Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 12: 100—476 e.Kr. — Lyset fra evangeliet blåses ut

«Folk har funnet ut at det er langt mer behagelig å utvanne sannheten enn å foredle seg selv.» — Charles Caleb Colton, engelsk geistlig i det 19. århundre

DET var i år 33 e.Kr. at Romerriket tok livet av kristendommens grunnlegger, og fra da av var denne sjette verdensmakt i den bibelske historie stadig i konflikt med de kristne. Den satte dem i fengsel og kastet noen av dem for løvene. Men selv når de kristne i Roma i det første århundre ble truet med å lide martyrdøden som menneskefakler for å lyse opp i Neros hager, fortsatte de å la sitt åndelige lys skinne. (Matteus 5: 14) Men tiden kom da situasjonen ble en annen.

«I begynnelsen av det tredje århundre begynte kirken å bli respektabel,» sier boken From Christ to Constantine. Men respektabiliteten hadde sin pris, «normene ble senket». Følgen ble at «et kristent levesett ikke lenger ble betraktet som noe krav til dem som skulle ha den kristne tro».

Lyset fra evangeliet var blitt til en svak skimring. Og «da det fjerde århundre kom,» sier boken Imperial Rome, «hevdet kristne forfattere ikke bare at det var mulig å være både kristen og romer, men at Romas lange historie i virkeligheten var begynnelsen til kristendommens historie. . . . Roma skulle altså være utvalgt av Gud».

Den romerske keiser Konstantin den store var en av dem som delte dette synet. I år 313 e.Kr. gjorde Konstantin kristendommen til en lovlig religion. Ved at han forente kirke og stat, lot religiøse ledere gå i statens tjeneste og sørget for at staten kontrollerte religiøse forhold, etablerte Konstantin et system som skulle føre til mye ondt.

Alt tidlig i det andre århundre hadde biskopen av Antiokia, Ignatius, innført en ny styreform i menighetene. I stedet for at menighetene ble ledet av en gruppe eldste, ordnet han det slik at et monarkisk episkopat hadde én enkelt geistlig i ledelsen for hver menighet. Om lag 100 år senere utviklet biskopen av Kartago, Cyprianus, dette hierarkiske prestesystemet videre, slik at man fikk et monarkisk hierarki som var inndelt i sju grader, med en biskop på toppen. Under ham stod så prester, diakoner, underdiakoner og andre grader. Den vestlige eller romerske kirke føyde senere til en åttende grad, mens den østlige eller greske kirke bestemte seg for et hierarki som var inndelt i fem grader.

Hva ble så resultatet av at kirken fikk en slik styreform, med statens godkjennelse? Boken Imperial Rome gir denne forklaringen: «Bare 80 år etter at de kristne hadde vært utsatt for den siste store bølgen av forfølgelser, begynte kirken selv å henrette kjettere, og dens geistlige ledere hadde en makt som var nesten like stor som keisernes.» Det er innlysende at det ikke var noe slikt Kristus hadde i tankene da han sa at hans disipler ikke skulle være «av verden», og at de skulle seire over den, ikke med makt, men ved sin tro. — Johannes 16: 33; 17: 14; jevnfør 1. Johannes 5: 4.

«Helgener» og greske guder

Lenge før Konstantins tid var hedenske ideer blitt ført inn i den kristne religion. Gudene fra den greske mytologi, som tidligere hadde påvirket Romas religion i så sterk grad, hadde allerede påvirket også den kristne religion. «Da Roma var blitt en keisermakt,» sier boken Roman Mythology, «var Jupiter blitt forvandlet så han lignet den greske Zevs . . . Senere ble Jupiter dyrket som optimus maximus, den beste og største, en betegnelse som skulle bli ført over i kristendommen, og som forekommer på mange monumenter.» The New Encyclopædia Britannica legger til: «Under kristendommen fikk de greske helter, ja, selv deres guder, leve videre som helgener.»

Forfatteren M. A. Smith forklarte at dette betyr at «de mange grupper av guder ble blandet sammen, og de regionale ulikheter begynte å bli utvisket. . . . Folk begynte å mene at de mange forskjellige guddommer bare var forskjellige navn på én stor makt. . . . Den egyptiske Isis, efesernes Artemis og den syriske Astarte kunne betraktes som én og samme gudinne. Den greske Zevs, den romerske Jupiter, den egyptiske Amon Re, ja, selv den jødiske Jahve kunne påkalles som én og samme store makt».

Mens kristendommen ble smeltet sammen med gresk og romersk tenkning i Roma, ble den også andre steder utsatt for endringer. I Alexandria, Antiokia, Kartago og Edessa, som alle var sentrer for teologisk aktivitet, ble det utviklet skoler for religiøse oppfatninger med hvert sitt særpreg. Herbert Waddams, som var anglikansk domherre av Canterbury, sier at den aleksandrinske skole for eksempel var «spesielt påvirket av platonske ideer», der de fleste uttalelser fra «Det gamle testamente» ble tillagt allegoriske meninger. Antiokia-skolen inntok en mer bokstavelig og mer kritisk holdning til Bibelen.

Avstander, mangel på kommunikasjon og språklige misforståelser bidrog til å gjøre uoverensstemmelsene større. Men det som i første rekke var ansvarlig for den situasjon som hadde utviklet seg, var den uavhengige innstilling og de selviske ambisjoner som preget de religiøse lederne. De var villige til å utvanne sannheten for å skaffe seg personlige fordeler, og dermed ble lyset fra evangeliet blåst ut.

«Den såkalte erkjennelse»

Kristendommen ble alt så tidlig som i det første århundre påvirket av falske religiøse læresetninger, og dette fikk Paulus til å gi Timoteus en advarsel om at han måtte vende seg bort fra «innvendingene fra den såkalte erkjennelse». (1. Timoteus 6: 20, 21) Det er mulig han her hentyder til en bevegelse som ble kalt gnostisismen, som ble godt kjent tidlig i det andre århundre, men som tydeligvis ble etablert i det første århundre, muligens av en Simon Magus. Enkelte hevder at dette er den Simon som omtales i Bibelen, i Apostlenes gjerninger 8: 9.

Gnostisismen har sitt navn fra det greske ordet gnoʹsis, som betyr «kunnskap». Gnostiske grupper hevdet at frelsen var avhengig av en spesiell mystisk kunnskap om dype ting som var ukjent for vanlige kristne. De mente at de hadde en slik kunnskap og derfor var skikket til å lære andre «den indre sannhet som er åpenbart av Jesus,» som The Encyclopedia of Religion sier.

De gnostiske ideer stammet fra mange hold. Fra Babylon hentet gnostikerne den skikk at de la skjulte betydninger i Bibelens tall, som da angivelig åpenbarte mystiske sannheter. Gnostikerne lærte også at mens ånden er god, er all materie ond i seg selv. «Dette er samme tankegang som alt fantes i den persiske dualisme og i Det fjerne østen i kinesernes ’yin’ og ’yang’,» sier den tyske forfatteren Karl Frick. Den «kristendom» som legges fram i de gnostiske skrifter, er avgjort basert på ikke-kristne kilder. Hvordan kunne den da være «den indre sannhet som er åpenbart av Jesus»?

Forskeren R. E. O. White kaller gnostisismen en kombinasjon av «filosofisk spekulasjon, overtro, halvmagiske riter og undertiden en fanatisk og direkte obskøn kultus». Andrew M. Greeley ved Arizona statsuniversitet sier: «Gnostikernes Jesus er av og til selvmotsigende, uforståelig og noen ganger ikke så rent lite nifs.»

Sannheten om Kristus forvrenges

Gnostikerne var ikke alene om å forvrenge sannheten om Kristus. Nestorios, som var patriark i Konstantinopel i begynnelsen av det femte århundre, lærte øyensynlig at Kristus var to personer i én, den menneskelige Jesus og den guddommelige Sønn av Gud. Da Maria fødte Jesus, fødte hun mennesket, men ikke den guddommelige Sønn. Det var et syn som ikke harmonerte med monofysittismen («én natur»), som gikk ut på at foreningen mellom Gud og Sønnen var udelelig, og at Jesus nok hadde to naturer, men at han i realiteten bare var én, hel Gud og samtidig helt ut menneske. Følgelig hadde Maria født Gud og ikke bare den menneskelige Jesus.

Begge disse teoriene hadde utviklet seg fra en strid som hadde oppstått i det foregående århundre. En aleksandrinsk prest, Areios, hevdet at Kristus er underordnet Faderen. Han nektet derfor å bruke uttrykket homoousios (av ett vesen) når han skulle beskrive Kristi forhold til Gud. Kirkemøtet i Nikaia forkastet hans syn i år 325 e.Kr. og erklærte at Jesus virkelig er «av samme vesen som Faderen». I år 451 e.Kr. erklærte kirkemøtet i Kalkhedon at Kristus er Gud i menneskeskikkelse. Det babylonsk-egyptisk-greske begrep om en treenig Gud hadde nå trengt vekk Kristi lære om at han og hans Far var atskilte individer, som ikke på noe vis var likestilt. — Markus 13: 32; Johannes 14: 28.

Tertullianus (cirka år 160—230 e.Kr.), som tilhørte den nordafrikanske kirke, hadde innført ordet «trinitas», som var kommet i bruk blant kristne en stund før Areios ble født. Tertullianus, som var den første teolog som skrev hovedsakelig på latin i stedet for på gresk, bidrog til å legge grunnvollen for den vestlige teologi. Det gjorde også «sankt» Augustinus, en annen nordafrikansk teolog, som levde omkring 200 år senere. «Augustinus er alminnelig anerkjent som den største tenker i den kristne oldtid,» sier The New Encyclopædia Britannica. Men de neste ordene i dette verket må være til bekymring for alle oppriktige katolikker og protestanter: «Det var i hans sinn Det nye testamentes religion i høyeste grad ble sammensmeltet med den platonske tradisjon innen den greske filosofi; og det var også gjennom ham at produktet av denne sammensmeltningen ble overført til middelalderens romersk-katolske kristendom og til renessansens protestantisme.»

Katolisismen i krise

Henimot slutten av det fjerde århundre fullførte keiser Theodosius det som Konstantin hadde påbegynt ved å gjøre katolisismen til en statsreligion. Kort tid deretter ble Romerriket delt, noe Konstantin hadde fryktet kunne skje. Roma ble i år 410 e.Kr. erobret av vestgoterne, et germansk folk som lenge hadde herjet i riket, og i år 476 e.Kr. ble den romerske keiser avsatt av den germanske generalen Odovaker, som utropte seg selv til konge. Dermed var det slutt på det vestromerske keiserrike.

Hvordan ville katolisismen greie seg under de nye forhold? Omkring år 500 e.Kr. hevdet den at om lag 22 prosent av verdens befolkning var medlemmer av den katolske kirke. Men av disse anslagsvis 43 millioner mennesker var de aller fleste blitt bedratt av religiøse ledere som hadde funnet det mer hensiktsmessig å utvanne sannheten enn å foredle seg selv. Lyset fra den sanne kristendoms evangelium var blitt blåst ut. Men i neste nummer av dette bladet skal vi i artikkelen «Kom noe ’hellig’ ut av mørket?» vise hvordan noe nytt ble født.

[Ramme på side 26]

Eksempler på gnostiske oppfatninger

Markion (det andre århundre) skilte mellom en ufullkommen Gud, som var underordnet Jesus, og som ble åpenbart i «Det gamle testamente», og Jesu Far, den ukjente kjærlighetens Gud, som ble åpenbart i «Det nye testamente». Ideen om en «ukjent gud er et grunnleggende tema i gnostisismen,» sier The Encyclopedia of Religion. Det ble sagt at denne ukjente gud var «den høyeste Intelligens, som den menneskelige intelligens ikke kan trenge inn i». Skaperen av den materielle verden er på den annen side underordnet og ikke absolutt i intelligens og kalles demiurgen.

Montanus (det andre århundre) forkynte Kristi snarlige gjenkomst og opprettelsen av det nye Jerusalem i det som nå er Tyrkia. Han var mer opptatt av oppførsel enn av læresetninger og forsøkte øyensynlig å få gjenopprettet kristendommens opprinnelige verdier. Bevegelsen var imidlertid ytterliggående og ble til slutt offer for nettopp den løsaktighet som den fordømte.

Valentinus (det andre århundre) var en gresk dikter og den mest kjente av alle gnostikere. Han hevdet at Jesu eteriske legeme kom gjennom Maria, men at det likevel ikke ble født av henne. Det kom av at gnostikerne betraktet all materie som noe ondt. Jesus kunne derfor ikke ha hatt et materielt legeme, for da måtte også det ha vært ondt. Gnostikere som ble kalt doketistene, lærte at alt som hadde med Jesu menneskelighet å gjøre, var uvirkelig og rene illusjoner. Det omfattet også hans død og oppstandelse.

Manes (det tredje århundre) ble også kalt al-Bābilīyu, et arabisk uttrykk som betyr «babyloneren». Den betegnelsen ble brukt fordi han kalte seg «Guds budbærer til Babylon». Han forsøkte å få dannet en universell religion gjennom en sammensmeltning av elementer fra kristendommen, buddhismen og zarathustrismen.

[Bilde på side 25]

Konstantin hjalp til med å blåse ut lyset fra evangeliet ved å smelte kristendommen sammen med hedensk tilbedelse