Barneoppdragelse verden over — kjærlighet, tukt, eksemplets makt og åndelige verdier

FORELDRE i flere land har skrevet inn om hvordan de har lykkes i å oppdra barn fra spedbarnsalderen og opp gjennom tenårene. Alle er Jehovas vitner, og det de skriver, understreker derfor behovet for å være oppmerksom på de fire faktorene som er nevnt i tittelen ovenfor. De utdragene som gjengis her, gjenspeiler bare noen få forskjellige sider ved den måten de oppdrog barna sine på.

Fra Hawaii

«Som Bibelen forteller, er kjærligheten den ’største’ egenskapen. Kjærligheten med alle dens dyrebare fasetter må utstråles i hjemmet og familien. Carol og jeg har lagt vekt på denne guddommelige egenskapen i vårt ekteskap. Vi har et nært forhold til hverandre. Vi liker å være sammen. Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor overbevist jeg er om at den viktigste nøkkelen til en vellykket barneoppdragelse er et lykkelig ektepar.

Jeg husker ennå de mektige følelsene som vellet opp i mitt hjerte i dagene og ukene etter at vårt første barn var født. Jeg undret meg over at en ny levende skapning var blitt til. Jeg husker at jeg så Carol så lykkelig og tilfreds mens hun ammet lille Rachel. Jeg var glad på hennes vegne, men jeg følte også litt ergrelse, en snev av sjalusi. Carol ble knyttet til Rachel, men hva med meg? Jeg følte at jeg var blitt skjøvet ut av familiens midte — forsiktig, men ikke desto mindre skjøvet ut. Med Jehovas hjelp klarte jeg å fortelle Carol hvordan jeg følte det, og hva jeg var bekymret for, og hun viste stor medfølelse og støttet meg.

Siden klarte jeg å komme det nye barnet vårt nærmere ved å hjelpe til med alt babystellet, også noen av de mer ubehagelige oppgavene. Å vaske en brukt bleie er noe helt utenom det vanlige, for å si det mildt! Vi har fått fem barn etter Rachel. Rebecca er den yngste, og hun er nå åtte år gammel. Vi har ledet bibelstudier med hver av dem, én og én.

Én ting til om den tidlige barneoppdragelsen. Carol og jeg likte å prate med barna våre helt fra de ble født. Vi snakket om alt mulig. Noen ganger snakket vi om Jehova og hans enestående, underfulle gjerninger. Noen ganger snakket vi om tåpelige, spøkefulle, morsomme ting. Vi prøvde selvfølgelig å lære dem noe, men oftere enn det hadde vi rett og slett en hyggelig, avslappet, harmløs stund sammen. Jeg tror bestemt at slike samtaler bidrog en god del til det nære båndet det er mellom oss og barna. Det er ikke tvil om at disse samtalene bidrog til den gode kommunikasjonen vi har hatt i vår familie.

Jehova har lært oss at åndelige ting og det å gi av oss selv er svært verdifullt. Carol og jeg har aldri hatt noen overflod av materielle ting, men vi har i grunnen aldri traktet etter det eller savnet det. Hvis vi hadde brukt mer av tiden vår på å oppnå rikdom, hadde vi ikke kunnet vie Jehova og familien nok tid. Vi har valgt riktig.» Og Carol tilføyer:

«Jeg mener at det å amme i stor grad bidrar til bindingen mellom mor og barn. Du bruker så mye tid på å kose med og bære barnet at du ikke kan unngå å bli nær knyttet til det. Moren kan aldri være borte fra barnet mer enn fra to til fire timer om gangen. Ed og jeg har alltid vært nøye med at vi ikke skulle overlate barna til barnevakter. Jeg har alltid ønsket å lære opp barna mine fra de var helt små, og å iaktta dem etter hvert som de vokste til. Så mens de var små, hadde jeg ikke noe arbeid utenfor hjemmet. Jeg tror det hjalp dem til å forstå hvor mye de betydde for oss. Den viktigste måten å få et nært forhold til barna sine på er å bruke tid sammen med dem. Ingenting kan erstatte det at en er fysisk til stede. Alle de materielle tingene kan ikke erstatte en.

Tenårene var en vanskelig tid bare fordi jeg måtte innstille meg på at småbarna vokste til. Det var vanskelig å godta, vanskelig å innse, at de ikke trengte meg så mye og var i ferd med å bli selvstendige. Det er en tid med engstelse, og alt en har gjort når det gjelder undervisning, tukt og forming, blir satt på prøve. Det er altfor sent å begynne når de er kommet opp i tenårene. Da er det for sent å prøve å lære dem moral, nestekjærlighet og spesielt kjærlighet til Jehova. Disse tingene må innprentes dem fra fødselen av.

Du har 12 år på deg før disse avgjørende tenårene. Men hvis du har gått ordentlig inn for å følge Bibelens prinsipper, kommer den tiden da du kan høste glede og fred fordi barna ønsker å tjene Jehova av hjertet.» — Edward og Carol Owens.

Fra Zimbabwe

«Barn er ’en gave fra Herren’. Det sier Bibelen i Salme 127: 3. Det at vi foreldre har hatt dette i tankene, har hjulpet oss til å gjøre alt vi kunne for å ta vare på denne gaven. Noe av det vi har gått mest inn for i vår familie, er å gjøre ting sammen — be sammen, studere Bibelen sammen, tilbe sammen, arbeide sammen, besøke venner sammen og leke sammen.

Iblant ble det nødvendig med tukt. En gang kom sønnen vår, som var i begynnelsen av tenårene, sent hjem. Vi var engstelige. Han var unnvikende. Vi merket at noe var galt, men vi bestemte oss for å vente med saken til neste morgen. Ved midnattstider hørte vi at det banket på døren til soverommet. Det var sønnen vår, med tårer i øynene.

’Far, mor, jeg har ikke fått sove de siste fire timene, bare fordi jeg ikke hørte på dere når dere fortalte meg om dårlig omgang. Etter skoletid i dag var det noen av de andre som presset meg til å bli med og bade sammen med dem, og en av guttene trakk meg under vannet. Hvis det ikke hadde kommet en annen gutt og hjulpet meg, hadde jeg druknet. De lo av meg og kalte meg feiging. Jeg kom rett hjem, men jeg ble ute fordi jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg er lei for at jeg ikke hørte på dere når dere advarte meg mot dårlig omgang, slik det står i Bibelen.’ — 1. Korinter 15: 33.

Han gråt, og det gjorde vi også. Vi var glad for at han hadde fått seg en lærepenge, men vi tuktet ham for at det skulle gjøre et dypere inntrykk på ham. Andre Mosebok 34: 6, 7 viser at Jehova er barmhjertig og tilgir synd, men likevel ’ikke lar den skyldige slippe straff’.» — David og Betty Mupfururirwa.

Fra Brasil

«Jeg er enke og må oppdra sønnen min alene. Samtidig arbeider jeg som lærer. Det er ikke lett å rettlede og tukte barn. Det som trengs, er konsekvent veiledning, likevektig tukt og det at foreldrene foregår med et godt eksempel. Det var vanskelig for meg å være bestemt og samtidig medfølende. Jeg måtte lære meg kunsten å lytte, spesielt å lytte med hjertet. Det er viktig å kommunisere, ikke bare snakke, men få barnet engasjert og få det til å reagere følelsesmessig. Jeg prøvde å få sønnen min til å føle seg som en del av familien ved å engasjere ham i familiebudsjettet. Når strømregningen eller vannregningen kom, eller når prisen på klær eller sko gikk opp, drøftet vi disse tingene sammen.

Det er viktig å gi oppriktig ros for ting som er godt utført. Når det var anledning til det, viste jeg ham hvor verdifullt det er å følge Guds lover og prinsipper. En gang, etter at jeg hadde veiledet ham flere ganger, måtte jeg tukte ham strengt. Så vanskelig det var for meg, men så gode resultater det gav! Nå som han er i puberteten, har vi våre gode og dårlige dager, men vi kan se verdien av veiledning og tukt. Han forteller meg om problemene sine og gir uttrykk for hva han føler.

Jeg må passe på at den gode kommunikasjonen vedvarer. Jeg prøver derfor å unngå å bli for engasjert i mitt verdslige arbeid, så jeg alltid skal ha tid til sønnen min. Når det oppstår problemer, prøver jeg å høre godt etter, og med Jehovas hjelp klarer vi å løse dem. Jeg forteller ham at jeg også gjør feil. En gang var jeg svært sint, og jeg bad ham ’holde munn’. Han sa til meg at det å be noen ’holde munn’ var å vise mangel på kjærlighet. Han hadde rett. Den ettermiddagen pratet vi ordentlig lenge sammen.» — Yolanda Moraes.

Fra Sør-Korea

«Jeg anvendte ivrig bibelske prinsipper i familielivet. Spesielt 5. Mosebok 6: 6—9 tok jeg alvorlig. Så jeg prøvde å være sammen med barna mine så mye jeg kunne, for å komme i et nært forhold til dem og innprente Guds Ords prinsipper i deres sinn og hjerte. Jeg inviterte også misjonærer og medlemmer av Betel-familien hjem til oss for å gi barna en idé om hvordan det er å være heltidstjener.

Det første foreldre bør gjøre når barn skaper problemer, er å vise åndens frukt. Det er lett å bli oppbrakt på grunn av barna og miste besinnelsen. Men vi foreldre må være tålmodige og være eksemplariske i vår oppførsel. Det er viktig å respektere barna og gi dem anledning til å forklare situasjonen. Hvis det ikke er helt sikkert at de har gjort noe galt, bør de vises tillit og alltid bygges opp. Når du må tukte et barn, bør du først resonnere med det, vise det hva det var som var galt, og forklare hvorfor Jehova og far og mor ikke liker det det har gjort. Først da bør barnet tuktes. Ofte sa sønnene mine etter at de var blitt tuktet: ’Pappa, jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg var vrang. Jeg var så dum.’ Barn er glad i foreldre som bryr seg så mye om dem at de tukter dem.

Foreldre må være oppmerksomme på de første tegn på dårlig oppførsel. Da min eldste sønn gikk i niende klasse, hørte jeg høy rock fra rommet hans. Jeg oppdaget at han var blitt med i en skolegruppe, en gruppe hvor eldre, eksemplariske elever veiledet andre elever, og at han var blitt utsatt for verdslig påvirkning. Jeg fikk vite at han under stadig press fra gruppemedlemmer og av nysgjerrighet hadde røykt. Vi snakket sammen om farene ved å røyke, og sønnen min kom til slutt selv fram til at han skulle melde seg ut av gruppen, og det gjorde han. For å fylle det tomrommet som oppstod fordi han sluttet med uheldige skoleaktiviteter, sørget vi for sunn avkobling sammen med familien og andre i menigheten.

Til slutt vil jeg si at det viktigste for foreldre er å være gode eksempler. Jeg hadde alltid sagt til de to guttene mine at jeg ønsket å tjene Gud på heltid som en forkynner av det gode budskap. Da min andre sønn sluttet skolen, kunne jeg slutte i jobben på en silkefabrikk og bli heltidsforkynner. De to guttene mine så hvor besluttsom jeg var, og fulgte mitt eksempel. Etter at de hadde sittet i fengsel på grunn av nøytralitetsspørsmålet, begynte begge to i heltidstjenesten og er fremdeles opptatt i den.» — Shim Yoo Ki.

Fra Sverige

«Vi har oppdratt sju barn, fem gutter og to jenter. Nå er de voksne, og alle er svært aktive i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. Fra den tidligste barndom av var de med på menighetsmøtene og ble med oss i felttjenesten. Skritt for skritt lærte de å utføre forkynnelsesarbeidet — å ringe på døren, å hilse, å si hva de het, og å tilby en løpeseddel, en traktat eller et blad. Fra de var ganske små, holdt de taler på den teokratiske tjenesteskolen.

Noen ganger krevde alvorlige problemer spesiell oppmerksomhet. Da er det viktig å vise kjærlighet og tålmodighet — ikke rope eller krangle. Vi løste problemer ved å resonnere oss fram til løsninger og fremheve Jehovas syn. Vi lærte dem å behandle penger. Da de ble eldre, gikk de med aviser, høstet torv, utførte hagearbeid, og så videre. Ved at de besøkte besteforeldrene sine som bodde langt unna, ble de klar over eldre menneskers problemer og fikk medfølelse med dem.

På vår 30 års bryllupsdag fikk vi dette brevet:

’Til våre kjære foreldre!

TUSEN TAKK FOR ALT! Den varme kjærlighet dere overøste oss med, den ekte tro dere har innprentet oss, det vidunderlige håp dere har gitt oss — dette kan ikke uttrykkes i ord eller vurderes i penger. Men vi håper at dere ved hjelp av dette lille minnet vil forstå hvor mye vi føler for dere, vår kjære far og mor. [Undertegnet] Barna deres.’

Når vi ser tilbake på alle disse ’20-årsprosjektene’, føler vi dyp takknemlighet overfor Jehova, vår himmelske Far, som har vært så barmhjertig mot oss.» — Bertil og Britta Östberg.

Små gullkorn fra foreldrene

«Ved at Jehova har sørget for at moren ammer barnet, har han sørget for at det får nær fysisk kontakt med moren, men en far kan bidra ved å bruke en gyngestol. Jeg fant selv stor glede i å legge barna våre i armene mine og vogge dem i søvn nesten hver eneste kveld.»

«Som far var jeg ikke utrustet til å amme barna våre, men jeg fikk nær fysisk kontakt ved å stå for kveldsbadet deres. Både de og jeg hadde det moro!»

«Fra tid til annen har jeg tatt med barna våre hver for seg ut for å spise sammen med bare meg. De elsker denne alenestunden sammen med pappa.»

«Etter hvert som årene gikk, gav vi dem litt etter litt større frihet og ansvar. En spent fjær som en holder i hånden, må slippes langsomt for at den ikke skal fly ukontrollert bort.»

«Vis masse kjærlighet. Ingen barn har noensinne dødd av klemmer og kyss — men følelsene deres kan dø uten det.»

«Vær tålmodig, ikke gjør dem nedslått. Ikke hakk på dem hele tiden. La dem utvikle selvaktelse. For hver gang du kritiserer dem, bør du rose dem fire ganger!»

«Gi dem ditt beste, så de kan gjøre sitt beste.»

[Bilde på side 9]

Rebecca og alle andre barn trenger å bli vist ekte kjærlighet

[Bilde på side 10]

Når familien tar seg tid til å gjøre ting sammen, blir familiebåndene sterke