Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 19: 17. til 19. århundre e.Kr. — Kristenheten konfronteres med store omveltninger

«Filosofi og religion kan ikke forenes.» — Georg Herwegh, tysk dikter i det 19. århundre

«FILOSOFI», et ord som er avledet av et gresk ord som betyr «kjærlighet til visdom», er vanskelig å definere. The New Encyclopædia Britannica tviler på at det kan foretas «en universell og altomfattende definisjon», men legger til at «et første forsøk på det kunne være å definere filosofi enten som ’en refleksjon av alle de forskjellige menneskelige erfaringer’ eller som ’den rasjonelle, metodiske og systematiske vurdering av de saker som er av størst betydning for mennesket’».

Disse definisjoner viser klart hvorfor sann religion og filosofi ikke kan forenes. Sann religion er basert på guddommelig åpenbaring, ikke på «de forskjellige menneskelige erfaringer». Den dreier seg først og fremst om Skaperens interesser, ikke om «de saker som er av størst betydning for mennesket». Falsk religion er imidlertid, i likhet med filosofien, basert på menneskelige erfaringer og setter menneskelige interesser i første rekke. Dette ble særlig tydelig fra det 17. århundre av, da kristenheten ble konfrontert med store omveltninger.

En tredobbelt trussel

Etter at moderne naturvitenskap var blitt til i det 17. århundre, var det nesten uunngåelig at det måtte komme til et sammenstøt mellom vitenskap og religion. Dramatiske vitenskapelige nyvinninger førte til at vitenskapen fikk et preg av ufeilbarhet og autoritet. Den ble en religion i seg selv, en hellig ku. I lys av vitenskapelige «fakta» virket det nesten håpløst å bevise religiøse påstander. Vitenskapen var ny og spennende; religionen virket gammeldags og kjedelig.

Denne holdning til religionen ble ytterligere forsterket av opplysningstidens tenkere, som utgjorde en intellektuell bevegelse som kom til å prege Europa i det 17. og 18. århundre. De la vekt på intellektuell og materiell fremgang og forkastet politiske og religiøse autoriteter og tradisjoner, som de ville erstatte med kritisk tenkning. Det skulle skape grunnlaget for viten og lykke. Opplysningstiden «hadde sine røtter . . . i gresk filosofi,» sier The New Encyclopædia Britannica.

Frankrike spilte en sentral rolle i denne utviklingen. Framstående ledere i Frankrike omfattet Voltaire og Denis Diderot. I Storbritannia gjorde John Locke og David Hume seg til talsmenn for disse tankene. I USA var Thomas Paine, Benjamin Franklin og Thomas Jefferson, som var med på å utforme grunnloven, blant tilhengerne. Ja, den atskillelse av kirke og stat som den amerikanske grunnlov forlangte, var faktisk helt i pakt med ideene til opplysningstidens tenkere. Framstående representanter for bevegelsen i Tyskland var Christian Wolff, Immanuel Kant og Moses Mendelssohn, bestefar til komponisten Felix Mendelssohn.

Kant, som var mistenksom overfor det religiøse, skal ha definert «opplysningen» som «menneskets frigjøring fra et selvpålagt formynderskap». Allen W. Wood ved Cornell universitet sier at Kant med dette mente «den prosess som gir mennesket mot til å tenke for seg selv når det gjelder moral, religion og politikk, i stedet for at dets meninger skal bli diktert av politiske, kirkelige eller bibeltro autoriteter».

I andre halvdel av det 18. århundre begynte så den industrielle revolusjon. Den begynte først i Storbritannia. Mens det før var landbruket som hadde stått i sentrum, ble tyngden nå flyttet over til produksjon og fabrikasjon av varer ved hjelp av maskiner og kjemiske prosesser. Dette snudde opp ned på et gammelt jordbrukssamfunn og drev tusener av mennesker inn til byene for å søke arbeid der. Det førte igjen til arbeidsløshet, boligmangel, fattigdom og en rekke onder som hadde sin rot i de nye former for sysselsetting.

Ville kristenheten kunne takle denne tredobbelte trussel fra naturvitenskapen, opplysningstidens tenkere og industrien?

Gud avskaffes, om enn i all stillhet

Folk som var påvirket av opplysningstidens tanker, gav religionen skylden for mange av samfunnets onder. Den tanke at «samfunnet bør bygges opp etter forutbestemte ideer fra guddommelige lover og naturlover,» sier The Encyclopedia of Religion, «ble erstattet av den oppfatning at samfunnet var, eller kunne bli, bygd opp av menneskets egne ’ferdigheter’ eller ’påfunn’. Det oppstod en verdslig, sosial humanisme, som igjen skulle bli opphav til de fleste filosofiske og sosiologiske teorier vi har i den moderne verden».

Disse teoriene omfattet den «borgerlige religion» som den innflytelsesrike franske filosofen Jean-Jacques Rousseau forfektet. Den dreide seg om samfunnet og menneskers virksomhet i samfunnet, ikke om et guddommelig Vesen og tilbedelsen av ham. Den franske memoarforfatteren Claude-Henri de Rouvroy gikk inn for en «ny kristendom», mens hans protegé Auguste Comte talte om en «menneskehetens religion».

I siste del av det 19. århundre oppstod det så en amerikansk protestantisk bevegelse som la vekt på det sosiale evangelium. Den var nær beslektet med de europeiske teoriene. Med et teologisk utgangspunkt gikk den inn for at en kristens første plikt er å engasjere seg i samfunnet. Det er en tanke som fremdeles finner sterk støtte blant protestanter. Katolske varianter kan finnes hos de franske arbeiderprestene og hos geistligheten i Latin-Amerika som går inn for frigjøringsteologien.

Kristenhetens misjonærer er også blitt påvirket av denne trenden, noe som fremgikk av en melding i bladet Time i 1982: «Blant protestantene har man begynt å legge større vekt på folkets grunnleggende økonomiske og sosiale problemer . . . For stadig flere katolske misjonærer har det at de går inn for de fattiges sak, også betydd at de blir tilhengere av radikale forandringer i de politiske og økonomiske systemer — selv om disse forandringer er et hovedmål for marxistiske revolusjonære bevegelser. . . . Ja, det finnes misjonærer som mener at folks omvendelse er fullstendig likegyldig i forhold til deres revolusjonære oppgave.» Disse misjonærene er øyensynlig enige med den franske sosiologen Émile Durkheim, som en gang sa: ’Det virkelige mål for religiøs tilbedelse er samfunnet, ikke Gud.’

Det var tydelig at kristenheten var i ferd med å få Gud fjernet fra religionen, om enn i all stillhet. Men det var også andre krefter i virksomhet.

Gud erstattes med psevdoreligioner

Kirkene hadde ingen løsninger på de problemer som den industrielle revolusjon skapte. Men psevdoreligioner, produkter av menneskelige filosofier, påstod at de hadde løsninger, og de rykket raskt inn for å fylle det tomrom som hadde oppstått.

Enkelte mennesker kom for eksempel til at deres mål i livet måtte være å arbeide for å vinne rikdom og eiendom, en egosentrisk tendens som den industrielle revolusjon oppmuntret til. Materialismen ble en religion. Den allmektige Gud ble erstattet med ’den allmektige dollar’. I et skuespill av George Bernhard Shaw ble det hentydet til denne tendensen av en av skikkelsene som utbrøt: «Jeg er millionær. Det er min religion.»

Andre søkte til politiske bevegelser. Den sosialistiske filosof Friedrich Engels, som samarbeidet nært med Karl Marx, profeterte at sosialismen til slutt kom til å erstatte religionen, og sosialismen begynte da også å anta visse religiøse trekk. Etter hvert som sosialismen hadde fremgang rundt om i Europa, «ble da også et fremtredende trekk dette at sosialister falt fra jødedommen og kristendommen og vendte seg til et surrogat,» sier professor Robert Nisbet.

I og med at kristenheten ikke greide å hamle opp med de store omveltninger som kom til å prege verden, fikk nye krefter anledning til å utvikle seg. World Christian Encyclopedia betegner disse krefter som «sekularisme, vitenskapelig materialisme, ateistisk kommunisme, nasjonalisme, nazisme, fascisme, maoisme, liberalistisk humanisme og en lang rekke andre konstruerte eller fabrikkerte psevdoreligioner».

Når man tenker på de frukter disse filosofiske psevdoreligioner har båret, er det særdeles treffende å anvende den engelske dikter John Miltons ord på dem: «Tom visdom, alt sammen, og falsk filosofi.»

På jakt etter et kompromiss

Millioner av mennesker ble dermed stående mellom ineffektive kirkesystemer på den ene side og skuffende psevdoreligioner på den annen side, og de så seg om etter noe bedre. Noen mente de hadde funnet det i en form for deisme, også kalt «naturlig religion». Deismen ble særlig utbredt i England i det 17. århundre, og den er blitt karakterisert som et kompromiss som aksepterte vitenskapen uten å forlate Gud. Deister var derfor fritenkere som hadde valgt en mellomvei.

Forfatteren Allen W. Wood utdyper saken: «Prinsipielt betegner deismen troen på én Gud, med et religiøst liv som er basert utelukkende på den fornuft som finnes i naturen, i stedet for på overnaturlig åpenbaring.» Men i og med at «overnaturlig åpenbaring» ble avvist, var det enkelte deister som gikk så langt at de nesten totalt forkastet Bibelen. I dag blir uttrykket sjelden brukt, men de som gir seg ut for å være kristne, og som forkaster kirkelig eller bibelsk autoritet til fordel for egne meninger eller en annen livsfilosofi, holder seg i realiteten til deismens prinsipper.

Parallelle evolusjonsteorier

Den mest dramatiske konfrontasjon mellom religion og naturvitenskap kom etter at Darwin i 1859 hadde utgitt Arternes oprindelse, der han presenterte sin evolusjonsteori. De religiøse lederne fordømte først teorien i skarpe ordelag, spesielt i England og USA. Men motstanden døde snart ut. Da Darwin døde, «hadde de fleste tenkere og opinionsdannere innen presteskapet arbeidet seg fram til den konklusjon at evolusjon var absolutt forenelig med en opplyst forståelse av Bibelen,» sier The Encyclopedia of Religion.

Det kan være forklaringen på at Vatikanet aldri plasserte Darwins bøker på sin liste over forbudte bøker. Det kan også forklare den måten forsamlingen reagerte på under det møtet som verdensparlamentet for religioner hadde i Chicago i 1893. Mens buddhister og hinduer hørte på, sa en «kristen» taler: «Evolusjonsteorien fyller et hull ved selve begynnelsen av vår religion, og hvis naturvitenskapen i store trekk er tilfreds med sin teori om at utviklingen var måten skapelsen foregikk på, er bifall et svakt uttrykk for den måten teorien bør hilses velkommen på av dem som har til oppgave å kjenne og elske Guds veier.» Uttalelsen ble ifølge referatet hilst med stormende applaus.

Denne holdningen er ikke så overraskende når man tar i betraktning hvor populært det ble med den såkalte komparative religion i slutten av det 19. århundre. Dette var en vitenskapelig analyse av verdens religioner som tok sikte på å finne ut hvordan de forskjellige religioner var beslektet, og hvordan de oppstod. Den engelske antropolog John Lubbock kom for eksempel med en teori som gikk ut på at mennesket begynte som ateist og så gradvis utviklet sin religion gjennom fetisjisme, naturdyrkelse og sjamanisme før det antok monoteismen.

Men som The Encyclopedia of Religion bemerker: «Når saken ses ut fra en slik synsvinkel, blir ikke religionen den absolutte sannhet som åpenbares av guddommen, men fortellingen om hvordan menneskene har utviklet sine oppfatninger av Gud og moralen.» De som aksepterte denne teorien, fant det følgelig ikke vanskelig å akseptere deismen, en «borgerlig religion» eller en «menneskehetens religion», som ledd i en gradvis religiøs utvikling.

Og hva fører så et slikt syn til når alt kommer til alt? Alt i det 19. århundre sa den engelske filosof Herbert Spencer at samfunnet beveget seg inn i en situasjon hvor det ikke lenger var plass for religion. Og nå i det 20. århundre pekte professor Nisbet på at sosiologer stort sett er av den oppfatning at religion «dekker visse psykososiale behov hos mennesket, og inntil eller med mindre disse behov blir avskaffet gjennom den biologiske evolusjon av menneskeslekten, så vil religion i en eller annen form forbli en hårdnakket realitet i den menneskelige kultur». (Uthevet av oss) Sosiologene utelukker altså ikke den mulighet at «utviklingens fremskritt» en dag kan føre til at man ikke trenger noen religion i det hele tatt!

Sterkere søking etter sann tilbedelse

Ved midten av det 19. århundre var det helt klart at kristenheten i om lag 200 år hadde kjempet på vikende front mot de store omveltninger i verden. Dens religion hadde degenerert, så den ikke lenger var noe særlig mer enn en verdslig filosofi. Millioner av ærlige mennesker var bekymret. De søkte enda sterkere etter en sann tilbedelse. Det kunne med rette sies at en reformasjon av kristenheten var umulig. Det som trengtes, var en gjenopprettelse av sann tilbedelse. Les mer om det i Våkn opp! for 22. oktober.

[Ramme på side 23]

Kristenheten går på akkord under press fra nye ideologier

DEN NYERE NATURVITENSKAP svekket troen på det man ikke kunne se, og skapte tvil omkring forhold som vitenskapen ikke kunne «bevise». Kristenheten gikk på akkord med Bibelens sannhet ved å godta ubeviste teorier som gikk for å være vitenskap, for eksempel evolusjonsteorien, og ved å betrakte vitenskapen som botemidlet mot verdens problemer i stedet for å sette sin lit til Guds rike.

UTVIKLINGEN AV POLITISKE IDEOLOGIER (kapitalisme, demokrati, sosialisme, kommunisme og så videre) førte til nasjonalistiske konflikter og ideologiske stridigheter, noe som fordunklet den bibelske sannhet at det er Gud og ikke mennesket som har rett til å herske over jorden. Kristenheten gikk på akkord med bibelske prinsipper ved å bryte den kristne nøytralitet og involvere seg i kriger der medlemmer av samme trossamfunn kjempet mot hverandre. Kristenheten støttet politiske psevdoreligioner enten på en aktiv eller en passiv måte.

DEN HØYERE LEVESTANDARD som den industrielle og vitenskapelige revolusjon muliggjorde, oppmuntret til en egosentrisk holdning og førte til sosial urettferdighet og ulikhet. Kristenheten gikk på akkord ved å forsømme Guds interesser og i stedet satse på rent menneskelige interesser av sosial, økonomisk, økologisk eller politisk karakter.

[Ramme på side 25]

Opp eller ned?

Bibelen sier: Menneskene ble skapt fullkomne og fikk lære hvordan Gud skulle tilbes på en antagelig måte, men de gjorde opprør mot Gud og har i om lag 6000 år degenerert både fysisk og moralsk, og i denne tiden har de kommet lenger og lenger vekk fra den sanne religion som de opprinnelig utøvde.

Biologiske og religiøse evolusjonister sier: Menneskene har utviklet seg fra en primitiv start og var ateister uten noen religion. Gjennom et ukjent antall millioner av år har de forbedret seg både fysisk og moralsk, og de kommer nå stadig nærmere en ideell religiøs, sosial og moralsk tilstand.

Når du ser på det du vet om menneskers atferd, menneskehetens nåværende tilstand og den forfatning religionen nå befinner seg i, mener du da at det er Bibelen eller evolusjonistene som er i pakt med de faktiske forhold?

[Bilde på side 24]

Darwins ubeviste spekulasjoner i Arternes oprindelse ble av mange brukt som et påskudd for å gi avkall på troen på en Gud som åpenbarer sine hensikter

[Rettigheter]

Harper’s