Jeg ble holdt som gissel

«Be din Gud om at alt må gå bra!» Det sa en fremmed mann som bare noen timer tidligere hadde holdt meg — en forsvarsløs kvinne — hardt i nakken og truet meg med en håndgranat. Utenfor rettet politiets skarpskyttere geværene sine mot det stedet hvor vi befant oss. Jeg ble holdt som gissel i en bank i byen Guatemala.

Mannen ropte med høy røst: «Ikke rør dere! Dette er et ran! Hit med pengene!» Så ropte han til politiet: «Ikke skyt. Det er ikke noe leketøy jeg holder i hånden. Hvis dere skyter, vil ikke jeg være den eneste som blir drept. Vi vil bli sprengt i filler alle sammen!»

JEG bad til Jehova Gud om at han måtte hjelpe meg, for jeg følte at jeg holdt på å miste fatningen. Jeg bad ham om hjelp til å forholde meg rolig og holde ut denne prøvelsen. Jeg tenkte på at han er et festningstårn som den rettferdige kan løpe til og bli berget. — Ordspråkene 18: 10.

Da jeg gjenvant fatningen, så jeg at alle de ansatte og kundene hadde klart å komme seg ut. Det var bare sikkerhetsvaktene, raneren og meg selv igjen. Så fikk sikkerhetsvaktene lov til å gå.

Etter en stund fikk fire ubevæpnede menn lov til å komme inn. En av dem var psykolog (noe jeg fikk vite senere) og en annen journalist. Begge stilte spørsmål til raneren, blant annet om hvorfor han gjorde dette. Han svarte at det var en hevnaksjon fordi han var blitt dårlig behandlet ved noen institusjoner.

Jeg forteller hvem jeg er

Nå så jeg rolig og behersket ut, så psykologen begynte å stille meg spørsmål. Han spurte hva foreldrene mine og søsknene mine het. Jeg sa at jeg var et av Jehovas vitner, og at jeg var den eldste av fem søsken som var blitt innprentet bibelske prinsipper av foreldrene våre.

Etter hvert som natten falt på, gikk de fire mennene ut, én etter én. Jeg spurte raneren om ikke jeg også kunne få lov til å gå. Det fikk jeg ikke. Han sa: «Ikke vær redd. Alt vil gå bra. De vil gi meg det jeg ber om, og da kan du gå hjem.» Jeg svarte: «De vil ikke gi deg noe som helst. De vil drepe oss. Vær så snill, la oss gå ut.» Men han sa: «Jeg vil heller dø. Ja, hvis det er nødvendig, skal vi begge dø.»

Jeg husket det han hadde sagt tidligere, og forsøkte å resonnere med ham: «Var jeg til stede da de behandlet deg dårlig?» «Nei,» sa han. «Hvorfor skal jeg da lide for noe jeg ikke har gjort?» spurte jeg. Han svarte: «Det er skjebnen. Hvis det er meningen at vi skal dø her, kommer vi til å dø.» Men jeg svarte: «Det er ikke skjebnen. Det er bare du som har fått den tanken i hodet at du må dø. Jehova er en kjærlig Gud; han tilgir oss. Han gir oss mulighet til å bli frelst, for hans hensikt har ikke forandret seg. Han vil gjøre denne jorden til et paradis igjen.»

I samme øyeblikk kom det en person inn i banken og forsøkte å få mannen til å overgi seg. Han sa: «La oss forhandle. Slipp Siomara fri. Ta pengene fra skranken og fra safen og la oss gå ut sammen, så skader de deg ikke.» Men raneren nektet.

Jeg er ikke medskyldig

Timene gikk. Plutselig hørte jeg en mann som snakket i en megafon: «Overgi dere! Dere kan ikke vinne. Kom ut med hendene over hodet. Si til raneren at han skal overgi seg. Du er ikke noe gissel. Du er medskyldig! Nå er spillet slutt!» Engstelig ropte jeg: «Hvorfor anklager du meg?» Stemmen svarte: «Vi har holdt øye med deg og sett hvor rolig du er. Ingen annen i din situasjon ville være det.»

Da jeg hørte det, nevnte jeg Jehovas navn høyt og bad. Så sa jeg til ham som snakket i megafonen: «Samvittigheten vil plage deg resten av livet hvis du beskylder meg for å være noe du ikke har bevis for.» Senere fikk jeg vite at en avis i Guatemala og en fjernsynsstasjon også hadde uttalt at jeg åpenbart måtte være medskyldig.

På dette tidspunkt brøt raneren inn i samtalen og sa: «Ikke plag henne! Hun har ikke noe med meg å gjøre! Hun var tilfeldigvis her. Hun gjør bare som jeg sier.»

Jeg kom til å tenke på at Jehova ikke har gitt oss en feighets ånd, men krafts og et sunt sinns ånd, og det gav meg mot. (2. Timoteus 1: 7, NW) Det gav meg også mot å vite at jeg ikke var alene. Jeg følte meg lettet innerst inne og tenkte: ’Om vi lever, så lever vi for Jehova, og om vi dør, så dør vi for Jehova.’ — Romerne 14: 8.

Etter midnatt spurte jeg igjen raneren om han hadde forandret mening. Da han sa at han ikke hadde gjort det, fortalte jeg om familien min. Jeg sa at jeg var glad i dem, at jeg ikke ville forlate dem selv om jeg visste at hvis det var Jehovas vilje, ville jeg få se dem igjen i den nye verden. Det var da raneren sa til meg at jeg skulle be til Gud om at han måtte sørge for at alt gikk bra.

Utenfor banken virket det som om noen fra politiet forsøkte å si meg noe. Senere fikk jeg vite at de forsøkte å få meg nærmere døren, slik at de kunne hjelpe meg ut. Jeg hørte også at de sa til raneren: «Ta pengene du finner, og slipp henne ut. Vi vet at Siomara ikke har noe med dette å gjøre.»

Jeg ante ikke at foreldrene mine stod utenfor sammen med noen av mine kristne venner. De hadde bidratt til å oppklare misforståelsen om at jeg hadde noe med raneren å gjøre.

Da kom raneren med et nytt krav: «Jeg vil ha en patruljebil med radio og med en ubevæpnet sjåfør som kjører meg dit jeg vil, og når vi er på et trygt sted, skal jeg slippe henne fri. Hvis dere prøver å skyte meg, blir både hun og jeg sprengt i filler.» Jeg sa imidlertid: «Få den tanken ut av hodet. Det eneste du tenker på, er å dø. Vårt legeme tilhører Jehova.»

Endelig befridd

Omkring klokken fire om morgenen begynte jeg å føle meg dårlig. Over 16 timer hadde gått siden jeg gikk inn i banken. Jeg hadde ikke fått noe søvn, heller ikke mat, og lyden av stemmen gjennom megafonen gjorde oss begge nervøse.

Ved daggry henvendte en kvinne som viste seg å være lege, seg til meg. Hun sa at jeg ville komme til å bli dårligere for hvert minutt. Raneren sa til meg: «Prøv å holde ut litt til.» Så gikk han med på å slippe noen inn for å ta seg av meg. Men de som hadde ansvaret utenfor, var redde og ville ikke komme inn.

Omkring klokken kvart på åtte ble jeg kald over hele kroppen. Så følte jeg meg svimmel og falt om — bevisstløs. Da jeg kom til meg selv igjen, var jeg ikke lenger inne i banken. En politimann hjalp meg opp, og med hjelp fra to andre løp jeg til patruljebilen og ble kjørt på sykehus. Jeg besvimte igjen da jeg gikk ut av bilen, og jeg kom ikke til bevissthet før jeg var under legebehandling. Så var det noen som sa: «Du er i sikkerhet nå. Alt gikk bra. Nå må du hvile.» Tankene mine gikk til Jehova Gud. Jeg takket ham for at han hadde hjulpet meg til å utholde denne ildprøven.

Senere fortalte foreldrene mine hvordan jeg kom meg ut av banken. Raneren hadde tatt meg med ut og forsøkt å få liv i meg igjen. Men plutselig hadde han sluppet meg og snudd seg mot banken. I samme øyeblikk var han blitt overmannet av politiet, og jeg ble reddet. Politiet visste ikke hvorfor raneren hadde sluppet meg og snudd seg mot banken, siden han visste at det ikke var noen der.

Jeg tilbrakte fire dager på sykehuset før jeg ble utskrevet og fikk reise hjem. Jeg ble dypt rørt over den kjærlighet som mine kristne brødre og søstre viste meg. Omkring 60 av dem kom hjem til meg. Det gav meg stor glede å vite at familien min og jeg ikke var alene. Jeg tenkte over mitt mål i livet — nemlig å tjene Gud — og sannheten i ordene: «Jeg søkte Herren, og han svarte meg, fra alt som skremte, berget han meg.» (Salme 34: 5) — Fortalt av Siomara Velásquez López.

[Bilde på side 18]

Siomara Velásquez López