Ruinene av mayabyene — forlatte monumenter fra en svunnen tid

Av Våkn opp!s medarbeider i Guatemala

FRA de varme, regnfattige slettene på Yucatán-halvøya i Mexico, sørover gjennom de frodige, eviggrønne regnskogene i Guatemala og Belize og videre gjennom de varme dalførene i El Salvador og Honduras i Mellom-Amerika kan man finne en rekke delvis utgravde og restaurerte ruiner av mayabyer. Som forlatte monumenter bærer de bud om en svunnen tid med majestetiske templer og imponerende palasser som vitner om dyktige arkitekter og dekoratører. En gang datidens under, i dag en fascinerende arkeologisk gåte. De vitner om en prakt som for alltid har forsvunnet.

Hva var det som gjorde mayasivilisasjonen, som går over 2000 år tilbake i tiden, så enestående? Selv om mayaene verken hadde kjøretøy på hjul, metallredskaper, lastedyr eller rundbuer, klarte de å trosse jungelen og utvikle den betydeligste før-columbianskea sivilisasjon man kjenner til på det nordamerikanske kontinent. «De utviklet et skriftsystem — det eneste virkelige skriftsystem som noen gang er blitt utviklet på det amerikanske kontinent — og de gjorde bemerkelsesverdige fremskritt på matematikkens og astronomiens område,» skriver bladet Smithsonian. «Dette folket hadde utviklet talltegnet 0, og de hadde en kalender som satte dem i stand til å foreta temmelig nøyaktige utregninger av planeters og himmellegemers sykluser.»

Den klassiske mayaperioden

Mayaene hadde et sterkt ønske om å måle og holde rede på tiden, og de gjorde de største bedrifter på dette området. I løpet av mayaenes klassiske periode, fra år 250 e.Kr. til 900 e.Kr., klarte de å måle lengden på et tropisk år og å forutsi temmelig nøyaktig når sol- og måneformørkelser skulle finne sted, og lengden på Venus’ omløpstid i forhold til solen.

Lærde og skriftkyndige blant mayaene skrev på papir som ble laget av fikentreets innerste bark, som ble banket ut og påsmurt kalk, og de tok vare på disse opptegnelsene. Mayaenes skriftsystem, som er en blanding av fonetiske symboler, der hvert symbol betegner en lyd, og ideografer, der hvert symbol står for et helt ord, er et av de fem grunnleggende skriftsystemene som menneskene har utviklet. The New Encyclopædia Britannica skriver at mayaenes utvikling av talltegnet 0 og et matematisk posisjonssystem kan betraktes som «en av menneskehjernens mest fremragende bedrifter». Historien forteller om bare to andre sivilisasjoner som fant fram til den matematiske betydningen av talltegnet 0, nemlig den hinduiske og den arabiske.

Selv om dette var forbløffende bedrifter, setter arkeologen Michael D. Coe i sin bok The Maya det hele i perspektiv. Han skriver: «Man bør ikke overdrive. Det var ikke snakk om vitenskap i moderne forstand. Isteden finner vi, som i tilfellet med sivilisasjoner i Mesopotamia, en kombinasjon av temmelig nøyaktige astronomiske data og det som bare kan kalles tallmagi, utviklet av prestene til religiøse formål.»

Man har anslått at mayafolket talte tre millioner. I over 40 byer med et innbyggertall på over 20 000 hver bygde de imponerende pyramider og templer. Selv om de ikke kjente til kjøretøy på hjul, fraktet de store mengder stein til disse byggverkene, og de formet steinblokkene ved hjelp av hardere steinsorter, slipereimer, lavaglass og andre materialer de fant i naturen. Til forskjell fra den romanske rundbuestilen tok mayaarkitektene i bruk utkragningsbuer, som de laget ved å legge lag med stein oppå hverandre på hver side av en åpning på en slik måte at de øvre lagene stakk utenfor de underliggende. Til slutt ble de to øverste lagene forbundet med hverandre ved hjelp av en sluttstein. Veggene på bygningene ble omhyggelig dekorert med skulpturer og hieroglyfer. I denne klassiske perioden laget mayaene også mangefarget keramikk, og de reiste steler, opprettstående bautasteiner, hvor de risset inn betydningsfulle hendelser.

Mayastelene

Så langt tilbake man kan huske, har mennesket forsøkt å skrive navnet sitt og føre opptegnelser over bedrifter på uforgjengelig materiale, for eksempel leire og stein, med tanke på kommende slekter. Den kjente Nabonids krønike fra fortidens Babylon og Rosetta-steinen fra det gamle Egypt er typiske eksempler på det. Mayaene var ikke noe unntak i så måte. Det er blitt funnet minst tusen steinstøtter eller steler i forskjellige former og størrelser med en gjennomsnittshøyde på to og en halv til tre meter. Man antar at disse stelene er monumenter som ble reist til ære for mayafolkets herskere, og utgjør en beretning om deres regjeringstid og livsløp. De 86 stelene som er blitt avdekket i Tikal i Guatemala, ligner mest enorme gravstøtter. Bare 21 av stelene er formet som skulpturer i basrelieff. De skildrer vanligvis en figur som er overdådig kledd, og som er hogd i profil, med ansiktet vendt mot venstre, og som bærer et septer og tramper på fanger.

En av de største gåtene for mayaforskerne har vært tydningen av mayahieroglyfene, også kalt glyfer. Hvor mye har man klart å tyde? «Jeg tror at vi for øyeblikket kan tyde omkring 75 prosent av glyfene på monumentene,» sier mayaforskeren David Stuart. «Og ut ifra det ser det ut til at mayaene var mest interessert i å nedtegne herskernes slektslinje, når de tiltrådte embetet, hvor mange fanger de tok i krig, og når de tok del i blodige, rituelle seremonier og ofringer.»

Tre betydelige gjennombrudd som fant sted i rask rekkefølge, bidrog til at skriften kunne tydes. Først viste epigrafikeren Heinrich Berlin i 1958 at monumentene inneholdt «emblemglyfer», som enten viste i hvilken mayaby monumentene ble funnet, eller hvilke mayadynastier som regjerte i byene.

Det andre gjennombruddet kom i 1959. Da oppdaget mayaeksperten Tatiana Proskouriakoff en forbindelse mellom 35 daterte monolitter i Piedras Negras — opprinnelig reist i grupper på sju — og det faktum at ingen av disse sju gruppene spente over mer enn en gjennomsnittlig levetid. Hun fant ut at hver gruppe inneholdt opplysninger om virkelige hendelser i løpet av en regjeringstid. Og endelig ble det slått fast at hieroglyfene representerte et skriftsystem som bestod av fonetiske symboler og hadde en grammatisk oppbygning.

Det er kanskje ingen steder i det området mayaene holdt til, som kan vise til slike kunstneriske steler som ruinene av det vakre Copán i den vestlige delen av Honduras. I dette elegante mayasentret er det mange vakre, uthogde monolitter av grønnaktig vulkansk tuff som kalles trakytt, en bløt bergart når den blir utvunnet, men som gradvis hardner når den utsettes for vær og vind. Den var kalksteinen som ble brukt i Tikal, langt overlegen, og skulptørene kunne derfor riktig utfolde seg, noe som kommer til uttrykk i den tredimensjonale effekten som de har klart å få til.

Mange mener at de flotteste glyfene finnes i det maleriske Quiriguá, et lite, beskjedent mayasenter som ligger omkring 50 kilometer nord for Copán, i Guatemala. Tempelkomplekset er ikke særlig imponerende, men det er virkelig de 12 stelene som er laget av sandstein. Stele «E», som veier 65 tonn, er det største av mayamonumentene — 11 meter høyt, halvannen meter bredt og 1,3 meter tykt.

Tikal — det klassiske mayasentret

Dypt inne i urskogen i Petén-provinsen i det nordlige Guatemala ligger Tikal, det foreløpig største klassiske mayasentret man har funnet. Sentrumsområdet i denne 130 kvadratkilometer store byen dekker om lag 16 kvadratkilometer og omfatter mer enn 3000 byggverk som varierer fra beskjedne boliger til store tempelpyramider. Tempel nr. 5, Den tohodete slangens tempel, er med sine 65 meter det høyeste templet. Selve bykjernen i Tikal er Den store plassen, som dekker et areal på én hektar, med tempel nr. 1, Den store jaguarens tempel, i øst, og tempel nr. 2, Masketemplet, i vest.

Hvorfor ble disse templene bygd? Det er fremdeles et ubesvart spørsmål, men mayaarkeologen Edwin M. Shookb uttalte til Våkn opp!: «Dette var religiøse templer, og de ble bygd med tanke på religiøs tilbedelse. Dernest ble de brukt til å vise en person ære ved at hans levninger ble anbrakt på et slikt opphøyd sted. Westminster Abbey ble for eksempel ikke bygd for å huse graver. Men britene viser sine store menn ære ved å gi dem en plass i Westminster Abbey. Det er nøyaktig det samme som er tilfellet i hele mayasystemet, med noen få unntak.» Det var Edwin M. Shook som avdekket og navngav Tikals hovedgater etter tidligere arkeologer — Mendez, Maudslay, Maler og Tozzer.

I sørenden av Den store plassen ligger midtakropolen og i nord den veldige akropolen. Man antar at disse akropolene var palasser og administrasjonsbygninger. Like ved den sørlige akropol ligger en plass for ballspill, som en gang gav gjenlyd av de dumpe lydene fra en gummiball som ble brukt av spillere som var kledd i spesielle drakter. Siden Tikal er bygd på porøs kalksteinsgrunn, som lett slipper regnvann igjennom, måtte mayaene bygge flere vannreservoarer. Noen var opprinnelig huler i kalksteinsgrunnen. Disse cisternene ble dekket innvendig med en spesiell slags leire for å forhindre lekkasjer. Den sørlige akropol, plassene i øst og vest, De sju templers plass, torget i sentrum, de fire hovedgatene som ble brukt til religiøse prosesjoner, og komplekset Den tapte verden — som nylig er blitt gravd ut og restaurert av arkeologer fra Guatemala — er de landemerkene som utgjør ruinene av Tikal.

Slutten på den klassiske mayaperioden

Hva var årsaken til at den klassiske mayaperioden tok slutt? Teoriene er mange, men ingen vet helt sikkert hva årsaken var. Det man vet, er at mayaene plutselig sluttet å reise steler og bygge palasser og offentlige bygninger. Den siste stelen som ble reist i Tikal, bærer årstallet 869 e.Kr. Befolkningen forlot de store bysentrene og bosatte seg i små, spredte landsbyer, hvor de drev jordbruk. Urskogen, som de tidligere hadde holdt i sjakk, fikk nå overtaket. Små trær slo rot i alle kroker og kriker i de forlatte bygningene og vokste. Røttene, som etter hvert ble omkring en meter i diameter, sprengte seg inn mellom steinblokkene og ødela byggverkene. Gjemt og glemt lå Tikal og de andre mayasentrene i fred og ro omgitt av urskogsvegetasjon, fullstendig isolert fra omverdenen.

Men kunne ikke mayainnskriftene kaste lys over hva som førte til at denne sivilisasjonen gikk under? De kunne ha gjort det hvis det ikke hadde vært for de spanske erobrerne på 1500-tallet. «Diego de Landa, den første biskopen i Yucatán, bidrog slett ikke til å løse mysteriet da han i et utbrudd av katolsk iver fjernet alle spor etter mayakulturen,» skrev bladet Smithsonian. «Han brente store mengder av de innfødtes kodekser, som var skrevet på barkpapir (bare fire av disse mayakodeksene er etter det man vet, bevart fram til i dag), og som kunne ha brakt klarhet i en del ting» og spart forskerne for mye hodebry senere.

Rekken av de delvis utgravde og restaurerte ruinene av mayabyer i Mellom-Amerika er fortsatt en gåte for arkeologene i vår tid. De står der som forlatte monumenter fra en svunnen tid.

[Fotnoter]

[Bilde på side 15]

El Castillo, det største av sju mayabyggverk i Chichén Itzá i Yucatán i Mexico

[Bilde på side 16]

Tempelpyramide (sjuende århundre f.Kr.) på Den store plassen i Tikal i Guatemala

[Bilde på side 17]

En gammel plass for ballspill i Copán i Honduras

[Rettigheter]

Instituto Hondureño de Antropologia e Historia

[Bilde på side 17]

Chac Mool, guden som kanskje tok imot ofrede menneskehjerter; Krigernes tempel i Chichén Itzá i Yucatán i Mexico