Japan bygger bro over innlandshavet

Av Våkn opp!s medarbeider i Japan

DET pleide å ta en time å krysse Setonaikai-havet, Innlandshavet, med ferje. Men den 10. april i fjor ble Seto Ohashi-broen åpnet. Dermed var det blitt broforbindelse mellom Japans to viktigste øyer, Honshu og Shikoku. Nå tar det mindre enn ti minutter å krysse Innlandshavet.

Denne fordelen er imidlertid ikke billig. En må betale 5500 yen (cirka 300 kroner) i bropenger hver vei. Men dette beløpet er lite sammenlignet med det broen har kostet totalt: 1130 milliarder yen (cirka 60 milliarder kroner) og 17 menneskeliv. Det tok omkring ti år å bygge den, og det ble utført ni millioner dagsverk. Når et slikt kostbart prosjekt skulle settes i gang, sier det seg selv at det måtte finnes gode grunner for det.

Én fordel er at trafikken mellom de to øyene ikke lenger er prisgitt lunefullt vær. I 1955 sank en ferje, og 168 menneskeliv gikk tapt. Dessuten mener man at broen er en økonomisk velsignelse for landbruksøya Shikoku, som jo nå er knyttet til Honshu, Japans hovedøy. For 380 yen (cirka 20 kroner) kan en ta toget over, så dette er avgjort en økonomisk måte å komme seg over på.

Broforbindelsen blir vanligvis omtalt som én bro, men i virkeligheten er det en rekke broer som går tvers over Innlandshavet via fem øyer. Til sammen er de på 9,4 kilometer. Det er tre hengebroer, to skråstagbroer og én fagverksbro pluss de viaduktene som knytter dem sammen. En av hengebroene, Minami Bisan-Seto Ohashi, er verdens lengste hengebro i to etasjer som er både vei- og jernbanebro.

Tetsuo Yamane i Honshu-Shikoku broavdeling i Tokyo kom med noen interessante opplysninger om byggingen. Han arbeidet med broprosjektet i 13 år og ledet og hadde tilsyn med byggingen av underbygningen.

«Det vanskeligste av alt,» forklarte Yamane, «var å legge de fundamentene som skulle være under vann. Vi sprengte fjellgrunnen under vann og gravde ut bunnen med en grabb. Så ble det bygd caissons, senkekasser, på et skipsverft. De var så høye som tietasjes bygninger. De ble slept til brostedet og senket ned i vannet. Vi fylte dem med stein og betong. Da vi gjorde det, brukte vi et nytt betongblandeverk på en lekter som het ’Century’.»

Arbeiderne måtte jobbe under de vanskeligste forhold. «Fundamentene måtte legges langt under vann, på cirka 50 meters dyp,» fortsatte Yamane. «I tillegg til det var tidevannsstrømmen rundt brostedet svært sterk — den hadde en hastighet på 2,5 meter i sekundet. Det tilsvarer å jobbe i vind som har en hastighet på 250 kilometer i timen. Grunnarbeidet og senkekassene måtte inspiseres i skillet mellom lav- og høyvann. Men sikten i vannet var så å si null. Bare 10—20 meter under vann kan du nesten ikke se noe som helst. Vi tok med oss lys under vannet for å opplyse de stedene det var nødvendig å inspisere, og tok bilder og tok opp på video på 50 centimeters hold.»

Siden broen ligger i Innlandshavet nasjonalpark, måtte det tas i betraktning at den skulle gli fint inn i landskapet og være i harmoni med omgivelsene. Motivet for «hele landskapet er en japansk hage hvor det er anlagt vadesteiner,» sa professor Toshiaki Ohta, en av dem som stod for utformingen av broen.

Det ble også oppnådd harmoni av et annet slag. I mars i fjor ble den undersjøiske Seikan-tunnelen åpnet. Den forbinder Hokkaido, Japans nordligste øy, med Honshu. Nå som Seto Ohashi-broen er åpnet, er den siste forbindelseslinjen mellom de fire største japanske øyene, Hokkaido, Honshu, Shikoku og Kyushu, ferdig. Dermed er en drøm som japanerne lenge har hatt, gått i oppfyllelse.