«Invitasjon til en ulykke»

JEG har håndtert skytevåpen siden jeg var gutt, men jeg vil aldri mer ha et skytevåpen. Vi har et lite gårdsbruk, og jeg mente at jeg hadde behov for et gevær for å holde rottene under kontroll. En dag arbeidet min kone og jeg på åkeren og forberedte planting. Det var spesielt varmt den dagen, så vi lot våre to sønner være inne i huset, hvor det var kjøligere. Vi var bare noen hundre meter unna og tenkte at de ville klare seg selv mens de lekte med hverandre. Jeg satt på traktoren da den eldste gutten vår kom løpende og ropte: «Pappa, jeg tror lillegutt er blitt skutt!» Jeg løp tilbake til huset, hvor jeg fant min kone i baktrappen i ferd med å gi gutten utvendig hjertekompresjon kombinert med kunstig åndedrett. Mens jeg ringte etter hjelp, bad jeg Jehova om at han måtte hjelpe sønnen min til å overleve eller huske på ham i oppstandelsen hvis han ikke klarte seg. Han døde i sin mors armer.

Han var to og et halvt år gammel. Han var så liten og uskyldig. I den offisielle rapporten blir hendelsen betegnet som en ulykke. Den eldste gutten tok geværet fra soverommet vårt, ladde det og lekte med det. Tapet av sønnen vår, og særlig det at det skjedde på denne måten, er et slag vi ikke vil komme over før den dag Jehova gir ham en oppstandelse.

Det var galt å la guttene være alene, men det at jeg hadde et skytevåpen i huset, var en invitasjon til en ulykke. Et skytevåpen er ikke noe annet enn et ødeleggelsesredskap. Jeg vil aldri kunne rettferdiggjøre at jeg hadde et slikt våpen. — Brev mottatt i desember i fjor fra et av Jehovas vitner i Arizona.