Oljeutslipp — det vil aldri skje her
’OLJEUTSLIPP i Prince William-sundet? Aldri. Det vil aldri skje. Skipsleia er svært bred og dyp. Det er ingen navigasjonsfarer.’
Det ble folk forledet til å tro. Men fredag den 24. mars, fire minutter over midnatt, kom «Exxon Valdez», en supertanker lastet med 200 millioner liter råolje, to kilometer ut av kurs, grunnstøtte på det forrevne Bligh-revet og flerret opp skroget, så det ble store hull. Over 42 millioner liter råolje strømmet ut i vannet i det naturskjønne Prince William-sundet, like utenfor Valdez i Alaska.
Da katastrofen skjedde, var det en tredjestyrmann som ikke var autorisert til det, som stod på kommandobroen, og kystvakten, som skulle kontrollere skipets kurs med radar, kunne ikke gjøre det. Og da utslippet skjedde, kunne verken oljeledningsselskapet Alyeska eller selskapet Exxon gjennomføre sin beredskapsplan for oljeutslipp.
Dykkere ble tilkalt for å inspisere skaden på den grunnstøtte «Exxon Valdez». En av dem forteller:
«Da vi satt i båten på veien ut til tankeren, så vi at det allerede var et flere centimeter tykt lag med olje på vannet. Vi kunne ikke engang se vannet i kjølvannet etter båten vår. Da vi var kommet oss opp på supertankeren, var det først og fremst sikkerheten vi var opptatt av. Lå skipet stabilt, eller ville det krenge og falle over oss? Det hvilte på Bligh-revet, like ved en kant som gikk over hundre meter rett ned. Hvis det forskjøv seg ved flo, ville det gå helt til bunns. Da ville kanskje resten av oljen — 160 millioner liter — lekke ut.
Vi inspiserte så å si hver eneste kvadratmeter av skipet: skroget, innsiden av tankene og spantesystemet. Hele tiden rant det ut olje. Den blandet seg ikke med vannet, men strømmet fort til overflaten. Da vi gikk inn i tankene, fikk luftboblene våre en del rester av olje til å virvle rundt foran masken vår. Vi var ikke der for å reparere, bare for å fastslå hvor stor skaden var.»
Alyeska hadde lovt å komme med lenser og oljeskimmere, oljeopptagere, innen fem timer. Det gikk ti timer uten at noe ble gjort, og de neste tre dagene ble det gjort svært lite. Det var tre dager da havet hadde vært rolig og lensene og skimmerne kunne ha begrenset skaden. Om mandagen blåste det en vind med en styrke på 110 kilometer i timen over Prince William-sundet. Den pisket oljen til en skummende blanding av olje og vann.
Alle begynte å legge skylden på alle andre. Embetsmenn i Alaska, innbyggere i Valdez og kystvakten klandret både Alyeska og Exxon for at de hadde somlet og ikke hadde utnyttet de tre første dagene, da været var bra. Noen klandret kystvakten for kostnadsbesparelser som hadde fått den til å «bytte ut radaren i Valdez med en svakere enhet som ikke varslet den uheldige tankeren om at den hadde kurs for et rev». Exxon klandret staten og kystvakten for ikke å ha gitt tillatelse til å sprøyte med oppløsningsmidler som kunne løse opp oljeflaket.
Etter to måneder var oljeflaket kommet 800 kilometer fra Bligh-revet. Det hadde tilgriset 1600 kilometer kystlinje og lagt seg som et teppe over 2600 kvadratkilometer av det vakre Prince William-sundet. Det stanset ikke før det hadde passert Kenai Fjords nasjonalpark, hadde rundet Kenai-halvøya og svingt inn i Cook-viken. Det drev også videre sørover, hvor det forurenset Katmai nasjonalpark og øya Kodiak.
Tusenvis av mennesker ble ansatt for å renske opp på strendene. En mann som var med på opprenskningsarbeidet, ble intervjuet, og han beskrev metoden og resultatene:
«De som jobber, begynner klokken halv fem om morgenen og holder på til ti om kvelden med høytrykksslanger. Noen bruker kaldt sjøvann, og andre bruker varm damp blandet med sjøvann. Disse kraftige strømmene spyles ut på grusstrendene, så vannet trenger ned i bakken. Den oljen som ligger fra en halvmeter til en meter under, flyter opp til overflaten. Så presser vannet fra slangene oljen ut i havet, hvor den holdes på plass av lenser til det kommer skimmere som suger den opp. De får 200—400 fat [30 000—60 000 liter] om dagen fra et 200 meter bredt strandområde.
I løpet av en periode på to uker gjør de dette om og om igjen og får like mye olje hver gang. Så får de noen til å sitte på stranden og tørke av steinene, en og en, med absorberende kluter. Stranden ser ren ut, men hvis du stikker hånden ned mellom steinene og ti centimeter ned i sanden, er den dekket av denne svarte og klissete massen når du tar den opp igjen. Og det er etter to ukers rengjøring. Hvis du går tilbake tre dager senere, får du se at det har sivet fram olje igjen, et lag på 10—15 centimeter. Neste gang tidevannet skifter, går oljen ut i sjøen igjen.»
Er alt sammen nytteløst? Kanskje, men jobben er godt betalt. Én som tjener 250 dollar dagen, sier: «Jeg har regnet ut at jeg lett kan tjene 10 000 dollar på dette.» En annen tjente nærmere 2000 dollar på en sjudagersuke da han jobbet 12 timer om dagen. «Vi fikk rengjort to strender i dag,» sa han, «men når det blir flo, er jeg sikker på at disse strendene blir like ille igjen i morgen.» Noen strandområder i Prince William-sundet er helt begravd i et metertykt svineri.
Da «Exxon Valdez» først hadde revet hull i skroget med den følge at 42 millioner liter av oljen om bord rant ut i Prince William-sundet, hva kunne da ha vært gjort for å begrense katastrofen? Hvis man de tre første dagene, da sjøen var rolig, straks hadde gått i gang med lenser og skimmere, kunne man kanskje ha samlet oljesølet såpass at det holdt seg inne i sundet og ikke fikk bre seg ut i Alaskabukta.
Ville det ha hjulpet å sprøyte med oppløsningsmidler? Det ser ikke slik ut. Dispergeringsmidlene, oppløsningsmidlene, virker ikke i stille vann; sjøen må settes i bevegelse for at kjemikaliene skal bli blandet med vannet og bli spredt og dermed virke som de skal. Det hadde ikke nyttet å bruke dem de tre første rolige dagene, og da de kunne ha gjort nytte for seg, da sjøen ble pisket opp av stormen den fjerde dagen, var de flyene som skulle ha spredt dem, nødt til å holde seg på bakken på grunn av den sterke vinden. Dessuten er det uenighet om bruken av dem. En artikkel i Anchorage Daily News forklarer:
«Dispergeringsmidler virker omtrent som rengjøringsmidler. Når de blir sprøytet på overflaten av et oljeflak hvor sjøen er urolig, oppløser de oljen i mindre og mindre partikler og får dem til å spre seg i vannet. Miljøvernere liker ikke dispergeringsmidlene, for de sier at kjemikaliene bare sprer oljen gjennom hvert nivå i vannet og truer livsformer fra øverst til nederst.» Dessuten er disse kjemikaliene mindre effektive i kaldt vann; de «virker nesten ikke i det hele tatt på råoljen fra Prudhoe Bay» og «er nesten ubrukelige hvis det går mer enn en dag etter at oljen har rent ut».
En annen ting er at oppløsningsmidlene er giftige i seg selv. Det hevdes at de som ble brukt da kysten av Frankrike ble tilgriset av et enormt utslipp fra supertankeren «Torrey Canyon» i 1967, gav større giftvirkning enn oljen. «Plante- og dyrelivet ble utryddet.»
Pete Wuerpel, lederen for nyhetsformidlingen i krisesituasjoner i Alaska, bekrefter det som ble sagt av den strandarbeideren vi siterte: «Oljen vil ikke holde seg i ro. Den vil ikke forsvinne. Selv den oljen som er på noen av strendene nå, vil bli ført til andre strender av bølgene og tidevannet. Det er en katastrofe som bare fortsetter. Å renske opp på strender er et nesten ufattelig foretagende når en tenker på hvor dypt oljen har trengt ned. Du kan gjøre ren overflaten, men bølgene og tidevannet får oljen under til å trenge opp igjen. På hvilket punkt innser du hvor resultatløse menneskenes bestrebelser er?»
Wuerpel trekker den konklusjon at menneskenes teknologi ennå ikke kan hamle opp med store oljeutslipp. Han sier at her må jobben overlates til naturen. Det er andre enige i. Marinbiolog Karen Coburn erklærte: «Faktum er at vi ikke har evne til å gjenvinne mer enn rundt ti prosent av oljen i et stort utslipp, ikke engang under de gunstigste omstendigheter.» I en rapport heter det: «Det kan ta naturen ti år, kanskje lenger, å fjerne de siste sporene etter Nord-Amerikas største utslipp fra vannet i det tidligere uberørte Prince William-sundet,» ifølge forskere som studerer oljeutslipp.
To uker etter katastrofen hadde avisen Anchorage Daily News denne overskriften: «Opprenskningen etter oljeutslippet er håpløs. Mannskapene vinner små seirer, men eksperter sier det er opp til naturen å restituere sundet.» Den sa videre: «Folkene fra den nasjonale hav- og atmosfæreadministrasjon har hele tiden sagt at krigen ikke kan vinnes.» De har undersøkt alle de store utslippene som har skjedd de siste ti årene, deriblant utslippet fra supertankeren «Amoco Cadiz» utenfor kysten av Frankrike i 1978, da 250 millioner liter olje rant ut. Dommen lød: «I ingen av tilfellene har menneskene i det hele tatt vært nær ved å få bort oljen.»
[Ramme på sidene 6 og 7]
Supertanker, superforurenser
Tenk deg et skip som er like langt som en hundreetasjes bygning er høy. Et skip hvor baugen, som skjærer gjennom havbølgene, er en halv kilometer lenger framme enn den mannen som styrer det. Et skip som er så svært at noen til og med har lurt på om jordens rotasjon kanskje har noe å si for dets bevegelser. Dette er supertankeren, en ultra large crude oil carrier, som transporterer råolje. Det er ikke et tenkt skip; det er mange slike fartøyer og andre som er nesten like store, som går i fast rute på havene. Hvorfor? Vi lever jo i en verden som tørster etter olje. Fordi tankskipene er så store, har det vist seg at det er økonomisk og innbringende å frakte oljen med dem.
Men ting som har skjedd i den senere tid, gjør det smertelig klart at store tankere også har sine ulemper. For eksempel er deres store styrke også deres svakhet. På grunn av skipenes størrelse og den store tonnasjen, kan det naturligvis bli vanskelig å manøvrere dem. Når skipets rormann vil stanse skipet eller få det til å svinge raskt unna en fare, antar bevegelseslovene (særlig loven om at et legeme i bevegelse fortsetter å være i bevegelse med mindre en ytre kraft virker på det) veldige dimensjoner.
Når en 240—270 meter lang tanker er fullastet og pløyer seg fram i marsjfart (skipet «Exxon Valdez», som var 300 meter langt og kunne frakte 200 millioner liter olje, gikk i en fart av cirka 10 knop, cirka 19 kilometer i timen), stanser den ikke plutselig opp hvis alle motorene slås av. Skipet vil fortsette cirka åtte kilometer til. Når motorene settes i revers, trenger skipet likevel tre kilometer på å stoppe. Det vil ikke hjelpe å kaste anker; hvis ankrene ble senket, ville de feste seg på havbunnen og rett og slett bli revet løs fra dekket på grunn av skipets framdrift. Å manøvrere en tanker er også en utfordring som kan ta motet fra hvem som helst. Det kan ta nærmere et halvt minutt etter at en har dreid på rattet, før roret svinger. Så kan det ta tre nervepirrende minutter å pløye seg gjennom svingen.
Når kommandobroen kanskje er 300 meter fra baugen, 45 meter fra den andre siden og 30 meter over havet, er det ikke overraskende at det forekommer kollisjoner mellom tankskip. Ulykker som skjer, enten det er grunnstøting eller kollisjon, kan bety mye oljesøl. De en gang uberørte kystlinjene langs Afrika, Asia, Europa og Nord- og Sør-Amerika og dessuten kystlinjene i nærheten av jordens poler er alle blitt sørgelig ødelagt.
Men tankerne ødelegger ikke havet bare på grunn av katastrofale ulykker. Tankere dumper omkring to millioner tonn olje ut i havet hvert år. Nye undersøkelser har vist at dette i de fleste tilfelle kanskje skyldes mer rutinemessige handlinger, for eksempel at en skruppelløst skyller ut oljerester fra tomme tanker mens en er ute på havet. Som Noël Mostert skrev i sin bok Supership, «tømmer hver tanker, uansett hvor god ledelsen er, noe av oljen ut i havet i en eller annen form; skip med en dårlig ledelse er skjødesløse forurensere, og som tilfellet er med hagesnegler, kan en ofte se hvor de har gått, på den lange halen med avfall i alle regnbuens farger som de sleper etter seg».
Havforskeren Jacques Cousteau kom en gang med en kraftig uttalelse angående menneskenes drastiske angrep på naturmiljøet. Han sa: «Vi er jordens vandaler. Vi ødelegger alt vi har arvet.»
[Bilde på side 7]
Strender som blir rensket den ene dagen, er dekket med olje dagen etter
[Bilderettigheter på side 2]
Mike Mathers/Fairbanks Daily News-miner
[Bilderettigheter på side 5]
Forsidebilde: The Picture Group, Inc./Al Grillo