Hva vi vet om raser

DA EUROPEERNE seilte ut for å utforske verden for rundt 500 år siden, lurte de på hva slags mennesker de kom til å støte på. Det fantes legender om kjemper som kunne vasse ut i havet og knuse et skip med én hånd. Det var historier om mennesker som hadde hundehode og pustet flammer. Kom de til å møte de sagnomsuste folkene som levde av rått kjøtt og hadde store, utstående lepper som gav dem skygge for solen? Eller ville de få se mennesker som ikke hadde noen munn, og som levde av å lukte på epler? Og hva med dem som hadde ører som var så store at de kunne brukes som vinger, eller dem som det het seg lå på ryggen i skyggen av den ene, store foten de hadde?

Menn seilte på havene, besteg fjell, banet seg vei gjennom jungler og trasket gjennom ørkener, men ingen steder fant de slike merkelige skapninger. De oppdagelsesreisende ble isteden overrasket over å oppdage mennesker som var omtrent slik som de selv var. Christofer Columbus skrev: «Jeg har hittil ikke funnet noe menneskelig uhyre på disse øyene [Vestindia], slik mange ventet; et pent utseende er tvert imot høyt verdsatt blant alle disse menneskene. . . . Jeg har altså funnet verken uhyrer eller noen som helst melding om det, bortsett fra . . . et folk . . . som spiser menneskekjøtt . . . De er ikke noe mer vanskapt enn de andre.»

Menneskeslekten klassifiseres

I og med utforskingen av jorden ble altså menneskenes mangfold fjernet fra eventyrenes og mytenes verden. Folkeslag kunne observeres og studeres. Med tiden prøvde vitenskapsfolk å klassifisere dem.

I 1735 utgav den svenske botanikeren Carl von Linné sin bok Systema naturae. Der fikk mennesket navnet Homo sapiens, som betyr «det vise menneske», en betegnelse som en skribent sa kanskje var den mest idiotisk arrogante definisjon en art noen gang har fått. Linné delte menneskeslekten i fem grupper, som han beskrev på følgende måte:

DEN AFRIKANSKE: Svarte, flegmatiske, avslappede. Svart, krusete hår; silkeaktig hud; flat nese; fyldige lepper; utspekulerte, makelige, forsømmelige; smører seg inn med fett; styres av innfall.

DEN AMERIKANSKE: Kobberfargede, koleriske, rank holdning; svart, glatt, tykt hår; brede nesebor; markert ansikt; tynt skjegg; sta, trives i frihet; maler seg med tynne, røde streker; retter seg etter skikker.

DEN ASIATISKE: Melankolske, ubøyelige; svart hår; mørke øyne; strenge, hovne, begjærlige; kler seg i løse plagg; styres av meninger.

DEN EUROPEISKE: Lyse, sangvinske, muskuløse; gult, brunt, bølgete hår; blå øyne; vennlige, skarpsindige, oppfinnsomme; kler seg med tettsittende klær; styres av lover.

VILT MENNESKE: Firføtt, stum, hårete.

Legg merke til at mens Linné grupperte menneskene etter genetisk ervervede trekk (hudfarge, hårets beskaffenhet og så videre), kom han også med fordomsfulle personlighetsvurderinger. Linné hevdet at europeere var «vennlige, skarpsindige, oppfinnsomme», mens han fremstilte asiater som «strenge, hovne, begjærlige» og afrikanere som «utspekulerte, makelige, forsømmelige»!

Men Linné tok feil. Slike personlighetstrekk har ingen plass i moderne raseklassifiseringer, ettersom vitenskapelig forskning har vist at det innenfor hver menneskelig befolkning er samme variasjon når det gjelder lynne, og en lignende variasjon når det gjelder intelligens. Vi finner med andre ord de samme positive og negative egenskaper hos enhver menneskerase.

Moderne inndelingssystemer deler ofte menneskene inn i tre grupper basert strengt på fysiske ulikheter: 1) Den kaukasoide gruppen, med lys hud og glatt eller bølgete hår; 2) den mongoloide gruppen, med gulaktig hud og fold rundt øynene; 3) den negroide gruppen, med mørk hud og krusete hår. Men ingen passer helt inn i en av disse kategoriene.

San-folket (buskmennene) og khoikoi-folket (hottentottene) i det sørlige Afrika har for eksempel kobberfarget hud, krusete hår og mongoloide ansiktstrekk. Noen indianske folkeslag har mørk hud, men kaukasoide ansiktstrekk. Urinnvånerne i Australia har mørk hud, men deres krusete hår er ofte blondt. Noen i den mongoloide gruppen har kaukasoide øyne. Det finnes ingen klar skillelinje mellom gruppene.

Disse problemene har fått mange antropologer til å oppgi forsøkene på å klassifisere menneskeheten og til å hevde at betegnelsen «rase» ikke har noen vitenskapelig betydning eller verdi.

UNESCO-erklæringer

En gruppe eksperter som UNESCO (FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur) kalte sammen, kom med noen erklæringer om raser som kanskje er de mest autoritative vitenskapelige erklæringene om dette. Det ble holdt møter i 1950, 1951, 1964 og 1967, hvor et internasjonalt panel av antropologer, zoologer, leger, anatomer og andre i fellesskap utarbeidet fire erklæringer om raser. Den siste erklæringen fremhevet følgende tre punkter:

A «Alle nålevende mennesker tilhører samme art og har felles herkomst.» Dette punktet blir bekreftet av en enda mer fremtredende autoritet. Bibelen sier: «[Gud] lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske [Adam], bo over hele jorden.» — Apostlenes gjerninger 17: 26.

UNESCO-erklæringen fortsetter:

B «Inndelingen av menneskelige vesener i ’raser’ er dels vanemessig, dels vilkårlig og innebærer ingen som helst rangorden. . . .

C Etter det vi nå vet om biologi, har vi ikke grunnlag for å si at kulturelle landevinninger skyldes forskjell i arvestoffet. Forskjeller i ytelse hos forskjellige folkeslag må utelukkende tilskrives deres kulturelle utvikling. Menneskene i verden av i dag synes å ha likeverdige biologiske forutsetninger for å oppnå ethvert kulturnivå.»

Rasismens svøpe

Det er altså ikke noe grunnlag for å tro at én rase er en annen genetisk overlegen eller har rett til å herske over en annen. Men folk har ikke alltid handlet i samsvar med disse kjensgjerningene. Tenk for eksempel på handelen med afrikanske slaver.

Da de europeiske nasjonene begynte å opprette koloniriker, var det en økonomisk fordel for dem å utnytte de innfødte folkeslagene. Men her var det et paradoks. Millioner av afrikanere ble slept bort fra hjemmene sine, skilt fra sine nærmeste, lenket, pisket, merket med svijern, solgt som dyr og tvunget til å arbeide uten betaling helt til sin dødsdag. Hvordan kunne dette rettferdiggjøres moralsk sett av nasjoner som påstod at de var kristne, og som skulle elske sin neste som seg selv? — Lukas 10: 27.

Den løsningen de valgte, var å berøve sine offer deres status som mennesker. Slik resonnerte en antropolog i 1840-årene:

«Hvis negrene og australierne ikke er våre medskapninger og ikke tilhører samme familie som oss, men er vesener av en lavere rang, og hvis våre plikter overfor dem ikke ble overveid . . . etter noen av de positive bud som den kristne verdens moral er grunnlagt på, vil vårt forhold til disse stammene ikke synes å være stort annerledes enn det forhold som en kanskje kunne forestille seg hersket mellom oss og en rase orangutanger.»

De som prøvde å finne støtte for den tanke at mennesker som ikke var hvite, var laverestående, grep med begeistring Darwins utviklingsteori. De hevdet at folkeslagene i koloniene befant seg på et lavere utviklingstrinn enn de hvite. Andre hevdet at de som ikke var hvite, var resultat av en annerledes utviklingsprosess og ikke fullt ut var mennesker. Andre siterte Bibelen og fordreide skriftsteder for å gi støtte for sine rasistiske oppfatninger.

Det var selvfølgelig mange som ikke fant seg i denne tankegangen. Slaveriet er blitt avskaffet i de fleste land i verden. Men diskrimineringen, fordommene og rasismen har levd videre og har bredt seg til etniske grupper som har vært raser bare i folks innbilning. En professor i zoologi sa: «Siden det ser ut til at hvem som helst har rett til å skape raser slik de finner det for godt, har politikere, slike som forfekter spesielle synspunkter, og rene eventyrere beskjeftiget seg med raseklassifiseringer. De tenkte ut falske rasebetegnelser for å gi sine yndlingsideer og fordommer en aura av ’vitenskapelig’ aktverdighet.»

Nazi-Tysklands rasistiske politikk står som et framstående eksempel. Adolf Hitler forherliget den ariske rase, men biologisk sett finnes det ikke en slik rase. Det har det aldri gjort. Det finnes blonde jøder med blå øyne i Sverige, svarte jøder i Etiopia og mongoloide jøder i Kina. Likevel ble jødene og andre offer for en rasistisk politikk. Denne politikken førte til konsentrasjonsleirer, gasskamre og mord på seks millioner jøder og mange andre, deriblant slaviske folkeslag fra Polen og Sovjetunionen.

[Uthevet tekst på side 5]

Vitenskapelig forskning har vist at det innenfor hver befolkning er samme variasjon når det gjelder intelligens

[Uthevet tekst på side 6]

’Politikere, slike som forfekter spesielle synspunkter, og rene eventyrere har tenkt ut falske rasebetegnelser for å gi sine yndlingsideer og fordommer en aura av «vitenskapelig» aktverdighet’

[Bilder på side 7]

Som disse plakatene viser, ble afrikanere avertert og solgt som om de var kveg