De unge spør . . .

Bør jeg bli døpt?

TRETTEN år gamle Susana hadde langt fremskreden kreft da hun var til stede på et av Jehovas vitners stevner. Det skulle bli hennes siste. Hun visste ikke da at hun kom til å dø bare ti dager senere. Men selv ikke kreft kunne hindre henne i å få oppfylt sitt høyeste ønske, nemlig å bli døpt som et innviet vitne for Jehova og en disippel av Jesus Kristus.

Susana var bare én av tusener av unge Jehovas vitner som i de senere år har verdsatt det privilegium å bli døpt. Men kanskje du synes tanken på å ta et slikt modig standpunkt er skremmende. Det er ikke det at du ikke tror på de sannheter du har lært ut fra Bibelen. Du er kanskje også regelmessig til stede på kristne møter og forkynner kanskje regelmessig Bibelens sannheter for andre. Men når det gjelder det å innvie ditt liv til Gud, nøler du kanskje. Hvor viktig er egentlig dåpen? Og hvorfor er det så mange ungdommer som vegrer seg for å la seg døpe?

Religion uten innvielse

I kristenheten er det ofte foreldrene som avgjør om barna skal bli døpt. Noen trossamfunn oppmuntrer foreldrene til å la sine barn bli døpt som spedbarn. Og selv i de tilfelle da dåpsseremonien først blir foretatt i voksen alder, blir det vanligvis betraktet som en selvfølge at de unge antar foreldrenes religion, og ikke selv velger sin religion.

Det er interessant å merke seg at en gallupundersøkelse som ble foretatt i USA, viste at mens «nesten alle tenåringer (96 prosent) trodde at det finnes en Gud», var det bare 39 prosent som bad ofte. Og bare 52 prosent hadde tillit til organisert religion. En ung pike som heter Diane, gir derfor uttrykk for en typisk holdning når hun sier: «Jeg tror på Gud og alt det der, men jeg tror mer på det å forsøke å være et godt menneske enn å lese alt som står i Bibelen.»

Ja, religion kan virkelig være en svak kraft når foreldrene tvinger den på en ungdom. En undersøkelse som ble foretatt blant en gruppe katolske ungdomsforbrytere, illustrerer dette godt. Halvparten av dem gikk i kirken. De fleste av dem kjente til de grunnleggende læresetningene i sin tro. Nesten 90 prosent mente at det var galt å stjele. Likevel var over to tredjedeler av dem tyver! Som det stod i boken The Adolescent: «En av grunnene kan være at guttenes religiøse engasjement var minimalt. Alle var født katolikker; foreldrene hadde i utgangspunktet avgjort spørsmålet om religion for dem. Religionen deres var ikke deres egen.»

Hvorfor er det et krav til de kristne å bli døpt?

Det er derfor med god grunn at Bibelen krever at du selv foretar en personlig innvielse til Gud. Det kan ikke dine foreldre gjøre for deg.a «Det er vel og bra,» sier du kanskje, «men hvis innvielse er noe personlig, noe mellom Gud og meg, hvorfor må jeg da bli døpt?»

Fordi dåpen innebærer ’frelse for sjelen’. (1. Peter 1: 9) Gud har til hensikt å ta «hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus. Disse skal lide en lovmessig straff, evig tilintetgjørelse». (2. Tessaloniker 1: 8, 9, NW) Alt tyder på at denne tilintetgjørelsen vil skje i vår tid.b

Det er imidlertid Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst». (1. Timoteus 2: 4, NW) Han vil at du skal overleve enden for denne tingenes ordning og få leve evig på en paradisisk jord. (Åpenbaringen 21: 3, 4) Men hvordan kan du identifiseres som en som adlyder det gode budskap? Det er ikke nok bare å tro på de bibelske sannheter du har lært, og det er heller ikke nok bare å bli med foreldrene dine på kristne møter. (Jevnfør Jakob 2: 19.) De som ønsker å bli frelst, må innvie seg til Gud og gjøre hans vilje. Apostelen Paulus sier i Romerne 12: 1: «Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig [innviet, The New English Bible] offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»

Men ens innvielse kan ikke fortsette å være et strengt privat anliggende. Hvor hengiven og hvor innviet kan egentlig en hemmelig disippel være? (Jevnfør Johannes 19: 38.) Ville du stole på en venn som ønsket å holde vennskapet med deg hemmelig? Gud krever derfor i sin visdom at vi alle ’med munnen kunngjør offentlig til frelse’. (Romerne 10: 10, NW) Dette begynner med dåpen. Da kunngjør en offentlig sin tro. Deretter følger vanndåpen. (Matteus 28: 19, 20) Men hvilken verdi kan det egentlig ha å bli neddykket i vann?

Dåpen er ikke bare et vanlig bad; det er en symbolsk begravelse. Når du blir neddykket i dåpsvannet, innprenter det deg at du dør med hensyn til å følge din tidligere kurs i livet. Tidligere var det dine personlige ambisjoner, mål og ønsker som kom på førsteplassen i ditt liv. Men Jesus sa at hans disipler skulle «fornekte seg selv». (Markus 8: 34) Så når du blir reist opp av vannet, minner det deg om at du nå lever for å gjøre Guds vilje. Denne modige, offentlige handlingen er en viktig del av det merket som viser at du kan bli frelst. — Esekiel 9: 4—6; jevnfør 1. Peter 3: 21, NW.

Hva som hindrer noen i å bli døpt

Hvis dåpen er så viktig, hvorfor er det da noen ungdommer som vegrer seg for å la seg døpe? Våkn opp! spurte en del kristne ungdommer om nettopp dette. En jente sa: «Mange føler at de har større frihet hvis de ikke er døpt. De føler at hvis de roter seg borti noe, vil de ikke ha det samme ansvaret.» En ungdom som heter Robert, sa noe lignende: «Jeg tror at mange unge nøler med å bli døpt fordi de er redd for at det er et endelig skritt, noe de ikke kan gå tilbake på. De føler at hvis de gjør noe galt, vil de bli utelukket fra menigheten.»

Det er sant at en ikke kan gå tilbake på en innvielse til Gud. (Jevnfør Forkynneren 5: 3.) En som innvier seg til Gud, påtar seg et alvorlig ansvar. Han eller hun er forpliktet til å «leve et liv som er Herren verdig, og som fullt ut er etter hans gode vilje». (Kolosserne 1: 10) En som begår grove overtredelser, kan til og med risikere å bli utstøtt av den kristne menighet. — 1. Korinter 5: 11—13.

Men en kan ikke resonnere som så at så lenge en ikke er døpt, kan en gjøre hva en vil. For «den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, han synder» — enten han er døpt eller ikke. (Jakob 4: 17) En kan kanskje unngå en formell utstøtelse av menigheten, men en kan ikke unnslippe Jehovas dom. «Ta ikke feil,» advarer Paulus, «Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.» — Galaterne 6: 7.

Det å være redd for å bli utstøtt dekker ofte over et hemmelig ønske om å gjøre noe som er galt. En ung kvinne som heter Natalie, kommer med denne åpenhjertige uttalelsen: «Jeg vokste opp i Satans verden og vet hvordan den er. Men mange unge ønsker å dra ut for å oppleve det som finnes der ute.» Men istedenfor å la urette ønsker hindre deg i å la deg døpe — eller å la dem utvikle seg til urette handlinger — bør du søke hjelp, kanskje ved å snakke med en av foreldrene dine eller en moden kristen. — Jakob 1: 14, 15.

Den frihet som Satans verden tilbyr, er i virkeligheten bare en illusjon. Som apostelen Peter sa om noen som var blitt ført på villspor på hans tid: «Frihet lover de, men de er selv slaver av det moralske forfallet. Det en ligger under for, er en også slave av.» (2. Peter 2: 19) Er det virkelig frihet å la andre bestemme over ens tankegang, oppførsel og moral? Er det virkelig frihet å drive med ting som fører til sykdommer, vanære og til slutt til døden? — Ordspråkene 5: 8—14.

En japansk ungdom som heter Hitoshi, stod overfor de samme spørsmålene. Han ble oppdratt av kristne foreldre og sier: «Når andre lekte, måtte jeg være med på møter. Jeg ville ha større frihet. Jeg trodde jeg gikk glipp av noe.» Ja, i likhet med salmisten Asaf ble han misunnelig på overtrederne. (Salme 73: 2, 3, NW) Men ved nærmere ettertanke forandret Hitoshi innstilling. Han sier: «Jeg innså hvordan livet mitt ville bli uten sannheten — jeg så meg selv leve 70—80 år og så dø. Men Jehova tilbyr oss evig liv!» Hitoshi innviet seg derfor til Gud og lot seg døpe. — Jevnfør Salme 73: 19—28.

Blir du tilskyndt til å gjøre det samme? En ungdom som heter David, ble det. Han sier: «Det at jeg ble døpt i ung alder, var til beskyttelse for meg. . . . Noen udøpte tenåringer i menigheten følte at de ikke var underlagt den myndighet de eldste har, med det resultat at de levde et dårlig liv. Men jeg hadde alltid i tankene at jeg hadde innviet mitt liv til Gud.» Men du er kanskje ikke sikker på om du er rede til å ta dette skrittet. Opplysninger som kan hjelpe deg til å avgjøre det, vil bli gitt i en artikkel i et senere nummer.

[Fotnoter]

[Bilder på side 26]

Det er bare du som kan avgjøre om du vil tjene Gud. Dåpen identifiserer en som en innviet disippel av Kristus Jesus