Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 6: 1513 f.Kr. og framover — Religiøse bestsellere

«Vår religion finnes i en bok.» — Samuel Johnson, engelsk essayforfatter og dikter i det 18. århundre

ALLE store religioner har sin bok eller sine bøker. Selv om det kan være «stor variasjon når det gjelder form, størrelse, alder og grad av hellighet, har de det felles at de fromme betrakter innholdet i dem som hellig,» sier The New Encyclopædia Britannica. Det at det finnes så mange hellige bøker, er i seg selv et bevis for at menneskene er religiøse av natur.

Bibelen (kristendommen), Koranen (islam), Talmud (jødedommen), Vedaene (hinduismen) og Tripitaka (buddhismen) er offisielle hellige skrifter i de store religionene.a

Andre bøker, som ikke er anerkjent av en organisasjon som deres offisielle hellige bok, er ikke desto mindre av religiøs karakter. Det kan sies om bøkene Kojiki og Nihongi, som i flere århundrer har øvd en enorm påvirkning på japanernes liv og på shintoismen. Kinesernes liv er på lignende måte blitt påvirket av konfusianismens 13 klassikere. De sistnevnte bøkene er basert på læren til Confucius, en kinesisk vismann som var i begynnelsen av tenårene da Babylon falt for Medo-Persia i 539 f.Kr. Det sies at konfusianismens grunnleggende lærebok, Analektene (Lun yü), med sine 496 kapitler, inneholder Confucius’ egne ord.

Nyere religiøse skrifter har også oppnådd status som hellige. Noen av dem blir betraktet som nødvendige tillegg til anerkjente hellige bøker. Medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tror for eksempel at Mormons bok ble skrevet på gulltavler av en profet ved navn Mormon, at den senere ble gravd ned av hans sønn Moroni, og at den cirka 1400 år senere, i den første halvdelen av det 19. århundre, ble funnet av en engel og gitt til Joseph Smith, som oversatte den.

Boken Science and Health With Key to the Scriptures av Mary Baker Eddy, som første gang ble utgitt i 1875, da under tittelen «Science and Health», blir betraktet på lignende måte. I mange år motsatte hun seg å få boken sin oversatt til andre språk, men til slutt gav hun seg, etter å ha stilt følgende betingelse: «Denne nye utgaven skal trykkes med annenhver side på engelsk og annenhver side på tysk; én side med den guddommelig inspirerte engelske utgaven, som skal være standarden, og neste side med den tyske teksten, som skal være en oversettelse.» — Uthevet av oss.

Selv ikke-religiøse bøker er blitt opphøyd til å bli betraktet som hellige. I denne kategorien finner vi skrifter fra det 19. og 20. århundre av menn som Charles Darwin, Karl Marx og Mao Tse-tung. Deres tanker om evolusjon og kommunisme blir forsvart med religiøs glød av millioner av mennesker.

Fastleggelsen av en kanon

De fleste hellige skrifter ble opprinnelig overlevert ved hjelp av det talte ord, noen ganger over flere århundrer. Men på et visst tidspunkt ble det som regel funnet nødvendig å fastslå hvilke deler av det samlede materialet — enten det var muntlig eller skriftlig — som skulle utgjøre den offisielle kanon for en bestemt religion. Ordet «kanon» er definert som «en samling eller en offisiell liste med bøker som er anerkjent som hellige skrifter».

Det var vanskelig, og til tider umulig, å fastlegge en standardisert kanon. The Encyclopedia of Religion omtaler for eksempel buddhistisk litteratur som unik blant verdens hellige religiøse bøker fordi det finnes flere kanoner. Det sies: «Samlingene av hellige bøker skiller seg fra hverandre på mange forskjellige måter, og få av skriftene finnes i alle tradisjoner.» Denne forvirringen førte til at det ble dannet sekter, og resulterte i det historien kaller buddhismens «18 skoler».

Hinduismen skiller på den annen side mellom en anerkjent kanon og andre bøker som blir regnet som delvis hellige. Den type hinduistiske hellige skrifter som kalles Shruti, som betyr «å lære ved å høre», viser til den opprinnelige åpenbaring og omfatter Vedaene og Upanishadene. Smriti, som betyr «erindret», utfyller Shruti ved at den forklarer og utdyper den. Smriti blir derfor betraktet som underordnet, delvis kanonisk, selv om hinduene i virkeligheten utleder det meste av det de vet om sin religion, av den.

Såkalte kristne har også hatt problemer med å fastlegge en kanon for Bibelen. Den romersk-katolske kirke og de fleste ortodokse kirker betrakter noen eller alle av 13 tilleggsskrifter som deuterokanoniske, som betyr «av den annen (eller senere) kanon». Protestanter kaller dem apokryfiske, «omhyggelig skjult», en betegnelse som skriver seg fra det forhold at de opprinnelig ikke ble lest offentlig, men som i dag innebærer at deres ekthet er tvilsom. James H. Charlesworth ved Princeton teologiske seminar sier: «Da Bibelens kanon ble avsluttet, først av jødiske og så av kristne autoriteter, var ikke disse skriftene inkludert, og de begynte snart å miste sin innflytelse og betydning.» Det var først i 1546 at Trient-konsilet erklærte dem som en del av Bibelens kanon.

«Wat schrifft, blifft»

Dette lavtyske ordspråket, som betyr «det som er skrevet, forblir», peker på fallgruvene ved å overlevere informasjon muntlig. Viktige detaljer kan bli glemt; små forandringer kan føre til at nyanser som egentlig ikke skulle ha vært med, blir lagt til. Det er derfor bemerkelsesverdig at Bibelen var en av de første hellige bøker som ble nedskrevet. Moses fullførte faktisk den første delen av Bibelen i 1513 f.Kr.

Upanishadene, et tillegg til Vedaene fra det åttende til det fjerde århundre før Kristus som ble kompilert på sanskrit, ble ifølge The Encyclopedia of Religion «først skrevet ned i 1656 e.Kr.» Men dette skyldtes ikke likegyldighet. Det var med hensikt. Historikeren Will Durant sier: «Vedaene og eposene var sanger som vokste fram med generasjonene av dem som framsa dem. De ble ikke laget for syns skyld, men for lydens skyld.»

Enkelte hinduer og buddhister hevder fremdeles at bare muntlig gjengivelse av hellige skrifter får fram den fulle betydning og viktigheten av dem. De legger stor vekt på mantraer, ord eller formler som angivelig har en iboende frelseskraft. The New Encyclopædia Britannica sier at «ved å framsi et mantra på rette måte skal en visstnok kunne få eller til og med tvinge gudene til å gi den troende magisk og åndelig kraft som ellers ikke hadde vært tilgjengelig».

Hvis ord, og for hvor mange?

Ikke alle hellige skrifter gjør krav på å være skrevet av en guddom eller å bli distribuert vidt og bredt og gjort tilgjengelig for alle slags mennesker. Hinduismens upanishader (som betyr «som sitter nær») fikk for eksempel dette navnet fordi religiøse lærere var vant til å betro hemmelige læresetninger til de flinkeste elevene og de elevene de likte best, til dem ’som satt nær’ dem. «Ordet upanishade har dermed en bibetydning av esoterisme,» sier The Encyclopedia of Religion og legger til: «Upanishadene sier faktisk tydelig at slik undervisning ikke er beregnet på det jevne folk . . . [men] bare skulle høres av utvalgte ører.»

Muhammed betraktet på lignende måte Koranen som en bok som ene og alene var tiltenkt arabere. Det gjorde han trass i det faktum at det nesten uten unntak er Gud selv, alle menneskers Skaper, som blir fremstilt som den som taler. Det blir sett på som upassende å oversette Koranen til andre språk. Det er derfor bare den arabiske teksten som kan framsies og brukes til rituelle formål. Dette minner kanskje enkelte katolikker om at bare latin kunne benyttes i den romersk-katolske liturgien i tiden før det annet Vatikankonsil, som ble holdt i 1960-årene.

Bibelen gjør det derimot klart at dens budskap ikke er begrenset til en bestemt gruppe. Dette er i samsvar med dens uttalelse om at den ikke er «menneskeord, men . . . Guds ord». (1. Tessaloniker 2: 13) Dens talsmenn anstrenger seg for å distribuere den vidt og bredt, for de mener at alle har like stor rett til å dra nytte av Skaperens vise ord. Ved utgangen av 1987 var således Bibelen, eller i hvert fall deler av den, blitt oversatt til 1884 språk eller dialekter. The Book of Lists anslo i 1977 at Bibelen finnes i 2458 millioner eksemplarer. Den sa imidlertid at 3000 millioner sannsynligvis ville være mer riktig.

Religionene bedømmes etter sine bøker

I 1933 skrev den engelske filosofen Alfred Whitehead: «Ingen religion kan betraktes atskilt fra dens etterfølgere.» En religion kan følgelig på grunnlag av hva slags mennesker den frembringer, bedømmes som sann eller falsk, god eller dårlig. Og de hellige skrifter som religionen hevder å følge, er selvfølgelig — i den utstrekning dens læresetninger blir fulgt — med på å forme sine tilbedere til det de er.

Hellige skrifter burde gi passende veiledning. De burde — slik Bibelen sier — være «nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd» og hjelpe folk til å bli «rustet til all god gjerning». — 2. Timoteus 3: 16, 17.

I hvilken grad holder religiøse bestsellere mål? I hvilken utstrekning har for eksempel hinduismens og buddhismens hellige skrifter rustet sine lesere til å takle livets problemer? For å få svar på det må vi forflytte oss til India, som historikeren Durant sier følgende om: «Ikke i noe annet land er religionen så mektig eller så viktig.» I aprilnumrene av dette bladet vil vi i to artikler drøfte dette interessante emne. Den første heter «Hinduismen — toleransens religion».

[Fotnote]

[Ramme på side 12]

Hva navnene betyr

BUDDHISMEN: Tripitaka, fra sanskrit, «de tre kurver [samlinger]»

HINDUISMEN: Veda, fra sanskrit, «kunnskap»

ISLAM: Koranen, fra arabisk, «lesing, opplesing»

JØDEDOMMEN: Talmud, fra hebraisk, «studium, læring»

KONFUCIANISMEN: Lun yü, kinesisk, «samtaler»

KRISTENDOMMEN: Bibelen, fra gresk, «små bøker»

SHINTOISMEN: Kojiki og Nihongi, japansk, «opptegnelser over gammelt materiale» og «Japans krøniker»

TAOISMEN: Tao te-king, kinesisk, «klassiker om kraftens vei»

ZARATHUSTRISMEN: Avesta, etter avestisk, et utdødd iransk språk som den ble skrevet på

[Ramme på side 13]

Hvordan de varierer i størrelse

Enkelte religiøse bestsellere er svært omfattende. Et markert unntak er Koranen, som er cirka en fjerdedel så stor som Bibelen. Det er anslått at bare én samling av hinduistiske hellige skrifter, Samhitaene, inneholder opptil én million vers. Til sammenligning inneholder King James Version bare 31 173 vers. Og mens King James Version består av 773 746 ord, har den babylonske talmud cirka 2,5 millioner ord. Og enda mer voluminøs er den kinesisk-buddhistiske kanon, som etter sigende rommer nærmere 100 000 trykte sider.

[Bilde på side 11]

Bibelen og Koranen er to religiøse bestsellere