Blodoverføring — en nødvendighet?

I 1941 fastsatte dr. John S. Lundy en standard for blodoverføringer. Øyensynlig uten noe klinisk bakgrunnsmateriale sa han at hvis en pasients hemoglobin, den bestanddelen i blodet som transporterer oksygen, synker til under ti gram pr. desiliter blod, trenger pasienten blodoverføring. Dette er siden blitt en standard som legene følger.

Denne standarden på ti gram er blitt kritisert i nærmere 30 år. I 1988 sa det amerikanske legetidsskriftet The Journal of the American Medical Association rett ut at bevismaterialet ikke støtter denne retningslinjen. Anestesilegen Howard L. Zauder sier at den er «innhyllet i tradisjon, svøpt i uklarhet og ikke underbygd av klinisk eller forsøksmessig bevismateriale». Andre kaller den rett og slett en myte.

Til tross for alle disse krasse angrepene blir denne myten fortsatt holdt i hevd som en fornuftig retningslinje. Mange anestesileger og andre leger betrakter et hemoglobinnivå på under ti som klarsignal til å gi blodoverføring for å avhjelpe anemien. Det er så godt som automatisk.

Dette er uten tvil en del av forklaringen på det store overforbruket av blod og blodprodukter i dag. Dr. Theresa L. Crenshaw, som var med i den presidentoppnevnte HIV-kommisjonen i USA, anslår at det bare der i landet blir gitt omkring to millioner unødvendige blodoverføringer i året, og at omkring halvparten av alle transfusjoner av blod fra blodbanker kunne ha vært unngått. Helse- og velferdsdepartementet i Japan fordømte «den kritikkløse bruken av blodoverføringer» i Japan og «den blinde troen på virkningen av dem».

Problemet med å forsøke å avhjelpe anemi med blodoverføring er at blodoverføringen kan være mer dødbringende enn anemien. Dette er blitt bevist blant annet i forbindelse med Jehovas vitner, som nekter å ta imot blodoverføring hovedsakelig av religiøse grunner.

Du har kanskje sett avisoverskrifter som forteller at et av Jehovas vitner har dødd fordi han eller hun har nektet blodoverføring. Slike meldinger forteller dessverre sjelden hele sannheten. Årsaken til at vedkommende har dødd, er ofte at legen har nektet å operere eller ikke har operert tidlig nok. Noen kirurger nekter å operere hvis de ikke har frihet til å gi blodoverføring dersom hemoglobinnivået skulle synke til under ti. Men mange kirurger har med godt resultat operert Jehovas vitner som har hatt et hemoglobinnivå på fem, to og enda lavere. Kirurgen Richard K. Spence sier: «Det jeg har kommet til i forbindelse med vitnene, er at et lavt hemoglobinnivå ikke har noen som helst sammenheng med dødsprosenten.»

Mange alternativer

’Blod eller døden.’ Slik beskriver enkelte leger de alternativene en pasient som er et av Jehovas vitner, har. Men i virkeligheten er det mange alternativer til blodoverføring. Jehovas vitner ønsker ikke å dø. De er interessert i alternativ behandling. Fordi Bibelen forbyr det å innta blod, betrakter de rett og slett ikke blodoverføring som et alternativ.

I juni 1988 ble det foreslått i rapporten fra den presidentoppnevnte HIV-kommisjonen i USA at alle pasienter burde få det Jehovas vitner har bedt om i årevis, nemlig: «Når man går med på å få blodoverføring eller infusjon av blodbestanddeler, bør man også bli gjort oppmerksom på farene . . . og få informasjon om aktuelle alternativer til overføring av homologt blod.»

Pasientene bør med andre ord få lov til å velge. Én valgmulighet er en form for autolog transfusjon. Pasientens eget blod blir sugd opp under operasjonen og ført tilbake til blodårene. I de tilfellene hvor dette bare er å betrakte som en utvidelse av pasientens eget blodomløp, vil de fleste Jehovas vitner godta denne metoden. Kirurger understreker også verdien av å øke pasientens blodvolum med ekspandere som ikke inneholder blod, og å la kroppen selv erstatte de røde blodlegemene. Slike metoder er blitt brukt i stedet for blodoverføring uten at dødsprosenten har gått opp. Disse fremgangsmåtene kan faktisk øke sikkerheten.

Et lovende legemiddel som kalles rekombinant erytropoietin, er nettopp blitt godkjent for bruk i begrenset omfang. Det setter fart i kroppens egen produksjon av røde blodlegemer og hjelper i virkeligheten pasienten til å produsere mer av sitt eget blod.

Vitenskapsmenn leter fortsatt etter en virkningsfull bloderstatning som kan etterligne blodets spesielle oksygentransporterende egenskaper. I USA finner de som fremstiller slike erstatninger, det vanskelig å få dem godkjent. Men som en av disse produsentene innvendte: «Hvis du ville ha FDA [den amerikanske næringsmiddel- og medisinkontroll] til å godkjenne blod, kunne du bare gi opp å forsøke å få det testet — så giftig er det.» Men man har godt håp om at det vil bli funnet et effektivt kjemikalie som kan bli godkjent som en oksygentransporterende bloderstatning.

Det finnes altså valgmuligheter. De vi har nevnt her, er bare noen få av dem som er tilgjengelige. Som dr. Horace Herbsman, professor i klinisk kirurgi, skrev i tidsskriftet Emergency Medicine: «Det er . . . ganske klart at vi har alternativer til blodoverføring. Vår erfaring med Jehovas vitner kan kanskje tolkes dit hen at vi slett ikke behøver å gjøre oss så avhengige av blodoverføringer, med alle de mulige komplikasjoner de innebærer, som vi en gang trodde.» Nå er det jo ikke noe av dette som egentlig er nytt. Som tidsskriftet The American Surgeon sa: «De siste 25 årene har vi fått rikelig med beviser for at store operasjoner kan utføres trygt uten blodoverføring.»

Men hvis blod er farlig og det finnes trygge alternativer til bruk av blod, hvorfor får da millioner av mennesker unødvendige blodoverføringer — mange av dem uten engang å vite om det, og andre mot sin vilje? Rapporten fra den presidentoppnevnte AIDS-kommisjonen understreker blant annet at leger og sykehus ikke blir informert om alternativene. Den setter fingeren på en annen faktor også: «Noen regionale blodsentre har nølt med å fremme tiltak som vil minske bruken av blodoverføring, ettersom inntekten deres kommer fra salg av blod og blodprodukter.»

Med andre ord: Salg av blod er big business.