Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 13: 476 e.Kr. og framover — Kom noe «hellig» ut av mørket?

«Synder som begås i mørket, ses i himmelen som flammende ild.» — Kinesisk ordspråk

I APRIL 1988 kunne kirken i Sovjetunionen glede seg over å høre generalsekretær Mikhail Gorbatsjov offentlig erklære at det nå skulle rettes på de feil staten hadde begått i sitt forhold til kirken og dens medlemmer.

En uoverensstemmelse av en noe annen art så også ut til å være i ferd med å bli bilagt da den romersk-katolske pave Johannes Paul II sendte hilsener til den «1000 år gamle søsterkirke som uttrykk for et hjertelig ønske om å oppnå den fullkomne enhet som Kristus ville ha, og som er et grunnleggende trekk ved kirken». Men hvordan gikk det i det hele tatt til at det oppstod et brudd mellom ’søsterkirkene’?

Tap av en enhet som aldri fantes

Etter at Konstantin den store i begynnelsen av det fjerde århundre var blitt utropt til keiser av det romerske rike, flyttet han hovedstaden fra Roma til Bysants ved Bosporosstredet. Byen ble omdøpt til Konstantinopel og er i dag kjent som Istanbul. Flyttingen var et forsøk på å skape enhet i et rike som stod i fare for å gå i oppløsning. Ja, så tidlig som i siste halvdel av det andre århundre «kunne man i store trekk ane splittelsen av riket,» skriver The New Encyclopædia Britannica.

Kristendommen hadde spredt seg raskere og lettere gjennom den østlige delen av Romerriket enn gjennom den vestlige delen. Konstantin betraktet derfor en universell (katolsk) religion som et middel til å skape enhet. Men var Romerriket håpløst splittet, var dets religion det ikke mindre. Den østlige kirken var mer konservativ enn den som hadde sitt senter i Roma, og den motarbeidet de teologiske reformer som Roma gikk inn for. «Helt opp til det 12. århundre var det mange politiske og teologiske disputter mellom de to kirkene,» sier The Collins Atlas of World History.

En av disse teologiske disputter dreide seg om den nikenske trosbekjennelse, som videreførte utviklingen av den ubibelske treenighetslæren. Denne trosbekjennelsen ble utarbeidet på de tre første store kirkemøtene (Nikaia i år 325 e.Kr., Konstantinopel i år 381 e.Kr., Efesos i år 431 e.Kr.) og talte om «Den Hellige Ånd . . . som utgår fra Faderen». Men på et kirkemøte i det sjette århundre endret den vestlige kirken dette uttrykket så det kom til å lyde «som utgår fra Faderen og Sønnen». Striden omkring filioque (det latinske uttrykk for «og sønnen») var og er fremdeles noe av det som skiller disse «kristne» søsterkirkene.

Uenigheten kom enda klarere fram da det vestromerske rike endte i år 476 e.Kr., noe som avmerket begynnelsen til den mørke middelalder. Hva kristendom angår, var den mørke middelalder i sannhet en periode med intellektuelt mørke og stor uvitenhet. Lyset fra kristendommens evangelium var, iallfall for en tid, blitt slokket av kristenhetens mørke.

Religiøst mørke skaper ikke enhet. «De forskjellige fraksjoner i den kristne verden søkte stadig etter en enhet som de aldri greide å skape,» sier den tidligere domherre av Canterbury, Herbert Waddams. «Det dreier seg ikke om noen total enhet som senere ble brutt,» sier han og legger til at «den idé at kristenheten en gang var én stor forent kirke, er et rent produkt av menneskers fantasi».

Et «barn» blir født

Det «barn» som ble født juledag i år 800 e.Kr., kom til å bli kalt hellig. Det var et gjenopprettet vestlig rike, som ble født etter at pave Leo III brøt med den østlige kirke og kronet Karl den store, frankernes konge, til keiser. Etter et kort avbrekk ble dette vestlige riket gjenopplivet i år 962 e.Kr., og det ble senere kjent under den mer pretensiøse betegnelsen Det hellige romerske rike.

Det var ikke særlig korrekt å kalle det for et romersk rike. Storparten av dets territorium var det som i dag er Tyskland, Østerrike, det vestlige Tsjekkoslovakia, Sveits, det østlige Frankrike og Nederland og Belgia, og alt dette lå jo utenfor Italia. Tyske områder og tyske herskere spilte den dominerende rolle i riket, og dets offisielle navn ble da også senere endret til Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.

Riket blandet sammen religion og politikk. Collier’s Encyclopedia forklarer at meningen var «at det skulle være et eneste politisk overhode i verden som samarbeidet med den universelle kirke, hver innenfor sitt eget område og med en myndighet som var gitt dem av Gud». Men det var ikke alltid noen klar grense mellom de to parters myndighetsområde, og det førte til konflikter. Særlig fra midten av det 11. århundre til midten av det 13. århundre kom det til strid mellom kirke og stat om hvem som skulle lede Europa. Enkelte mener at det var uselviske og berettigede grunner til at religionen blandet seg opp i politikken, men Waddams vedgår at «det er liten tvil om at pavenes ønske om makt spilte en betydelig rolle i denne utviklingen».

I rikets siste 150 år utviklet det seg til en løst sammensatt gruppe av nasjoner under en svak ledelse av en felles keiser. Den franske forfatteren Voltaire gav en treffende beskrivelse av riket i denne fasen av dets historie da han sa at det «verken var hellig eller romersk eller noe rike». Til slutt avgikk dette «hellige barn» ved døden i 1806, utlevd og uten det minste preg av hellighet. I 1871 ble det gjenopplivet som Det annet rike, men brøt sammen igjen i 1918, ikke fullt 50 år senere. I 1933 begynte så Adolf Hitlers Tredje rike sin hanemarsj gjennom Europa, en marsj som endte i vanære i 1945 i Berlins ruiner.

Germansk innflytelse i vest

Den tyske verdenshistorien Meyers Illustrierte Weltgeschichte sier at «de tre søyler som Europas middelalder hviler på . . . er arven fra den klassiske oldtid i dens senromerske versjon, kristendommen og til slutt de tradisjoner de germanske folk hadde arvet fra sine forfedre». Den tyske forfatteren Emil Nack bekrefter dette: «De gamle germanske årlige høytidene ble ofte videreført i form av kristne helligdager, ettersom kirken, etter råd av pave Gregor den store, forvandlet mang en hedensk høytid til en kristen høytid.»

Når de germanske folk feiret disse religiøse høytidene, innebar ikke det at de var særlig religiøse. Avdøde Andreas Heusler, som var en autoritet på den germanske religion, skrev at det var en religion som «forbød svært lite og ikke forlangte noe som var vanskelig. Dette gjelder også rettroenheten overfor gudelæren. En mann ble betraktet som from hvis han frembar sine offer, betalte sin tempelskatt, ikke vanæret helligdommen og ikke skrev smedevers om gudene». Han konkluderer med å si: «Dette kan ikke akkurat betegnes som religiøs glød. . . . Germanerens idealisme hadde ikke med hans religion å gjøre.»

Oldtidens germanske folk trodde nok på guder, men de trodde også at det måtte finnes en enda høyere makt, en som hadde skapt gudene. Det var «forsynet,» forklarer Emil Nack, og forsynet «lot seg ikke bevege av offer eller bønner,» sier han. Forsynet ble likevel ikke betraktet som «blindt egenmektig», ettersom det virket i samsvar med naturlovene. Et menneske ble derfor betraktet som en person «med fri vilje, ikke som et offer».

Den germanske religion var rotfestet i naturen. Ofringer ble foretatt ute i det fri, i en lund eller i skogen. En av de germanske mytene forteller om verdenstreet Yggdrasil, der gudene hadde sitt domssted og daglig avsa sine dommer. The Encyclopedia of Religion beskriver det slik: «[Det nådde] til himmelen, og grenene bredte seg ut over hele verden. . . . Symbolikken ved treet kan . . . avspeiles i andre tradisjoner. I oldtidens Babylon var det for eksempel et verdenstre, Kiskanu, som stod på et hellig sted. . . . I oldtidens India blir universet symbolisert ved et tre som står opp ned. . . . [Men] vi har ingen beviser for at det finnes noe jøde-kristent element i Yggdrasil-begrepet.»

I betraktning av dette er det ikke så rart at folk ofte er fatalistiske og ikke særlig religiøse i land som har vært sterkt påvirket av germansk religion. De sier ofte: «Naturen er min gud!» Det forklarer også hvorfor så mange av de hedenske skikkene som germansk religion videreførte til kristenheten, har tilknytning til naturen. Noen eksempler på slike skikker finner vi i forbindelse med julen, da man bruker levende lys, henger opp misteltein, brenner en julekubbe eller pynter et juletre.

Hva så i øst?

Den østlige kirken lå jo alltid i strid med den vestlige kirken, men den hadde ikke intern fred heller, noe som fremgår av ikonoklasmen eller stormen mot bruken av bilder. Ikoner er religiøse bilder som er malt på en plan overflate, av og til også fremstilt som relieffer. De forestiller vanligvis Kristus, Maria eller en «helgen». De ble så populære i den østlige kirken at de «etter hvert ble betraktet som direkte speilbilder eller avtrykk av de skikkelser de forestilte, [og] . . . man trodde følgelig at de hadde hellig og mirakuløs kraft,» skriver John S. Strong ved Bates College. Men i begynnelsen av det åttende århundre forbød den bysantinske keiser Leo III bruken av ikoner. Konflikten ble ikke endelig løst før i år 843 e.Kr. Fra da av har bruken av ikoner vært godkjent av den østlige kirken.

Et annet eksempel på splid innenfor den østlige kirken finner vi i Egypt. Noen egyptiske katolikker talte koptisk, mens andre talte gresk, og de to språkgruppene ble uenige om Kristi egentlige vesen. Dette førte til at det oppstod to separate kirker, selv om de bysantinske myndigheter ikke ville innrømme det. Hele tiden forsøkte de to fraksjoner å få manøvrert en av sine egne biskoper inn i stillingen som patriark i Alexandria.

I dag er den østlige kirken fremdeles splittet. Enkelte østlige kirker, de unerte kirker, godkjenner for eksempel den romerske paves overhøyhet. Den gresk-ortodokse kirke og mindre østlige kirker godkjenner derimot ikke paven i Roma.

Som flammende ild

Lenge før det var slutt på den vanhellige union som var svært lite romersk, og som slett ikke var noe rike, var det «blitt sådd et hat mot kristne hos andre kristne i den østlige kirken,» sier den anglikanske geistlige Herbert Waddams. Og det er klart at synder som bestod i at «kristne» hatet «kristne», ikke gikk upåaktet hen i himmelen, selv om de ble begått i mørket. Nei, der var de like synlige som flammende ild.

Den synd kristenheten begikk ved å la sitt hus være i strid med seg selv, gikk heller ikke upåaktet hen her på jorden. Vi har for eksempel en framstående araber i det sjuende århundre etter Kristus som «visste en hel del om kristendommen fra sine reiser og fra folk som stod ham nær,» forteller Waddams, og han ble ikke akkurat imponert over «de konflikter han kunne iaktta blant de kristne». Denne mannen forsøkte å finne en bedre vei enn den en splittet kristenhet hadde å tilby. Fant han den? I dag, i 1989, er det hele 17 prosent av verdens befolkning som har gjort hans sak til sin. Hvem denne mannen var, og hva han mente med «Underkastelse under Guds vilje», skal vi ta opp i neste nummer.

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

Da Romerriket falt (i år 476 e.Kr.), ble kristenheten delt mellom seks konkurrerende biskoper i henholdsvis Roma, Konstantinopel, Antiokia, Alexandria, Jerusalem og Salamis (på Kypros)

Roma

Konstantinopel

Antiokia

Salamis

Jerusalem

Alexandria

[Bilde på side 23]

Et ikon (et religiøst bilde) av Jesus og Maria

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.