Korint — byen ved de to hav

«FOLK i oldtiden trodde at gudene var virkelige. Noen ganger tror jeg det selv.» Det sa guiden vår mens hun førte oss gjennom ruinene av templer som en gang var viet til Apollon, Afrodite, Hermes, Herakles og Poseidon. Det var regn i luften, og vi hørte den dype buldringen av et uvær i anmarsj. «Zevs,» sa hun med et smil.

Om morgenen var det kommet tordenskyer over fjellet Parnassos. De spredte seg raskt over Korintbukta og strakte seg faretruende over oss. Men guiden vår var like munter og fortsatte å fortelle om fordums tider, om de mange ting som Hellas var stolt av, og om kristendommens framvekst. Hun blandet på en sjarmerende måte sammen fakta, fantasi, historie og mytologi for å få oss til å oppføre bygninger for vårt indre øye og befolke dem med mennesker fra en annen tidsalder.

Vi var ikke redd for at det skulle begynne å regne. Det regner sjelden på Peloponnes. Denne halvøya i sør er faktisk et av de tørreste områdene i Hellas. Det er bare i Aten det er tørrere. Men når det så kommer regn, er det ikke duskregn. Det er styrtregn, som eroderer høydene og gjør landet nedenfor det korintiske platå rikt på jord som vannet har ført med seg.

En overraskelse: Av alle de ting Korint er berømt for, hadde vi ikke ventet at en av dem var et landbruksprodukt. Men de små rosinene som vi kaller korinter, har overalt hvor de blir fortært, enten de blir dyrket i Levanten eller California eller andre steder, et navn som skriver seg fra byen Korint.

Byens ressurser

Jordsmonnet kan være én grunn til at Homer gav byen tilnavnet «Det rike Korint». Men Korint fikk det meste av sin velstand som havneby, for den hadde havner både ved Det joniske havet og ved Egeerhavet. Horats kalte byen «bimarisve Corinthi», Korint ved de to hav. Hvordan kunne én by være havneby ved to hav? Det forstår vi godt når vi vet at den lå i den sørlige enden av det smale eidet (gresk: isth·mosʹ) som forbinder Peloponnes med det greske fastland.

Korint høstet fordel av havnetrafikken mellom øst og vest og av de avgifter som ble krevd inn for å transportere last og små skip over Isthmos over det anlegget grekerne kalte diʹol·kos. Frakt til lands mellom nord og sør var også pålagt avgifter. Det er ikke noe rart at Filip II, far til Aleksander den store, betraktet Korint som en svært viktig by for sitt voksende monarki.

Gjennom skiftende tider

Men dette var mange hundre år siden. Nå er det en kanal som forbinder Korintbukta med Saronbukta, og på motorveiene suser lastebiler forbi den søvnige lille byen Korint. Sjøfolk, lastebilsjåfører og byens innbyggere bryr seg ikke om at Korint en gang var som en magnet i Middelhavsområdet. Det er bare arkeologer og turister som kommer med skjeer, film og nysgjerrighet.

I 146 f.Kr. ble Korint ødelagt og praktisk talt avfolket av den romerske konsulen Mummius. Men etter et århundre i dvale ble den gjenoppvekt av Julius Cæsar som en kosmopolitisk romersk koloni som foretrakk greske skikker og gresk tankegang.

Da den kristne apostelen Paulus kom omkring 100 år senere, var Korint igjen en blomstrende by med et pulserende liv. Om dagen holdt innbyggerne på med bygging, håndverk og handel og gjorde det godt. Og om kvelden? Da festet og turet de i avgudstempler og vertshus og flakket omkring i mørke gater på jakt etter sanselige nytelser. Det er interessant å merke seg at selv om Korint var beryktet i en tid med stor tøylesløshet og alle visste hva en «korintisk pike» var, var det ikke vanlig med religiøs prostitusjon i Hellas. Det er ofte blitt sagt at Korint hadde 1000 piker som var viet til Afrodite, men den historien er basert på den tvilsomme oppfatningen til geografen Strabon, som levde i det første århundre før Kristus. Dessuten sa Strabon at dette gjaldt en fjern før-romersk periode.

Våre refleksjoner

Mens vi gikk langs Lekhaionveien, den gjennomfartsveien fra oldtiden som forbandt den vestlige havnen med sentrum av byen, gjorde guiden oss oppmerksom på ruinene av offentlige bygninger, templer, butikker, et kjøttorg og en offentlig latrine, alt i et eneste stort virvar.a Men heller på grunn av enn til tross for denne tilsynelatende mangel på byplanlegging begynte vi å få en fornemmelse av de livlige gatene som Paulus må ha møtt — de travle folkemengdene og de ubeskjeftigede pratmakerne, kjøpmennene, slavene og de handlende.

Da vi nærmet oss enden av veien, hørte vi klukkingen fra Peirene, en underjordisk kilde. Derfra fikk man kaldt vann til butikker som solgte lett bedervelige varer, vaskevann til håndverkere og skyllevann til latrinen. Om det kristne ekteparet Akvilas og Priskilla hadde sitt teltmakerverksted i dette området, er det ingen som vet i dag. (Apostlenes gjerninger 18: 1—3) Men bare noen meter unna, på trappetrinnene som fører til agoraen, har arkeologer funnet en overligger fra en synagoge. Så dette kan ha vært et jødisk kvarter, og det var morsomt å tenke på at huset til Titius Justus kan ha ligget akkurat her! — Apostlenes gjerninger 18: 7.

Agoraen er et fascinerende sted. Den består av to rektangulære terrasser på en øst-vest akse. Midt på den øverste terrassen, omgitt av butikker på begge sider, er det en opphøyd plattform som kalles bema, som ble brukt av talere ved høytidelige anledninger. Guiden vår minnet oss om at da legen Lukas skrev om den gangen Paulus ble stilt for retten framfor prokonsul Gallio, var det det greske ordet bema han brukte for «retten» eller «dommersetet». (Apostlenes gjerninger 18: 12, 17) Så begivenhetene i Apostlenes gjerninger 18: 12—17 kan ha funnet sted akkurat her! Vi stod der hvor Paulus antagelig stod og var rede til å forsvare seg mens han var omgitt av sine jødiske anklagere. Men Gallio ville ikke behandle saken. Han satte Paulus fri og lot pøbelflokken jule opp Sostenes isteden.

Bak dette rettslokalet i friluft, i den nordlige enden av den laveste terrassen, ligger den ’hellige kilde’ og dens orakelhelligdom. Det er forskjellige meninger om hvordan oraklet ble gitt. Men hvis den som spurte, betalte nok penger, gjorde prestene øyensynlig et «mirakel» og gjorde kildevannet om til vin. Det forsikret formodentlig den som spurte, om at han skulle bli overnaturlig opplyst. Arkeologer sier at denne helligdommen var i bruk svært lenge, både i det gamle, før-kristne Korint og i den gjenoppbygde byen som lå der på Paulus’ tid. Da vi kikket inn i en hemmelig gang, ante vi hvordan vintricket kan ha blitt utført, og forstod at religiøst kvakksalveri ikke er noe nytt.

Selv om man antar at Poseidon var Korints skytsgud, er det det doriske Apollon-templet som er det mest imponerende byggverket. Av de 38 søylene er det bare sju som står igjen. De er omkring 1,7 meter i diameter nederst og cirka 7,2 meter høye. Hver søyle er laget av et eneste stykke riflete kalkstein som opprinnelig var overtrukket med hard, hvit stukk. Dette gamle templet som rager over byen, en mørk og dyster ruin blant ruiner, vekker fremdeles dype følelser. Det kan få en som ser det, til å tenke på det Goethe skrev — at arkitektur er «stivnet musikk».

Og så kom regnet!

«Kom, det er mye mer å se!» Drypp. «Vi har ennå ikke sett på templer med kjøkkener og luksuriøse spisestuer.» Drypp-drypp. «Vi må se den steinlagte plassen som Erastus laget.» Plask. «Og dere vil vel ikke gå glipp av Afrodites vertshus eller Asklepios-helligdommen?» De tunge vanndråpene varslet et kraftig regnvær.

De menneskene og bygningene vi hadde sett for oss, forsvant på et øyeblikk. Vi skyndte oss tilbake samme vei som vi var kommet, mens guiden fortsatt ramset opp en rekke ting vi ennå ikke hadde sett. Regndråpene kom tett i tett, så belegningssteinen skinte i våte farger, og de skylte bort støvet på marmoren på de bygningene som en gang hadde vært så flotte. Da det plutselig ble det rene skybrudd, la vi på sprang. Vi kunne fortsatt høre guiden et sted der fremme rope ut: «Kom igjen, folkens!» Skybruddet gjorde oss nærmest blinde, og det var umulig å se ruinene av bygningene langs Korints Lekhaionvei. Det var ingenting igjen, verken landskap eller fantasibilder. Søkkvåte kom vi oss fram til bussen og håpet at sjåføren ikke hadde kaffepause. — Innsendt.

[Fotnote]

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Korint

HELLAS

DET JONISKE HAVET

EGEERHAVET

[Bilder på side 17]

Øverst: En rekonstruert butikk på agoraen

Midten: «Bema»

Nederst: Det gamle Apollon-templet