Salg av blod er big business

RØDT GULL! Som dette tilnavnet antyder, dreier det seg om noe svært verdifullt. Det er en dyrebar væske, en viktig naturressurs, som ikke bare er blitt sammenlignet med gull, men også med olje og kull. Rødt gull utvinnes imidlertid ikke fra årer i grunnen med bor og dynamitt. Det kommer fra menneskers blodårer og «utvinnes» med langt mer raffinerte hjelpemidler.

«Min lille datter trenger blod,» står det på et reklameskilt i en travel gate i New York. Andre annonser lyder: «Hvis du er blodgiver, er du en av dem verden ikke kan klare seg uten.» «Ditt blod teller. Lån oss en arm.»

Folk som ønsker å hjelpe andre, oppfatter tydeligvis dette budskapet. Verden over stiller de seg i kø for å gi blod. De aller fleste av dem, og de fleste av dem som jobber ved blodbankene, og av dem som foretar blodoverføringene, ønsker uten tvil oppriktig å hjelpe de nødstilte, og de tror at det er det de gjør.

Men etter at blodet er blitt gitt, og før det blir overført, går det gjennom flere mellomledd og gjennomgår flere prosesser enn de fleste av oss er klar over. Blod skaper griskhet, akkurat som gull. Det kan selges med fortjeneste og så selges nok en gang med enda høyere fortjeneste. Noen kjemper om retten til å drive blodgiversentre, de selger blodet til skyhøye priser, de tjener seg rike på det, og de til og med smugler det over landegrensene. Verden over er salg av blod big business.

I USA ble blodgiverne en gang betalt for å gi blod. Men i 1971 hevdet den britiske forfatteren Richard Titmuss at det amerikanske systemet var utrygt fordi man på denne måten lokket fattige og syke til å gi blod for noen dollar. Han hevdet også at det var umoralsk å tjene på å gi blod for å hjelpe andre. Dette førte til at det ble slutt på å betale givere av fullblod i USA (men dette systemet praktiseres fortsatt i enkelte andre land). Dette gjorde imidlertid ikke blodmarkedet mindre lønnsomt. Hvorfor ikke?

Hvorfor blodmarkedet fortsatt er lønnsomt

I 1940-årene begynte forskerne å dele blodet opp i dets enkelte bestanddeler. Denne prosessen, som nå kalles fraksjonering, gjør blod til en enda mer lønnsom forretning. Hvordan? Tenk på dette: Hvis en bil av nyere modell blir tatt fra hverandre og solgt i deler, kan den være verd opptil fem ganger mer enn hvis den var blitt solgt hel. Blod er på lignende måte verdt mye mer når det blir delt opp og bestanddelene blir solgt hver for seg.

Plasma, som utgjør omkring halvparten av blodets totale volum, er en særlig verdifull blodbestanddel. Ettersom plasmaet ikke inneholder noen av blodcellene — røde blodlegemer, hvite blodlegemer og blodplater — kan det tørkes og lagres. Blodgivere får dessuten bare lov til å gi fullblod fem ganger i året, men de kan gi plasma opptil to ganger i uken. Det skjer ved at det tappes fullblod som plasmaet så blir skilt ut fra, og deretter blir blodcellene sprøytet inn i blodgiverens årer igjen.

I USA kan blodgiverne fortsatt få betaling for det plasmaet de gir. Der i landet får blodgiverne også lov til å gi omkring fire ganger mer plasma i året enn det Verdens helseorganisasjon anbefaler! Det er derfor ikke underlig at USA står for over 60 prosent av plasmaforsyningen i verden. Alt dette plasmaet er i seg selv verdt nærmere tre milliarder kroner, men på markedet innbringer det mye mer, for plasma kan også deles opp i forskjellige bestanddeler. Verden over er plasma grunnlaget for en industri som årlig innbringer 13 milliarder kroner!

Ifølge avisen Mainichi Shimbun forbruker Japan omkring en tredjedel av plasmaet i verden. Landet importerer 96 prosent av denne blodbestanddelen, mesteparten fra USA. Kritikere i Japan har kalt dette landet «verdens vampyr», og det japanske helse- og velferdsdepartementet har forsøkt å slå ned på denne handelen og sier at det er urimelig å tjene penger på blod. Departementet hevder at medisinske institusjoner i Japan tjener omkring 1,3 milliarder kroner i året på bare én plasmabestanddel, nemlig albumin.

Vest-Tyskland bruker større mengder blodprodukter enn resten av Europa til sammen og pr. person mer enn noe annet land i verden. Boken Zum Beispiel Blut sier følgende om blodprodukter: «Over halvparten blir importert, hovedsakelig fra USA, men også fra den tredje verden. Uansett kommer det fra fattige mennesker, som prøver å plusse på inntekten sin ved å gi plasma.» Noen av disse fattige menneskene selger så mye av blodet sitt at de dør av blodtap.

Mange kommersielle plasmasentre er strategisk plassert i fattige områder eller langs grensen til fattigere land. De tiltrekker seg de fattige og samfunnets tapere, som er mer enn villige til å gi plasma i bytte for penger, og som har god grunn til å gi mer enn de burde, og til å tie om eventuelle sykdommer de har. Slik plasmahandel har oppstått i 25 land verden over. Så snart den stoppes i ett land, dukker den opp i et annet. Verken smugling eller bestikkelse av offentlige tjenestemenn er uvanlig.

Profitt på det ikke-kommersielle område

Ikke-kommersielle blodbanker er også blitt utsatt for hard kritikk i det siste. I 1986 hevdet reporteren Andrea Rock i tidsskriftet Money at det koster blodbankene 57 dollar og 50 cent å tappe en enhet blod fra en blodgiver, at det koster sykehusene 88 dollar å kjøpe den fra blodbankene, og at det koster pasientene mellom 375 og 600 dollar å få den overført.

Har situasjonen endret seg siden da? I september 1989 skrev reporteren Gilbert M. Gaul i avisen The Philadelphia Inquirer en serie artikler om det amerikanske blodbanksystemet.a Etter årelange undersøkelser kunne han rapportere at noen blodbanker bønnfaller folk om å gi blod, for så å selge opptil halvparten av dette blodet til andre blodsentre med betydelig fortjeneste. Gaul anslo at blodbankene selger omkring en halv million liter blod hvert år på denne måten, på et grått, børslignende marked som hvert år innbringer 320 millioner kroner.

Her er det imidlertid en viktig forskjell i forhold til den vanlige børsen: Denne blodbørsen står ikke under tilsyn av myndighetene. Ingen kan si hvor omfattende dens virksomhet er, langt mindre regulere prisnivået der. Og mange blodgivere vet ingenting om dette. «Folk blir ført bak lyset,» sa en som tidligere har drevet blodbank, til The Philadelphia Inquirer. «Det er ingen som forteller dem at blodet deres havner hos oss. De ville ha blitt rasende hvis de fikk vite om det.» En representant for Røde Kors sa rett ut: «Blodbankene har i mange år ført offentligheten i USA bak lyset.»

Bare i USA får blodbankene inn omkring 6,5 millioner liter blod hvert år, og de selger over 30 millioner enheter av blodprodukter for omkring 6,5 milliarder kroner. Dette er kolossalt mange penger. Blodbankene bruker ikke uttrykket «fortjeneste». De foretrekker uttrykket «overskudd etter utgifter». Røde Kors hadde for eksempel 1,9 milliarder kroner i «overskudd etter utgifter» mellom 1980 og 1987.

Blodbankene protesterer og sier at de er ikke-kommersielle organisasjoner. De hevder at pengene deres ikke går til aksjonærer, slik som i de store børsnoterte selskapene. Men hvis Røde Kors hadde hatt aksjonærer, ville organisasjonen ha blitt regnet med blant de mest lønnsomme bedriftene i USA, på linje med General Motors. Og de som har ledende stillinger i blodbankene, har ganske pene årsinntekter. Av dem som hadde slike stillinger i 62 blodbanker som The Philadelphia Inquirer undersøkte, tjente 25 prosent over 650 000 kroner i året. Noen tjente dobbelt så mye.

De som driver blodbanker, hevder også at de ikke «selger» det blodet de får inn — de tar seg bare betalt for det det koster å behandle det. En blodbankdirektør tar skarpt til gjenmæle mot denne påstanden: «Jeg blir irritert når Røde Kors sier at de ikke selger blod. Det er som om de skulle si i supermarkedet at de bare tar seg betalt for melkekartongen og ikke for melken.»

Verdensmarkedet

Handelen med fullblod er også verdensomfattende, akkurat som plasmahandelen. Kritikken av denne handelen er også verdensomfattende. I oktober 1989 skapte for eksempel det japanske Røde Kors røre da organisasjonen forsøkte å få innpass på det japanske marked ved å gi store rabatter på produkter som var fremstilt av blod fra blodgivere. Sykehus tjente store penger ved å oppgi på forsikringsblankettene at de hadde kjøpt blodet til vanlige priser.

Ifølge den thailandske avisen The Nation har noen asiatiske land måttet slå ned på handelen med rødt gull ved å gjøre slutt på ordningen med å betale blodgiverne. I India selger opptil 500 000 mennesker sitt eget blod for å forsørge seg. Enkelte utsultede og fattige mennesker forkler seg slik at de kan gi mer enn det de har lov til. Andre tappes forsettlig for for mye blod av blodbankene.

Piet J. Hagen hevder i sin bok Blood: Gift or Merchandise at blodbankenes lyssky virksomhet er på sitt verste i Brasil. De mange hundre kommersielle blodbankene i Brasil opererer i et marked som innbringer 450 millioner kroner i året, og som tiltrekker seg skruppelløse mennesker. Ifølge boken Bluternte strømmer de fattige og arbeidsløse til de utallige blodbankene i Bogotá i Colombia. De selger en halv liter av blodet sitt for bare 350 til 500 pesos. Pasientene betaler kanskje mellom 4000 og 6000 pesos for den samme halvliteren med blod!

Det er tydelig at i hvert fall én ting kan slås fast ut fra det vi nå har sett: Salg av blod er big business verden over. ’Men hva så? Hvorfor skulle ikke blod være big business?’ spør kanskje noen.

Hva er det som gjør at mange er bekymret over big business generelt? Det er griskhet. Griskheten kommer for eksempel til uttrykk når forretningsverdenen overtaler folk til å kjøpe ting de egentlig ikke har bruk for, eller hva verre er, når den fortsetter å prakke på folk produkter som man vet er farlige, eller når den nekter å bruke penger på å gjøre produktene tryggere.

Hvis det finnes den slags griskhet i blodindustrien, er livet til millioner av mennesker verden over i stor fare. Vi bør derfor spørre: Har griskhet fordervet blodindustrien?

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 6]

Handel med morkaker

Det er sannsynligvis svært få av de kvinner som nettopp har født, som lurer på hva som skjer med morkaken, den vevsmassen som nærer barnet mens det befinner seg i livmoren. Ifølge avisen The Philadelphia Inquirer tar mange sykehus vare på den, fryser den ned og selger den. I 1987 eksporterte USA alene omkring 800 tonn morkaker. Et firma i nærheten av Paris kjøper 15 tonn morkaker hver dag! Morkakene er en god kilde til blodplasma, som firmaet videreforedler til forskjellige medisiner som det selger i omkring 100 land.

[Diagram/bilde på side 4]

(Se den trykte publikasjonen)

Hovedbestanddelene i blodet

Plasma: utgjør omkring 55 prosent av blodet; 92 prosent er vann; resten består av komplekse proteiner, for eksempel globuliner, fibrinogener og albumin

Blodplater: utgjør omkring 0,17 prosent av blodet

Hvite blodlegemer: utgjør omkring 0,1 prosent

Røde blodlegemer: utgjør omkring 45 prosent