Lær av jarawaerne

Av Våkn opp!s medarbeider i India

«DU HAR for høyt blodtrykk, og nervene dine står på høykant. Reis til en tropeøy og slapp av!» Hvis du blir sliten av den moderne sivilisasjons spenninger og press, kan det være at det er nettopp dette rådet du trenger. Hvem kan vel motstå et slikt fristende forslag, enten en har medisinske grunner til å dra, eller ikke? Så hvorfor ikke komme deg bort fra alt sammen ved å besøke Andamanøyene, jarawaernes hjem?

Andamanøyene? Jarawaerne? Du behøver ikke å bli flau om du aldri har hørt disse navnene, for Andamanøyene ligger langt unna turistenes vanlige reisemål. Hvis du ser på kartet, finner du Andamanøyene i Bengalbukta, mellom India og Myanmar (tidligere Burma). Denne øygruppen, som består av omkring 300 øyer, tilhører republikken India, som strekker seg helt ut dit.

Et usivilisert folkeslag?

På disse øyene bor det fire negritostammer — andamanerne, jarawaerne, sentinelerne og ongerne. Negritoer, som betyr «små negrer», antas å være rester av en mørkhudet pygmérase som en gang i tiden bodde i størstedelen av det sørøstlige Asia og Oseania. Fordi de har levd så isolert, er de blitt kalt de reneste rester av «steinaldermennesket», eller som løytnant Colebrook i den britiske hær, som en gang hadde herredømme over øyene, uttrykte det: «De minst siviliserte i verden.»

I 1858, da britene opprettet en straffekoloni der, fantes det mange tusen andamanere. Men snart ble stammemedlemmene herjet av de fremmedes sykdommer — meslinger, syfilis og andre — pluss alkoholisme og avhengighet av opium. Nå er det bare noen få igjen av dem på den lille øya Strait Island, og de er alle av blandet blod. Ongerne led en lignende skjebne.

I årevis motsatte jarawaerne og sentinelerne seg kontakt med fremmede og unngikk å bli utnyttet av dem. Deres fiendtlige innstilling førte til at de klarte å holde seg isolert, men dermed fikk de også ord på seg for å være usivilisert og blodtørstige kannibaler. For forholdsvis få år siden, da noen fra antropologiseksjonen i Port Blair, hovedstaden på Andamanøyene, prøvde å få kontakt med en av stammegruppene på North Sentinel Island, ble båten deres møtt med en skur av piler. En av pilene gikk tvers igjennom benet på en fotograf.

Hva var det som gjorde dem så fiendtlige? M. V. Portman, en britisk embetsmann som administrerte øyene i slutten av forrige århundre, bemerket: «Da vi kom, var jarawaerne stille av seg og fredelig mot oss. De gjorde oss aldri urolige, ikke før vi begynte å forulempe dem uavbrutt ved å egge andamanerne som bodde ved kysten, opp imot dem. Etter noen år med denne uroen ble livet til jarawaerne svært hardt, og de begynte å ta igjen ved å angripe oss. Det var vår skyld om jarawaerne ble fiendtlige.»

Jarawaernes måte å leve på

Jarawaerne er halvnomader. De lever i grupper på omkring 30, og en rekke nabogrupper utgjør en stamme. Hver gruppe flytter omkring innenfor et skarpt avgrenset område og trenger seg ikke inn på andre gruppers territorium uten tillatelse. Ettersom de lever i et frodig, tropisk miljø, driver de ikke jordbruk og holder ingen husdyr. For å kunne skaffe seg det de trenger til livets opphold, er de avhengig av sine buer, piler og spyd, som de bruker til jakt og fiske.

Det hører med til deres livsform at de deler maten. Hvis noen i gruppen fanger en havskilpadde, spiser alle havskilpadde. Hvis noen fanger et villsvin, spiser alle villsvin. I deres samfunnsorden er det ikke noe klasseskille med noen som har, og andre som ikke har. «Jarawaerne kan aldri betraktes som fattige,» sa en av antropologene. «De har alt de ønsker seg, i overflod.»

Noe uvanlig ved jarawaerne er at de tilhører de få folkeslagene i verden som ikke vet hvordan man gjør opp ild. De får sin ild fra skogbranner som oppstår på grunn av lynnedslag under tordenvær, som forekommer ofte. Og de passer godt på ilden. De holder den ved like og tar den med seg når de flytter.

En av den moderne sivilisasjons forbannelser er sammenbruddet i moralnormene. «Blant jarawaerne er det ingen førekteskapelige kjønnslige forbindelser,» sa den antropologen som er sitert ovenfor. «Ekteskapsbrudd forekommer svært sjelden. En ekteskapsbryter ville møte sterk uvilje i samfunnet. Han ville føle seg så elendig at han ville forlate lokalsamfunnet for en lengre tid før han ville få lyst til å vende tilbake.» Har de som bor i ditt «siviliserte» lokalsamfunn, en slik moralfølelse?

Høyt blodtrykk, hjertesykdommer, kreft og lignende hører den moderne sivilisasjon til. Jarawaerne blir ikke plaget av dette. Selv om de er kortvokst — mennene er ikke over 1,50 høye, og kvinnene er enda mindre — er de blitt kalt «de mest perfekt formede små vesener som finnes». Når de er i sitt eget miljø, blir de sjelden syke.

Selv om religion ikke spiller en viktig rolle i livet deres, har de visse ritualer i forbindelse med døden. Når en person dør, blir liket gravlagt, og den hytten hvor den avdøde bodde, blir forlatt. Etter noen måneder blir liket gravd opp. Hodeskallen, eller som oftest bare underkjeven, blir så båret av den nærmeste pårørende, som går med den på seg en tid. Deretter går andre slektninger med den etter tur. Denne skikken blir betraktet som et tegn på respekt for den avdøde og har tydelig sammenheng med deres oppfatninger av de døde. Jarawaerne tror at det finnes en sjel, en bærer av livet, som lever videre i en annen verden. De tror også at sjelen fortsetter å vise interesse for dem. De vil derfor ikke gjøre noe som kan ergre den.

Et hjem med overflod

Jarawaernes hjem er rikt utstyrt. Blant de mange vakre plantene som pryder øyene, er det noen praktfulle orkideer. Noen av dem finnes bare på disse øyene. I 1880 ble ifølge botanikeren dr. N. P. Balakrishnan noen av disse orkidéartene, som var «som sjeldne diamanter», solgt til «eventyrlige priser i England».

Nylig fant en tysk forsker palmetyven, en krepsart, på Sentinel Island, men det kostet ham en finger. Fiskeridepartementets utstilling i Port Blair på Andamanøyene har hatt en utstillingstavle hvor palmetyven er blitt beskrevet på følgende måte: ’Farlig for kokosplantasjer. Klatrer opp i kokospalmer. Plukker moden frukt. Bryter i stykker skallet med sine enorme klør. Drikker den søte væsken og spiser frøkviten.’ Andre betviler imidlertid at denne krepsen virkelig gjør alt dette. Kritikere er klar over at krepsen klatrer opp i trær, men sier at den bare åpner og spiser skadede kokosnøtter som allerede ligger på bakken.

Hva framtiden vil bringe

Vil påvirkningen fra den moderne sivilisasjon føre til at jarawaerne lider samme skjebne som andamanerne og ongerne? Vil det gradvis bli færre av dem, og vil de kanskje bli helt utryddet til slutt? Det er det bare tiden som vil vise. Men i mange hundre år før de fremmede kom, hadde de tatt vare på sitt gudgitte hjem og utnyttet ressursene på en uselvisk måte. De levde virkelig et enkelt og fredelig liv. Kan vi lære noe av jarawaerne?

[Bilde på side 24]

Denne krepsen som klatrer i trær, spiser kokosnøtter