Sykehus — når du er pasient

«Da jeg ble innskrevet på sykehuset for første gang, følte jeg det plutselig som om jeg hadde mistet styringen over livet mitt, som om jeg bare var blitt et nummer i rekken.» — Marie G.

«Jeg husker første gang jeg var pasient på et sykehus. Jeg følte meg veldig sårbar og ubeskyttet.» — Paula L.

HAR du noen gang vært pasient på et sykehus og følt omtrent det samme som disse to? Enten du har det eller ikke, må du erkjenne at de fleste tenker lite på det å være pasient. Men en dag kan det være at du selv kommer på sykehuset. Rapporter viser for eksempel at det i USA var én sykehusinnleggelse for hver sjuende person i 1987. Slike statistikker varierer fra land til land. Men hvilke forberedelser er det fornuftig å treffe med tanke på en eventuell sykehusinnleggelse?

«En høyst viktig enkeltfaktor når det gjelder å beskytte helsen, er å forvisse seg om at det er nødvendig å innlegges på sykehus,» sier dr. Sidney Wolfe, lederen for en medisinsk forskningsgruppe i USA. Uansett hvor du bor, har du hvis du er syk, rett og plikt til å bli informert om de fakta som har med ditt medisinske problem å gjøre. I mange tilfelle vil din egen lege kunne gi deg tilfredsstillende svar.

Men hvis det er noen som helst tvil, anbefales du å høre en annen leges uavhengige mening. I noen land krever forsikringsselskaper at pasienten hører to forskjellige legers mening, før de vil betale for visse former for større operasjoner. Og det er ikke uhørt å søke en tredje leges mening hvis de to første har stilt forskjellig diagnose og har forskjellig oppfatning av hva slags behandling som bør gis. Det som er vesentlig, er: Enten det foreligger én mening eller to eller flere, bruker en fornuftig pasient tid på selv å avgjøre om han trenger den foreslåtte behandlingen, og om han gjør klokt i å benytte seg av den.

I akutte situasjoner

I en akutt situasjon er det selvfølgelig kanskje ikke tid til å rådføre seg med forskjellige leger. Kanskje pasienten til og med er bevisstløs og ikke kan snakke eller skrive når han bringes til sykehuset. Noen ganger må legene handle med én gang, til og med før slektninger kan kontaktes og det kan fastslås hva pasienten ønsker eller foretrekker. Slike situasjoner viser hvor ytterst viktig det er å være forutseende og å planlegge.a

For en pasient som er et av Jehovas vitner, innebærer dette at han alltid bærer på seg et fullstendig utfylt og gyldig Medisinsk dokument. På dette kortet gir pasienten på forhånd uttrykk for sine ønsker i forbindelse med medisinsk behandling og kommer med viktige opplysninger som gjør at medisinsk personell kan kontakte slektninger eller andre som kjenner hans ønsker. Selv om dette viktige kortet ikke kan dekke alle mulige situasjoner, tjener det som et juridisk dokument som taler din sak når du selv ikke kan det.

I en akutt situasjon er det også svært nyttig at en nær venn eller slektning som kjenner til dine ønsker og din overbevisning når det gjelder medisinsk behandling, kommer til sykehuset og støtter deg. Enten dette er mulig med det samme eller ikke, kan det være at et Medisinsk dokument av ny dato i aller høyeste grad en dag vil bidra til at dine rettigheter blir ivaretatt.

En som ikke er døpt som et av Jehovas vitner og ikke har dette dokumentet, kan lage en lignende, skreven (helst maskinskreven) erklæring. Den bør forklare hvilke ønsker han har når det gjelder medisinsk behandling, nevne eventuelle begrensninger og oppgi navnene på dem som bør kontaktes i tilfelle han trenger øyeblikkelig hjelp.

Utfylling av formularer og erklæringer

Pasientrettighetene varierer sterkt fra land til land. (Se rammen på side 7.) I noen land har disse rettighetene fått en langt større betydning i de senere år, med den følge at en lege ikke har tillatelse til å gi noen som helst behandling uten pasientens samtykke, som gjerne bekreftes skriftlig. Dette er én grunn til at sykehus kanskje har sine egne formularer som de vil at pasienten skal undertegne. Selv om norske sykehus nå ikke har slike formularer, kan det være interessant å merke seg følgende opplysninger.

Pasienten bør lese alle formularer grundig før han undertegner dem, for hans underskrift betyr at han er enig i alt det som står der. Han må ikke la noen få ham til å skynde seg med å undertegne et formular hvor han samtykker i behandlingen, før han har lest det nøye. Hvis han ikke er enig i en del av standardformularet, må han stryke over den delen. Selv om noen innvender at det er sykehusets formular, og at det ikke kan endres, er det likevel en juridisk kontrakt, og det kan ikke kreves av pasienten at han undertegner noe som han ikke er enig i. Selv om han ikke ønsker å virke urimelig, er det viktig at han ikke inngår kompromiss i denne saken — han har rett til å nekte å godta en hvilken som helst del av et formular.

Spesielt når det er snakk om å samtykke i en operasjon eller i bruk av blod, må hvert avsnitt sjekkes nøye. Noen av Jehovas vitner er blitt sjokkert over det de har lest på et sykehusformular som angivelig var laget akkurat for dem. Selv om det i innledningen på et slikt formular stod at pasientens ønsker i forbindelse med blod ville bli respektert, stod det i et senere avsnitt noe slikt som dette: ’I en akutt situasjon eller hvis legen mener det er nødvendig, beholder han retten til å gi blodoverføring.’ Ettersom Guds Ord gir de kristne befaling om å avholde seg fra blod, gjør du vel i å skrive «Ikke blodoverføring» på alle de papirene du får. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Det vil gjøre det klart for hele personalet hvilket standpunkt du inntar. Faktum er at stadig flere pasienter nekter blod fordi de vil unngå risikoen for å få hepatitt, AIDS eller andre dødelige sykdommer.b

I noen land har pasienter færre rettigheter enn dem som er nevnt ovenfor. Noen steder er legen ensbetydende med loven, og pasienter betraktes mer eller mindre som personer som er fullstendig i hans makt. En lege fra et vestlig land som besøkte et afrikansk land, fortalte: «Jeg var heller ikke forberedt på den måten leger og pasienter opptrådte overfor hverandre på . . . Pasientene selv sa aldri noe hvis de ikke ble snakket til. De stilte ikke legene spørsmål.» En slik praksis kan gjøre det vanskeligere for pasienten, men en forstandig kristen vil likevel — respektfullt, men bestemt — insistere på at hans legemlige integritet respekteres, og at han får delta i drøftelser som gjelder hans egen helse. Dette er grunnleggende menneskerettigheter som han kan insistere på blir respektert.

Snakk med medisinsk personell

Din lege bør være din viktigste advokat og din viktigste informasjonskilde; mye kan derfor avhenge av hvordan legen er. En skribent sier: «Innse at leger er som alle andre. De har den store variasjonen av gode og dårlige egenskaper som resten av oss har. De fleste leger prøver å gjøre det som er best for pasientene, men på grunn av sosial påvirkning mener enkelte at de har rett til å treffe avgjørelser for deg. Hvis en leges oppfatning eller personlighet ikke er forenelig med din oppfatning eller personlighet, bør du finne en annen lege.»

Prøv å få utfyllende og tilfredsstillende svar på spørsmålene dine før du samtykker i en behandling. (Se rammen på side 8.) Hvis det er noe du ikke forstår, bør du ikke være flau over å si det. Be om at det må forklares på en enkel måte uten at det blir brukt et medisinsk språk. Det vil også være taktfullt av deg om du en gang i løpet av samtalen med legen gir uttrykk for at du setter stor pris på at han viser forståelse for ditt syn, som er basert på din religiøse overbevisning.

Prøv å få et vennlig forhold til det sykehuspersonale som har med deg å gjøre, for eksempel sykepleiere, for de kan og bør være til stor hjelp når det gjelder pleie og rekonvalesens. Når de kommer med medisiner eller sprøyter, bør du forvisse deg om at de faktisk er til deg. Det er praktisk visdom, for til tross for de beste intensjoner kan det forekomme feil.

Det ser nok ut til at sykehuspersonalet har det svært travelt, men husk at de fleste av dem har valgt dette yrket fordi de bryr seg om andre og gjerne vil hjelpe. Du kan samarbeide med dem hvis du prøver å forklare tydelig hva du trenger eller er bekymret for. Ingen sykepleier (eller noen annen blant sykehuspersonalet) har rett til å utsette deg for verbale angrep, ved for eksempel å si: «Du kommer til å dø hvis du ikke går med på denne behandlingen.» Si fra om slike ting til sykehusledelsen og også til slektningene dine eller til en eldste i menigheten; de kan kanskje tale din sak.

Hva så hvis det oppstår et problem?

Det har forekommet en sjelden gang at pasienter er kommet i alvorlig konflikt med helsevesenet, selv om de har fulgt alle disse rådene. Hva bør du gjøre hvis du plutselig befinner deg i en slik situasjon?

For det første må du prøve ikke å få panikk. Vanligvis er dette en vanskelig situasjon for alle som er berørt, og det er sterke følelser inne i bildet. Det at du er rolig, rimelig og respektfull, kan derfor være en stor fordel. For det andre bør du vurdere og rekruttere alle mulige ressurser. Hvis sykehuset har et ombud som ivaretar pasienters rettigheter, kan du kontakte denne personen og søke hjelp hos ham eller henne.

Jehovas vitner legger vekt på å kontakte de eldste i sin menighet. Disse forstandige og erfarne rådgiverne kan også hjelpe til med å finne en samarbeidsvillig lege på et annet sykehus hvis situasjonen er så alvorlig at pasienten må overføres til et annet sykehus.c De sanne kristne husker også at de må stole på den kraft Jehova Gud gir. I vanskelige situasjoner er det ofte ikke et enkeltstående, altomfattende svar, og i egen kraft vet vi kanskje ikke akkurat hvor vi skal vende oss. Mange har erfart at når alt som er menneskelig mulig, er blitt gjort, har det at de har vendt seg til Gud i bønn, ikke bare ført til at de har funnet trøst, men også ført til uforutsette løsninger. — 1. Korinter 10: 13; Filipperne 4: 6, 7.

Forhåpentligvis får du ingen av disse problemene, men det lønner seg å være forutseende. Husk også at det ventes visse ting av deg mens du er innlagt på sykehuset. På sykehuset får du utmerket anledning til å vise slike kristne egenskaper som tålmodighet, takknemlighet for vennlighet som blir vist, og spesielt takknemlighet overfor dem som hjelper deg. Et kort brev til sykehuspersonalet hvor du forteller hvordan det har gått etter behandlingen, eller kanskje en liten oppmerksomhet eller gave som et uttrykk for takknemlighet, gjør varig inntrykk. Sykehusoppholdet kan gi deg anledning til å avlegge et vitnesbyrd ved din eksemplariske oppførsel, og på den måten kan du styrke det gode ryktet som de sanne kristne har som pasienter. — 1. Peter 2: 12.

[Fotnoter]

[Ramme på side 5]

I tilfelle du skulle bli sykehuspasient

Sjekkliste:

□ 1. Ta med deg Medisinsk dokument av ny dato eller skreven, undertegnet erklæring om dine ønsker.

□ 2. Forviss deg om at det er nødvendig med innleggelse.

□ 3. Hvis du er et av Jehovas vitner, så si det med én gang.

□ 4. Be om å bli henvist til en annen lege hvis legen ikke vil etterkomme dine ønsker.

□ 5. Ta med et minimum av personlige ting, for eksempel morgenkåpe, toalettsaker og lesestoff.

□ 6. La smykker og større pengebeløp bli igjen hjemme.

[Ramme på side 7]

Pasientrettigheter

Når en pasient kommer på sykehuset, bør han ikke la seg overvelde av omgivelsene og tro at han nå er blitt en helt ubetydelig person. Han har rettigheter som de fleste sykehus og de fleste som arbeider på sykehusene, gjerne vil respektere. Det kan være interessant å merke seg de rettighetene som er nevnt nedenfor, som gjelder i USA. De er sammenfattet fra og basert på en liste over ti rettigheter i boken How to Stay Out Of the Hospital av sykepleier Lila L. Anastas.d

Pasienten har rett til:

1. å få hensynsfull og respektfull pleie av kompetent personell.

2. å få fullstendig og aktuell informasjon av sin lege om sin diagnose, behandling og prognose uttrykt på en måte som han kan forstå.

3. å få den informasjon av sin lege som er nødvendig for å gi informert samtykke før en hvilken som helst undersøkelse og/eller behandling begynner. Når det finnes reelle alternativer, har pasienten rett til å bli informert om dem.

4. å nekte behandling i den utstrekning loven tillater det.

5. å få privatlivet respektert når det gjelder det medisinske behandlingsprogram.

6. å vente at all kommunikasjon og alle opptegnelser som har med hans pleie å gjøre, behandles konfidensielt.

7. å vente at et sykehus så langt det står i dets makt, reagerer positivt på hans anmodning om hjelp eller om overflytting til et annet sykehus når det er medisinsk forsvarlig.

8. å bli informert om sykehusets eventuelle forbindelse med andre institusjoner hva hans pleie angår.

9. å bli underrettet hvis sykehuset vil delta i eller gjennomføre forskningsprosjekter som berører hans pleie eller behandling.

10. å vente en rimelig kontinuitet i pleien og å vite på forhånd hvilke leger som kan kontaktes, og hvor han kan kontakte dem.

[Fotnote]

[Ramme på side 8]

Pasienters beskyttelse og medvirkning

«Akkurat som ingen som er anklaget, bør møte opp i retten uten advokat, bør heller ingen pasient legges inn på sykehuset i en storby uten at et familiemedlem eller en nær venn er forberedt på å ivareta hans interesser og ta ordet når det er nødvendig.» — June Bingham, The Washington Post, 12. august 1990.

«Opp gjennom tidene har tanken om pasientens medvirkning i medisinske avgjørelser vært fremmed for legenes tankegang og praksis. Og pasienter har lært av bitter erfaring at det å stille for mange dyptgående spørsmål kan støte dem fra oss, ettersom vi altfor ofte misliker slike spørsmål.

Men forestillingen om at vi vet hva som er til våre pasienters beste, og derfor kan handle på deres vegne uten å spørre, er vitterlig så usann at en bare kan undre seg over den iver denne forestillingen er blitt forsvart med. . . .

Vi kan være uenig med pasienter, til og med krangle med dem og overtale dem, men vi må gjøre alt dette fordi vi bryr oss om dem; vi må gjøre det i den rette ånd. Til syvende og sist må vi respektere det pasientene ønsker eller ikke ønsker av oss.» — Dr. Jay Katz, psykiater, professor ved Yale universitet, The Medical Post, Canada.

«Pasienter er ikke spedbarn, og leger er ikke foreldre. . . . Det virker merkelig å måtte minne medisinske studenter, og også leger, om at pasienter også har forventninger når de møter leger . . . [forventninger] om å bli vist tillit og selv å vise tillit, om å få lov til å stå på egne ben og ikke få sin avhengighet utnyttet, om å bli snakket til og lyttet til, om å bli behandlet som likemenn og ikke bli hersket over, om å få sin livsstil behandlet med respekt og om å få lov til å leve slik de selv vil.» — The Silent World of Doctor and Patient av dr. Jay Katz.

«Vår hjelp begynner med vår pasientkontakt. Amerikanske leger kommer i kontakt med pasienter omkring fire millioner ganger hver dag, noe som gir oss anledning til å vise ikke bare vår kompetanse, men også vår oppriktige omtanke, vår omsorg og vår troskap mot hver enkelt pasient vi tjener.» — Lege James E. Davis, president for den amerikanske legeforening.