Holocaust — ja, det har skjedd!
OVERRASKENDE nok påstår et lite mindretall at holocaust ikke var slik det er blitt beskrevet i den moderne historie. Richard Harwood sier i sin bok Did Six Million Really Die? The Truth at Last: «Påstanden om at seks millioner jøder døde under den annen verdenskrig som en direkte følge av offisiell tysk utryddelsespolitikk, er grepet ut av luften.»
Disse spørsmålene oppstår derfor: Gav nazistene befaling om at jødene skulle utryddes, under den annen verdenskrig? Døde virkelig mellom fire og seks millioner jøder i konsentrasjonsleirene? Fantes det slike ting som gasskamre? Eller er dette forvrengninger av tysk historie?
Enkelte historikere har hevdet at disse tingene ikke skjedde. De sier at det i høyden bare var noen få tusen jøder som døde, og at de fleste ble evakuert til andre land.
En rettssak som nylig ble holdt i Canada, henledet oppmerksomheten på denne uenigheten. En tysk immigrant i Canada ble tiltalt for «bevisst å offentliggjøre falske opplysninger som sannsynligvis ville komme til å skade den samfunnsmessige eller rasemessige toleranse», ved å benekte at det noen gang har vært noe holocaust, meldte avisen The Globe and Mail, som kommer ut i Toronto i Canada. Han fikk en dom på 15 måneders fengsel, og den publikasjonen som inneholdt hans oppfatninger om holocaust, ble forbudt.
I Vest-Tyskland ble det i 1985 vedtatt en lov om ærekrenkelser som også tillater ikke-jøder å føre klagemål mot «en som krenker, baktaler, injurierer eller snakker nedsettende om mennesker som ’mistet livet som offer for det nasjonalsosialistiske styre eller andre former for tyrannisk eller despotisk styre’». Denne loven «gjør det straffbart å benekte myrdingen av jøder i konsentrasjonsleirene under nazidiktaturet,» skrev avisen Hamburger Abendblatt.
Å benekte at holocaust har funnet sted, blir gjerne kalt «Auschwitz-løgnen». Konsentrasjonsleiren i Auschwitz (nå Oświȩcim) var den beryktede leiren i Polen hvor nazistene begikk massemord. Ifølge vesttysk media har høyreekstremister prøvd å skjule eller benekte disse begivenhetene, og dermed har uttrykket «Auschwitz-løgnen» oppstått.
Utvandring eller utryddelse?
Det at det i dag lever millioner av jøder av europeisk herkomst, viser at nazistene ikke lyktes i å utrydde de europeiske jødene. At mange jøder slapp unna forsøket på å utrydde dem i konsentrasjonsleirene, blir bekreftet av historikeren William L. Shirer, som skrev i sin bok The Nightmare Years 1930-1940: «Ikke alle de østerrikske jødene gikk til grunne i nazistenes leirer og fengsler. Mange jøder fikk lov til å kjøpe seg fri fra fangenskapet og dra ut av landet. Vanligvis kostet det dem det de eide. . . . Det var kanskje nærmere halvparten av Wiens 180 000 jøder som klarte å kjøpe seg fri før holocaust begynte.» Denne politikken gjaldt spesielt i 1930-årene.
Shirer forklarer imidlertid at selv om kontoret for jødisk utvandring ble opprettet, ble det senere, under Reinhard Heydrich, «et redskap for utryddelse istedenfor utvandring og organiserte den systematiske nedslaktingen av over fire millioner jøder». Denne «endelige løsning» ble gjennomført under ledelse av Karl Adolf Eichmann, som senere ble henrettet i Israel for sine krigsforbrytelser.
Konsentrasjonsleirene var ikke det eneste middel som ble brukt for å utslette raser som ifølge nazistene var underlegne og bestod av undermennesker. Man hadde også de fryktede Einsatzgruppen (innsatsgrupper), utryddelsesavdelinger som rykket inn etter den invaderende hæren, «og som hadde som sitt eneste formål å slakte ned jødene. . . . Einsatzgruppen holdt seg like bak den framrykkende frontlinjen, slik at få kunne slippe unna deres nett, nesten en halv million jøder ble under de første seks månedene av kampanjen brutalt skutt, stukket ned med bajonetter, brent, torturert, slått i hjel med køller eller begravd levende». — Hitler’s Samurai—The Waffen-SS in Action av Bruce Quarrie.
Er det vanskelig å tro at det tallet er riktig? Det betyr at hvert av de 3000 medlemmene gruppen bestod av, gjennomsnittlig begikk mindre enn ett mord om dagen. Da disse innsatsgruppene nådde de sovjetiske territorier, ble ifølge ufullstendige tall «mer enn 900 000» drept, det vil si «bare omkring to tredjedeler av det samlede antall jødiske offer i mobile operasjoner». — The Destruction of the European Jews av Raul Hilberg.
Kommandant tilstår
Hvilket vitnesbyrd har de som selv var med på å henrette fangene i konsentrasjonsleirene, kommet med? Rudolf Höss, som hadde vært leirkommandant i Auschwitz, sa: «Dere kan tro meg, det var ikke alltid noen fornøyelse å se disse berg av lik og lukte den stadig pågående forbrenning.» Med «forbauset misbilligelse» gjorde han også «oppmerksom på at jødiske spesialkommandoer bistod med å gasse i hjel sine rasefeller mot en kort forlengelse av fristen for å leve». (Det tredje rikes ansikt av Joachim C. Fest, side 357) Den tyske forfatteren Fest sier videre: «Man støter også på noe av fagmannens ensidig-perfeksjonistiske stolthet når Höss understreker: ’Etter RFSS’s [riksføreren for SS, Heinrich Himmler] vilje ble Auschwitz til alle tiders største anlegg for tilintetgjørelse av mennesker’, eller når han med den resultatrike planlegningsfunksjonærs tilfredshet peker på at gasskamrene i hans egen leir hadde ti ganger så stor kapasitet som dem man hadde i Treblinka.»
I sin selvbiografi, Kommandant i Auschwitz, skrev Höss: «Jeg var uten selv å vite det blitt et lite hjul i Det tredje rikes store tilintetgjørelsesmaskin.» «Himmler sendte flere ganger høyere partifunksjonærer og SS-offiserer til Auschwitz forat de selv skulle få se jødene bli utryddet. Det gjorde alltid et voldsomt inntrykk på dem.»a
Men forskjellen mellom uttrykket «den endelige løsning av jødespørsmålet» og dets grufulle virkelighet i gasskamrene virket øyensynlig inn på dem. Når Höss ble spurt om hvordan han kunne makte det, svarte han: «Jeg svarte alltid at alle menneskelige følelser måtte vike for den jernharde besluttsomhet som var nødvendig forat vi skulle kunne utføre Førerens ordre til punkt og prikke.»
Höss, den sadistiske marionetten, innrømmet altså åpent at holocaust var en realitet, og at han var en av dem som sørget for det, som leirkommandant i Auschwitz.
Catherine Leach, som har oversatt den polske boken Wartości a przemoc til engelsk, sier i den engelske utgaven, Values and Violence in Auschwitz, at 3 200 000 polske jøder mistet livet på grunn av massehenrettelser, tortur og slavearbeid i konsentrasjonsleirene. Hun sier: «Det holocaust som jødene i Europa erfarte, fant sted på polsk territorium.»
Drukningsdød
Døden kunne komme på mange måter i leirene. Årsaken kunne være sult, sykdom, en kule i nakken, gassing, pryling, henging, halshogging og drukning. De ble druknet på en spesielt utspekulert måte.
Skribenten Terrence Des Pres forklarer: «Faktum er at fangene ble systematisk utsatt for skitt og møkk. De var den tilsiktede skyteskive for ekskrementale angrep. . . . Fanger i nazileirene druknet i virkeligheten i sitt eget avfall, og det var faktisk vanlig at dødsårsaken var ekskrementer. I Buchenwald, for eksempel, bestod latrinene av åpne graver som var åtte meter lange, fire meter dype og fire meter brede. . . . Disse gravene, som alltid var så fulle at det rant over, ble tømt om natten av fanger som bare hadde små spann å arbeide med.» Et øyenvitne forteller: «Det var glatt der og ikke noe lys. Av de 30 mennene som måtte gjøre denne jobben, var det hver natt gjennomsnittlig ti som falt ned i graven. De andre fikk ikke lov til å dra ofrene opp igjen. Først når jobben var gjort og graven var tom, og bare da, fikk de fjerne likene.»
Det kunne vises til mange flere vitneutsagn som beviser at utryddelse ble en del av nazistenes politikk etter hvert som flere og flere europeiske land ble okkupert. Det er skrevet uendelig mange bøker om dette emnet, og øyenvitnenes utsagn og det fotografiske vitnesbyrd er rystende. Men var det bare jødene som ble rammet av holocaust? Var det bare jødene nazistene ville likvidere da de invaderte Polen?
[Fotnote]
a Rudolf Höss, den ytterst pliktoppfyllende leirorganisator og byråkrat som adlød blindt, ble hengt i Auschwitz for sine krigsforbrytelser i april 1947.
[Uthevet tekst på side 5]
«Var disse fangene [som ble overført til arbeidsleirer] blitt sendt i gasskammeret med en gang de kom til Auschwitz, ville de ha vært spart for mange lidelser.» — Rudolf Höss, kommandant i Auschwitz
[Uthevet tekst på side 6]
«Dere kan tro meg, det var ikke alltid noen fornøyelse å se disse berg av lik og lukte den stadig pågående forbrenning.» — Rudolf Höss
[Uthevet tekst på side 8]
«Flere mennesker kom hele tiden, stadig flere, som vi ikke hadde kapasitet til å drepe. . . . Gasskamrene kunne ikke greie den store mengden.» — Franz Suchomel, SS-offiser
[Ramme tekst på side 6]
Betaling for beviser
«Et vederlag på 50 000 dollar som er tilbudt for ’beviser’ for at nazistene gasset i hjel jødiske offer i konsentrasjonsleirer, må betales til en som overlevde Auschwitz, etter en rettsavgjørelses vilkår, sa den overlevendes advokat i dag.
Dommer Robert Wenke i høyesterett [i Los Angeles] godkjente . . . at Institute for Historical Review skal betale Mel Mermelstein, den overlevende fra Auschwitz. . . .
Instituttet, som sier at holocaust aldri har funnet sted, må også betale Mermelstein 100 000 dollar for den smerte og de lidelser som tilbudet om vederlag har medført, sa advokaten. . . .
’Mermelsteins seier i denne saken [sa advokaten, Gloria Allred] vil nå sende et klart og tydelig budskap til alle dem verden over som prøver å forvrenge historien og påføre jøder sorg og lidelser, et budskap om at de som overlevde holocaust, vil ta igjen ved hjelp av rettsapparatet for å beskytte seg selv og forsvare sannheten om sitt liv.’» — The New York Times, 25. juli 1985.
[Ramme på side 7]
Sachsenhausen — «forvaringsleir»?
Var Sachsenhausen virkelig en utryddelsesleir? Eller var den bare en «forvaringsleir»?
Max Liebster, en jøde som overlevde holocaust, svarer:
«Mitt utsagn er basert på det jeg selv har opplevd, og det jeg har vært vitne til i denne leiren. Jeg trenger ikke noen klassifisering fra en utenforstående for å finne ut hvordan Sachsenhausen var. Mediene og naziregjeringen påstod riktignok at den var en Shutzhaftlager, en ’forvaringsleir’. De følgende opplevelsene taler for seg selv:
I januar 1940, da Gestapo (det hemmelige statspoliti) førte meg fra Pforzheim til fengslet i Karlsruhe, sa Gestapo til meg at jeg var på vei til en utryddelsesleir. Gestapo overøste meg med ukvemsord og sa: ’Du Stinkjude wirst dort verecken, kommst nicht mehr zurück!’ (Du stinkende jøde. Du kommer til å dø som et dyr. Du kommer ikke tilbake mer!)
Den måten vi ble mishandlet på da vi kom til Sachsenhausen, ligger over menneskenes fatteevne. Jødene ble sendt til en atskilt leir innenfor hovedleiren. De levde under verre forhold enn de andre. De hadde for eksempel ingen brisker å ligge på, bare halmsekker på gulvet. Brakkene var så overfylt at en måtte ligge som sardiner, den ene med føttene ved hodet til den andre. Om morgenen ble det funnet døde menn som lå ved siden av de levende. Jødene fikk ikke noen legebehandling.
Jeg fikk vite at min far befant seg tre brakker bortenfor den jeg var i. Da jeg fant ham, lå han bak stabelen med halmsekker. Bena hans var oppsvulmet av vann, og hendene var forfrosne. Etter at han var død, måtte jeg bære liket på skuldrene til krematoriet. Der så jeg at de hadde stablet flere lik enn de kunne brenne.
Flere tusen døde i Sachsenhausen på grunn av den umenneskelige behandlingen. For mange av ofrene var det verre å dø i Sachsenhausen enn i gasskamrene i Auschwitz.»
[Ramme på side 8]
’Det må ikke være noe spor etter dem’
«Da den siste massegraven ble åpnet, kjente jeg igjen hele familien min. Mor og søstrene mine. Tre søstre med barna sine. De lå der alle sammen. De hadde ligget i jorden i fire måneder, og det var vinter.» «Sjefen for Gestapo i Vilna sa til oss: ’Det er 90 000 mennesker som ligger der, og det må overhodet ikke være noe spor etter dem.’» — Utsagn fra jøder som overlevde, Motke Zaïdl og Itzhak Dugin.
«Akkurat da vi gikk forbi, åpnet de dørene til gasskamrene, og folk datt ut som poteter. . . . Hver dag ble 100 jøder valgt ut til å slepe likene til massegravene. Om kvelden tvang ukrainerne disse jødene inn i gasskamrene eller skjøt dem. Hver dag! . . . Flere mennesker kom hele tiden, stadig flere, som vi ikke hadde kapasitet til å drepe. . . . Gasskamrene kunne ikke greie den store mengden.» Franz Suchomel, SS-offiser (Unterscharführer), om sine første inntrykk av Treblinka utryddelsesleir.
(Disse sitatene er hentet fra intervjuer i dokumentarfilmen «Shoah».)