har lært gjennom denne ordningen,» sier Henry, som har tre gutter og en pike, «er samarbeid i familieanliggender gjennom engasjement.»
Men når kan foreldrene finne tid til å gjøre slike hjemmelekser? Audrey, som har to barn, sier at hun på grunn av sin stramme timeplan, tar med seg barna når hun skal gjøre forskjellige ærender, og snakker med dem da.
Hvordan løse problemer
For at foreldrene skal kunne gjøre hjemmeleksene sine på en god måte, må de lære å lytte til barna. Som et ordspråk i Bibelen sier: «Et vist menneske vil lytte og ta til seg mer lærdom.» (Ordspråkene 1: 5, NW) Når en lytter oppmerksomt, skaper en tillit, og det er helt nødvendig hvis en skal kunne løse problemer på en god måte.
Da for eksempel Leon og Carolyn fikk vite at deres eldste datter, Nikki, skulket skolen og strøk i flere fag, reagerte Carolyn umiddelbart med å legge skylden på skolekameratenes dårlige påvirkning. Leon sa imidlertid: «Jeg foreslo at vi ikke skulle dømme noen før vi hadde alle fakta i saken.»
«Men vi måtte være tålmodige og varsomt stille spørsmål og lytte i en uke før vi fant fram til hva som var årsaken til Nikkis problem. For et sjokk det var for oss! Nikki følte at vi ikke brydde oss om henne fordi vi hadde vært så opptatt med våre egne ting. Carolyn og jeg forandret på dette, og Nikki reagerte med å bli mer oppmerksom på sine plikter hjemme og på skolen.»
Dan og Dorothy har åtte barn. Barna tilbringer én og en halv time på skolebussen hver dag, og de stadig dårligere forholdene der er et stort problem. «Da de eldste gikk på skolen, var det lett å benytte tiden på bussen til å gjøre hjemmelekser eller til å lese noe man lå på etterskudd med,» forteller Dan. «Men det har forandret seg i løpet av de siste 12 årene. Nå er det mange skadelige ting som distraherer — et skittent språk, høy rockemusikk og marihuana- og sigarettrøyk, vanligvis bakerst i bussen.»
Dan fortalte at de drøftet dette problemet med barna. «Vi fikk to ideer,» sa han. «Sitte så nær bussjåføren som mulig og utstyre barna med hver sin kassettspiller med lette hodetelefoner. Nå kan barna isolere seg fra problemene og lytte til lett musikk, mens de leser eller gjør enkle hjemmelekser. Løsningen var enkel, men den virker.»
Samarbeid med skolen
I løpet av et skoleår tilbringer elevene cirka seks timer hver dag under direkte påvirkning av lærerne. Foreldre som forstår hvilken mulighet det byr på i form av lærdom som barna deres kan tilegne seg, vil sørge for at denne tiden blir godt utnyttet. En trebarnsmor forteller hvordan hun og mannen hennes forvisset seg om at den ble det:
«Når det var noe John og jeg ikke var helt fornøyd med i timene til et av barna, oppsøkte vi skolen og fant i samråd med rådgiveren, læreren eller rektoren fram til noe som passet bedre. Vi engasjerte oss sterkt i barnas utdannelse fra begynnelse til slutt. Nå når de er ferdige med skolen, er vi glad for at de fikk det beste ut av det som var tilgjengelig for dem.»
Det kan være at barna trenger hjelp med skolearbeidet, og en del av foreldrenes hjemmelekse bør være å hjelpe dem. Foreldrene gjør likevel klokt i å samarbeide med skolen. «Noe jeg kan huske angående foreldrene mine,» sier Wesley, «er at de aldri la seg opp i hvordan lærerne underviste i klasserommet. De innså at det finnes mange måter å undervise på.
Når jeg for eksempel strevde med å følge en bestemt fremgangsmåte for å finne løsningen på et matematisk problem, gav far meg det riktige svaret og lot meg streve med utregningen inntil jeg fant ut av det. Når svaret mitt stemte med fars, visste jeg at jeg hadde klart det.»
En vanskelig oppgave
Et hvilket som helst barn kan fortelle deg at noen hjemmelekser er vanskeligere enn andre. Men de hjemmeleksene dere foreldre har, er mye vanskeligere enn noen av dem dere hadde da dere gikk på skolen. Det å oppdra barn på en god måte er virkelig en komplisert og langvarig oppgave. Noen har kalt det et 20-års prosjekt.
For å lykkes må foreldrene være oppmerksomme, vennlige og forståelsesfulle. De må kjenne barna godt og behandle dem individuelt. Husk at det barna deres trenger, er personlig oppmerksomhet som kommer til uttrykk gjennom kjærlig omtanke for deres ve og vel. Inngi dem et ønske om å lære og hjelp dem til å se på det å erverve seg kunnskap som en spennende opplevelse.
Det er anstrengelsene vel verdt
Foreldre som gjør hjemmeleksene sine, er selvoppofrende, ikke selvopptatt. De er villige til å gjøre forandringer. De forstår at dersom de skal kunne hjelpe barna sine, må de ’være der’. De må gi av seg selv og ta seg tid så de kan vise barna den kjærlighet og omtanke de har behov for.
Når du gjør hjemmeleksene dine, kan du oppnå resultater som kan sammenlignes med avlingen til en bonde, som klargjør jorden og siden sår og luker og vanner godt. Du kan bli belønnet med et godt resultat. For som Bibelen sier: «Lær gutten [eller piken] den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» — Ordspråkene 22: 6.
[Ramme på side 11]
Hva mer kan foreldre gjøre?
I dagens samfunn spiller lærerne og skolen en viktig rolle for at barna skal utvikle seg på en god måte. Det betyr ikke at de kan overta foreldrenes rolle, men de kan være en viktig støtte under barneoppdragelsen. Så en annen hjemmelekse dere foreldre må gjøre, er å samarbeide med den skolen som barna deres går på, i så stor utstrekning som mulig.
Hva så hvis det er en spesiell tilstelning eller avvikles et spesielt program på skolen? Ved en skole i Massachusetts i USA ble det for eksempel arrangert en tilstelning for å belønne elever som hadde oppnådd gode resultater. «Jeg gikk fordi jeg ville at barna mine skulle vite at jeg var stolt av dem,» forteller Joanne, som har fire gutter. Det var 20 elever som ble belønnet med en pris for gode resultater den dagen, men de fleste foreldre stilte ikke opp. Tror du at det ansporet barna deres til å gjøre det bedre på skolen? Neppe.
Tenk også på lærerne. Skolene setter ofte av kvelder for å vise fram arbeider som elevene har utført, og for at lærerne skal få anledning til å snakke med foreldrene om hvordan det går med barna. Mange lærere bruker fritiden sin til å forberede slike aktiviteter. En lærer sa: «Vi har vår egen familie og vårt eget liv å leve. Det er ikke særlig oppmuntrende når du bruker så mye tid til å forberede en spesiell begivenhet og bare ser en, to eller tre av foreldrene i løpet av kvelden.»
Som far eller mor forventer du kanskje at skolen og lærerne av og til gjør forandringer for å dekke spesielle behov som barna dine har. Burde ikke du være villig til å gjøre lignende forandringer for å støtte de anstrengelser som skolen gjør seg, særlig i betraktning av at den bestreber seg på å hjelpe barna dine til å vokse opp og bli dyktige voksne mennesker?
Brosjyren «Skolen og Jehovas vitner», som ble utgitt for å fremme forståelsen og samarbeidet mellom foreldre og lærere, foreskrev følgende hjemmelekse for foreldre som er Jehovas vitner: «Det er for det første viktig at foreldrene blir kjent med barnas lærere, at de avtaler å treffe dem og snakke med dem. . . .
Når foreldre som er Jehovas vitner, snakker med læreren, bør de la læreren få vite at de venter at barna deres skal ha en rett, kristen oppførsel, og at de ønsker å bli informert hvis barnet oppfører seg dårlig. Foreldrene bør også forsikre læreren om at de vil støtte ham eller henne når det gjelder enhver rimelig form for tukt som blir gitt, og de vil kanskje også tukte barnet i hjemmet.
Andre måter som foreldrene kan hjelpe læreren på: De kan sørge for at barna får skikkelig frokost før de går på skolen. De kan sørge for at barna gjør leksene ordentlig, og at de har alle bøkene sine med seg. De kan til enhver tid vise respekt for bestemmelsene på skolen og la barna få vite at de venter at de også skal respektere dem. De kan få barna til å fortelle hva de gjør på skolen, og å snakke om de problemer de måtte ha der.»
Synes du ikke disse forslagene er fine? Går du som far eller mor inn for å følge dem? Det er en del av hjemmeleksen din.
[Ramme på side 12]
Ransakende spørsmål foreldre kan stille seg selv
1. Er jeg oppriktig interessert i barnas skolegang?
2. Kjenner jeg lærerne deres?
3. Vet lærerne at jeg verdsetter deres anstrengelser?
4. Passer jeg på at barna tar skolearbeidet alvorlig?
5. Passer jeg på at hjemmeleksene blir gjort skikkelig og i tide?
6. Har jeg en positiv holdning til kunnskap og det å lære?
7. Ser barna noen gang at jeg studerer?
[Bilde på side 7]
Det å lese stimulerer barnas nysgjerrighet og fantasi
[Bilde på side 8]
Foreldre som leser for barna, styrker familiebåndene
[Bilde på side 9]
Familieutflukter til et museum eller ut på landet kan være underholdende og lærerikt
[Bilde på side 10]
Barna dine trenger personlig oppmerksomhet