Hva Bibelen sier

Hvorfor tillater Gud at barn dør?

MANGE foreldre som har mistet et barn, blir lettet over å få vite at det ikke var Gud som tok fra dem barnet, slik noen religionssamfunn lærer.a Men fortsatt er det en tankevekkende kjensgjerning at Gud har makt til å forhindre døden, men at han likevel stadig tillater at mennesker dør.

Når et barn dør, kan det derfor være at de sørgende foreldrene utbryter: «Hvorfor lot Gud det skje?» Døden virker så godt som alltid forferdelig urettferdig, enten den er forårsaket av en ulykke, av sykdom eller av vold. Dette er tilfellet i enda høyere grad når det er et barn som dør. På en gravlund står det en gravstøtte over et barn med denne fortvilte innskriften: «Så liten, så søt, så tidlig.»

Skaperen føler med deg

Hvordan kan Gud tillate slike lidelser? Hvis du nylig har mistet et barn i døden, vil ingen forklaring på dette på et øyeblikk kunne fjerne sorgen over det smertelige tapet, uansett hvor fornuftig den måtte være. I bibelsk tid led også mennesker som hadde stor tro, kvaler på grunn av livets urettferdige tragedier, og de spurte Gud hvorfor han tillot slike ting. (Jevnfør Habakkuk 1: 2—4.) Men Bibelen gir svar som med tiden kan være til trøst for oss.

Først bør du vite at Gud ikke ønsket at barnet ditt skulle dø. Gud har ikke engang behag i de ondes død — langt mindre i et barns død. (Jevnfør 2. Peter 3: 9.) Han føler dyp sorg når et barn dør. Når alt kommer til alt, opplever vi døden som tragisk fordi vi er i stand til å vise kjærlighet, til å føle med dem som blir offer for døden. Og vi er i stand til å vise kjærlighet nettopp fordi vi er skapt i Guds bilde. Vi gjenspeiler Guds fullkomne evne til å vise kjærlighet, selv om vi i beste fall bare kan gjøre det i begrenset utstrekning. (1. Mosebok 1: 26; 1. Johannes 4: 8) Bibelen forsikrer oss om at Gud kan lese våre innerste følelser, at han har telt hårene på vårt hode, og at han vet det selv når en spurv faller til jorden. Derfor blir han kalt «den Far som er rik på miskunn». — 2. Korinter 1: 3; Matteus 10: 29—31, NW.

Det er følgelig klart at Gud ikke ønsker at noen av hans fornuftutstyrte skapninger skal dø. Han har til hensikt å gjøre ende på døden, oppsluke den for evig. (Jesaja 25: 8) Men hvis det er slik han føler det, hvorfor tillater han da i mellomtiden at mennesker, ja, til og med barn, dør?

Da døden kom inn i verden

Gud tillater at barn dør, av samme grunn som han tillater at voksne dør. Døden var Adams valg, ikke Guds. Allerede før Adam og Eva gjorde opprør mot sin Skaper i Eden, visste de begge utmerket godt at Gud hadde fastsatt dødsstraff for synd. Hvis de ikke hadde valgt å være illojale mot Gud, kunne de fortsatt ha vært i live i dag. Men de var så uforstandige å kaste vrak på den mest verdifulle arv de kunne ha gitt sine etterkommere — retten til fullkomment, evig liv på jorden. Da de hadde syndet, var de plutselig ikke lenger fullkomne. Det eneste de kunne gi videre til sine etterkommere, var synd og død. — 1. Mosebok 3: 1—7; Romerne 5: 12.

Men du spør kanskje: ’Hvorfor lot Gud Adam og Eva synde i det hele tatt når prisen for det var så høy? Eller hvorfor slo han ikke ned opprøret deres før de fikk anledning til å gi død og elendighet videre til sine barn — og våre barn?’

Et universelt stridsspørsmål er innblandet

Gud tillot våre første foreldre å være ulydige fordi han aldri hadde hatt til hensikt å skape en verden av roboter som tjente Gud bare fordi de var programmert til det. Akkurat som en hvilken som helst far eller mor ville Gud at hans menneskelige barn skulle være lydige mot ham på grunn av tillit og kjærlighet, ikke fordi de var tvunget til det. Han gav Adam og Eva mange grunner til å vise ham tillit og kjærlighet, men likevel var de ulydige og forkastet hans herredømme. — 1. Mosebok 1: 28, 29; 2: 15—17.

Hvorfor henrettet ikke Gud opprørerne der og da? Gud hadde allerede sagt at hans hensikt var at hele jorden en dag skulle være bebodd av Adam og Evas etterkommere. Han unnlater aldri å fullføre sine hensikter. (Jesaja 55: 10, 11) Men enda viktigere er det at det oppstod et avgjørende spørsmål i Eden. Har Gud rett til å herske over menneskene, og er Hans vei den beste, eller kan menneskene styre seg selv på en bedre måte?

Den eneste rettferdige måten å få besvart dette spørsmålet på én gang for alle var å la menneskene få styre seg selv. Historien har gitt et brutalt svar på dette spørsmålet. Overalt rundt oss ser vi de ulykkelige følgene av menneskenes styre — en verden der det er så vanlig at uskyldige barn dør, at dette nærmest drukner i et hav av andre onder. Seks tusen år med menneskelig styre har om ikke annet bevist følgende: Forestillingen om at menneskene kan styre seg selv uten Gud, er mer enn en beklagelig villfarelse; det er grov løgn. Så lenge menneskene styrer uten Gud, vil de leve og dø i smerte.

Jehova, den kjærlige, rettferdige Gud, vil gå fram på en klokere måte. På lignende måte som foreldre vil la sitt kjære barn gjennomgå en smertefull operasjon så det kan få en lykkelig framtid med god helse, har Gud tillatt at menneskene får føle de smertefulle følgene av sitt eget styre, av hensyn til deres evige framtid. Den smerte en operasjon kan medføre, varer ikke evig, og menneskenes styre og all den urettferdighet som er knyttet til det, vil også snart ta slutt.

Når Guds rike hersker over jorden uten motstand, vil millioner av barn bli oppreist fra de døde. Da Jesus oppreiste barn fra de døde i det første århundre, ble foreldrene deres «ute av seg av stor henrykkelse», og det kommer mange til å bli under Guds rikes styre også. (Markus 5: 42, NW; Lukas 8: 56; Johannes 5: 28, 29) Og når hele menneskeheten til slutt er blitt ført tilbake til den fullkomne tilstand som Adam og Eva mistet, vil ingen lenger dø — heller ikke barn! — Åpenbaringen 21: 3, 4.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 27]

Millioner av barn vil bli oppreist fra de døde