Fra våre lesere

Pit bull terriere

Jeg synes vanligvis at bladene deres er grundig gjennomtenkt, og derfor ble jeg forbauset over å finne feil i artikkelen «Hvorfor noen er farlige og andre godmodige» [22. mars 1988]. Den hunden det er bilde av på side 26, er ikke en akita inu. Det finnes ingen aggressive hunder, bare aggressive hundeeiere. Hvis en hund blir «gal», er det eieren som er skyld i det.

D. H., Forbundsrepublikken Tyskland

Vi holder fast ved at det er en akita inu på bildet. Nedenstående kommentarer fra andre lesere berører kanskje det andre du nevner. — Utgiverne.

Som en sunn fritidsbeskjeftigelse trener jeg opp pit bull terriere, og jeg vet av mange års erfaring at enkelte pit bull terriere kan være litt vanskelig å holde styr på og i noen tilfelle kan være «farlige». Men det er ikke det som vanligvis kjennetegner disse hundene — hundens karakter blir «formet» av eieren. Jeg er 100 prosent enig i det som står i artikkelen. Men det er noen som etter å ha lest den, påstår at den understreker at pit bull terrierne uten unntak er «de fødte mordere» og «kriminelle fra fødselen av». Jeg håper med all respekt at dere vil klargjøre dette punktet, for det er mange som vil gå til ytterligheter når det gjelder denne rasen, etter å ha lest artikkelen.

D. Q. H., Costa Rica

Dere presenterte stoffet på en måte som hjelper folk til å forstå betydningen av alle hunders temperament og den viktige rolle eieren spiller. Jeg har selv en pit bull terrier og har funnet at den kan være en av de mest elskelige kjæledyr hvis den blir riktig opplært. Men jeg tror ikke at noen som har en hund som kjæledyr, kan si: «Den biter ikke», for dyr er dyr. Vi kan ikke forutsi hvordan de vil oppføre seg.

C. S., De forente stater

Etter så mye omtale i media av pit bull terrierne var det godt å lese en likevektig artikkel som viste at en stor del av problemet kan tilskrives brutale eiere (noen fôrer faktisk hundene sine med krutt og/eller metallspon) og ukontrollert innavl, som begge deler kan føre til at en hvilken som helst hunderase blir uberegnelig.

S. S., De forente stater

Å rømme hjemmefra

Artikkelen «Er det løsningen å rømme?» [22. mars 1988] forteller om en 14 år gammel pike som rømte hjemmefra fordi hun ikke hadde et nært forhold til foreldrene sine og følte at hun ikke kunne snakke med dem. Hun følte at det ikke var noen som forstod henne. Jeg er 14 år gammel, og jeg opplevde nylig det samme som Amy i artikkelen. Jeg rømte hjemmefra og drog til vennene mine av nøyaktig de samme årsaker. Den eneste forskjellen på våre historier er at jeg ikke hadde seksuelle forbindelser eller brukte narkotika. Foreldrene mine kom og hentet meg samme kveld. Vi gikk til de eldste i menigheten og snakket sammen. Nå går vi godt sammen, og jeg vet nå at foreldrene mine er der for å hjelpe meg. Jeg vet at de vil forstå meg uansett hva jeg måtte fortelle dem. Hvis jeg hadde lest denne artikkelen før, ville jeg aldri ha rømt hjemmefra.

A. B., De forente stater