’En tid til å lege’

Anne var den som alle kom til når de trengte en skulder å gråte på. Hun hjalp alle som hadde et problem. Hun var rolig og behersket og uklanderlig, så ingen hadde noen anelse om at hun hadde skjulte følelsesmessige sår, ikke før hun en dag begynte å huske. «Jeg var på arbeid,» forteller Anne, «og jeg begynte å få smerter og en intens skamfølelse. Jeg klarte nesten ikke å stå oppreist! I dagevis hadde jeg det vondt. Så husket jeg at min stefar hadde misbrukt meg — det var faktisk voldtekt. Og det var ikke den eneste gangen.»

DET er ’en tid til å lege’. (Forkynneren 3: 3) Og for mange av dem som er blitt seksuelt misbrukt som barn — i likhet med Anne — er det å hente fram minner som lenge har vært glemt, en viktig del av helbredelsesprosessen.

Men hvordan kan en glemme noe så traumatisk som et seksuelt overgrep? Tenk hvor hjelpeløst et barn er overfor tilnærmelsene fra en far eller en annen voksen. Hun kan ikke løpe. Hun tør ikke skrike. Og hun tør ikke fortelle det — ikke til noen! Men det kan være at hun må se misbrukeren hver dag og oppføre seg som om ingenting har skjedd. Dette ville være vanskelig nok for en voksen; det er nesten umulig for et barn. Så hun bruker den store fantasi som barn har, og flykter mentalt! Hun later som om misbruket aldri har skjedd; hun visker det ut av bevisstheten eller lammer følelsene overfor det som har skjedd.

Fra tid til annen stenger vi alle sammen ute fra bevisstheten ting vi ikke vil se eller høre. (Jevnfør Jeremia 5: 21.) Men de som er blitt offer for seksuelt misbruk, bruker denne evnen som et middel til å overleve. Noen offer forteller: «Jeg innbilte meg at det skjedde med en annen, og at jeg bare så på.» «Jeg lot som om jeg sov.» «Jeg gjorde matteleksene i hodet.» — Strong at the Broken Places av Linda T. Sanford.

Det er derfor ikke overraskende at boken Surviving Child Sexual Abuse hevder: «Det er anslått at opptil 50 prosent av dem som er blitt misbrukt som barn, ikke er klar over disse opplevelsene.» Men noen husker kanskje selve misbruket og stenger ute de følelsene som er knyttet til det — smerten, raseriet, skammen.

Fortrengning — en kamp i sinnet

Er det så ikke best at disse tingene forblir begravd — at ofrene rett og slett glemmer det hele? Noen velger nok det. Andre kan det simpelthen ikke. Det er som det står i Job 9: 27, 28: «Sier jeg: ’Nå vil jeg glemme min sorg, jeg vil skifte mine og være fornøyd,’ da gruer jeg for alle mine plager.» Å fortrenge skremmende minner er en utmattende mental anstrengelse, en intens kamp som til og med kan være helsefarlig.

Livets påkjenninger svekker ofte evnen til å fortrenge fortiden etter hvert som offeret blir eldre. En svak duft av etterbarberingsvann, et kjent ansikt, en skremmende lyd eller til og med en undersøkelse hos legen eller tannlegen kan utløse en uhyggelig storm av minner og følelser.a Bør hun ikke bare gå enda mer inn for å glemme? På dette punkt finner mange offer lettelse i å prøve å huske! En kvinne som heter Jorunn, sier: ’Så snart minnene er hentet fram, mister de sin makt. Å holde dem i underbevisstheten er mer smertefullt og farligere enn å bli kvitt dem.’

Verdien av å erkjenne det som har skjedd

Hvorfor er det slik? Én grunn er at et offer får anledning til å sørge når hun husker. Sorg er en naturlig reaksjon på trauma; det hjelper oss til å legge vonde begivenheter bak oss. (Forkynneren 3: 4; 7: 1—3) Men en som er blitt misbrukt, er blitt berøvet sørgeprosessen, tvunget til å benekte sin skremmende opplevelse, tvunget til å undertrykke sin smerte. Slik fortrengning kan føre til det legene kaller posttraumatisk stressyndrom — en lammet eller stivnet tilstand som praktisk talt er fri for følelser. — Jevnfør Salme 143: 3, 4.

Etter hvert som minnene begynner å vende tilbake, kan offeret faktisk gjenoppleve misbruket. Noen offer vender til og med midlertidig tilbake til en barnlig tilstand. «Når et tilbakeblikk er i gang, har jeg ofte fysiske symptomer,» forteller Jorunn. «Noen ganger er minnene så tyngende at jeg føler at jeg er i ferd med å bli gal.» Sinne fra barndommen som lenge har vært undertrykt, kan nå plutselig velle fram. «Når jeg husker, blir jeg kastet inn i depresjon og raseri,» sier Synnøve. Men under disse spesielle omstendighetene er det passende å føle sinne. Du sørger, du gir uttrykk for innestengt, rettferdig raseri! Du har rett til å hate de onde handlingene som er begått mot deg. — Romerne 12: 9.

En som ble misbrukt, sier: «Da jeg virkelig klarte å huske, hadde jeg en sterk følelse av lettelse . . . Nå visste jeg i hvert fall hva det var jeg hadde å hanskes med. Hvor vanskelig det enn var for meg å huske, så førte det i hvert fall til at jeg fikk tilbake en del av livet mitt som var blitt skremmende fordi det var så ukjent og mystisk.» — The Right to Innocence.

Det å huske kan også hjelpe et offer til å komme til roten av noen av problemene sine. «Jeg hadde bestandig visst at jeg følte sinne og et sterkt hat til meg selv, men jeg visste ikke hvorfor,» sier en som har vært offer for incest. Det å huske hjelper også mange til å innse at det som skjedde, ikke var deres feil, men at de ble offer for det.

Det er selvfølgelig ikke alle som har like dramatiske eller levende minner. Og de fleste rådgivere er enige om at det ikke er nødvendig å huske enhver detalj i forbindelse med misbruket for å kunne lege sårene. Bare det å erkjenne at det har funnet sted, kan være et stort skritt i riktig retning. — Se rammen på side 9.

Du kan få hjelp og støtte

Hvis du ble seksuelt misbrukt som barn, bør du ikke prøve å fremkalle minnene helt på egen hånd. Det hjelper å snakke ut om følelsene. (Jevnfør Job 10: 1; 32: 20.) Noen som har svært store problemer, bestemmer seg kanskje for å søke hjelp hos en kvalifisert lege, en rådgiver eller en sakkyndig innen psykisk helse. Uansett kan en betrodd venn, en ektefelle, familiemedlemmer eller kristne tilsynsmenn som vil lytte med empati og respekt, også være verdifulle allierte.b «Min største hjelp har vært min beste venninne, Julie,» sier Janne. «Hun har latt meg få snakke ordentlig ut om et minne. Hun lar meg få føle de følelsene som kommer fram. Hun lytter og reagerer med forståelse.»

Det kan være risikabelt å vise noen tillit, og du føler kanskje at du ikke er verdig til å få hjelp av noen. Eller kanskje du er for skamfull til å snakke om at du er blitt misbrukt. Men en sann venn «er født til å hjelpe i nød», og det kan godt være at vedkommende er i stand til å gi verdifull hjelp hvis du gir ham eller henne anledning til det. (Ordspråkene 17: 17) Men vær nøye med hvem du betror deg til. Lær deg å røpe dine bekymringer litt etter litt. Hvis en venn viser seg å være medfølende og ikke forteller videre det du har sagt, da kan du kanskje prøve å fortelle mer.

Det hjelper også å passe på den fysiske helsen. Sørg for at du får nok hvile. Mosjoner moderat. Ha et sunt kosthold. Hvis det er mulig, bør du leve mer enkelt. Føl deg fri til å gråte. Det kan nok virke som om smerten aldri gir seg, men med tiden vil den avta. Husk: Du gjennomlevde misbruket som et hjelpeløst barn — og overlevde! Som voksen har du ressurser og en styrke som du ikke hadde den gangen. (Jevnfør 1. Korinter 13: 11.) Se derfor de vonde minnene i øynene, så de ikke har en ugunstig virkning på deg mer. Stol på at Gud vil gi deg styrke. Salmisten sa: «Er mitt hjerte fullt av urolige tanker, blir din trøst til glede for meg.» — Salme 94: 19.

Bli kvitt skyldfølelsen og skamfølelsen

Å bli kvitt selvbebreidelsen er en annen viktig oppgave. «Det er fremdeles vanskelig for meg å tro at jeg var uskyldig,» sier et offer som heter Rut. «Jeg spør meg selv: Hvorfor stoppet jeg ham ikke?»

Men husk at de som misbruker barn, bruker de mest djevelske tvangsmidler: myndighet (’Jeg er din far!’), trusler (’Jeg dreper deg hvis du sier det til noen!’), brutal fysisk makt og til og med skyldfølelse (’Hvis du sier det til noen, kommer pappa i fengsel’). På den annen side er det noen som bruker forsiktige overtalelser eller gaver og bestikkelser. Noen gir inntrykk av at seksuelle handlinger er en lek eller en måte å gi uttrykk for foreldrekjærligheten på. «Han sa at det er dette folk gjør når de er glad i hverandre,» forteller ett offer. Hvordan kan et lite barn motstå slik følelsesmessig utpressing og et slikt bedrag? (Jevnfør Efeserne 4: 14.) Ja, misbrukeren utnytter kaldt det faktum at barn er hjelpeløse, sårbare, ’små i ondskap’. — 1. Korinter 14: 20.

Som neste skritt trenger du kanskje å minne deg selv om hvor sårbar og hjelpeløs du var som barn. Du kan prøve å være litt sammen med små barn eller se på barnebilder av deg selv. Gode venner kan også hjelpe deg ved hele tiden å minne deg om at misbruket ikke var din feil.

Likevel sier en kvinne: «Jeg blir syk av å tenke på de følelsene far vakte i meg.» Noen offer (58 prosent ifølge én undersøkelse) husker at det ble vakt seksuelle følelser hos dem mens de ble misbrukt. Det er forståelig at det gjør dem skamfulle. Men boken Surviving Child Sexual Abuse minner oss om at det at det blir vakt slike følelser, «rett og slett [er] kroppens automatiske [reaksjon] på at den blir berørt eller stimulert på bestemte måter», og at et barn «ikke har noen kontroll over at det blir vakt slike følelser». Det er altså misbrukeren alene som bærer det hele og fulle ansvar for det som skjedde. DET VAR IKKE DIN FEIL!

Finn også trøst i å vite at du i Guds øyne er ’uklanderlig og ren’ i denne saken. (Filipperne 2: 15) Med tiden kan det være at en eventuell trang til en selvødeleggende oppførsel gir seg, og at du kan lære å sette pris på din egen kropp. — Jevnfør Efeserne 5: 29.

Kom overens med foreldrene dine

Dette kan være noe av det vanskeligste du må gjøre for å komme deg igjen. Noen fortsetter å være fylt av sinne, fantasier om hevn — eller skyldfølelse. En som var blitt misbrukt, sa: «Jeg er deprimert, for jeg tror Jehova venter av meg at jeg skal tilgi den som misbrukte meg, men det klarer jeg ikke.» Kanskje du på den annen side lever i sykelig frykt for den som misbrukte deg. Eller kanskje du har fiendtlige følelser overfor moren din hvis hun lukket øynene for misbruket eller reagerte med å benekte det eller å bli sint da det ble avslørt. «Mor sa til meg at jeg måtte bære over med [far],» forteller en kvinne bittert.

Det er bare naturlig å være sint når en er blitt misbrukt. Likevel kan familiebåndene være sterke, og det kan være at du ikke vil bryte all kontakt med foreldrene dine. Kanskje du til og med er villig til å overveie en forsoning. Men mye vil være avhengig av omstendighetene. Noen offer har lyst til å tilgi foreldrene sine med en gang — ikke unnskylde misbruket, men nekte å bli fylt av nag eller å bli overveldet av frykt. Noen foretrekker å unngå en følelsesmessig konfrontasjon og nøyer seg derfor med å ’si det i sitt hjerte’ og lar det bli med det. — Salme 4: 5, NW.

Men kanskje du kommer til at problemet bare kan bli løst hvis du tar opp det som er skjedd, med foreldrene dine — enten ansikt til ansikt, i telefonen eller pr. brev. (Jevnfør Matteus 18: 15.) I så fall bør du være sikker på at du er kommet deg såpass — i hvert fall har såpass støtte — at du klarer å stå imot den følelsesmessige storm som kan oppstå. Ettersom lite vil bli oppnådd hvis dere skjeller hverandre ut, bør du prøve å være bestemt, men rolig. (Ordspråkene 29: 11) Du kan gå fram ved å fortelle 1) hva som skjedde, 2) hvordan det har virket inn på deg, og 3) hva du venter av dem nå (for eksempel unnskyldning, betaling av legeregninger, endret oppførsel). Det at du bringer saken for dagen, kan i det minste bidra til å fjerne en eventuell langvarig følelse du har hatt av å være maktesløs. Og det kan bane veien for et nytt forhold til foreldrene dine.

Det kan for eksempel være at faren din innrømmer at han har misbrukt deg, og gir uttrykk for at han angrer det dypt. Kanskje han også har gjort oppriktige bestrebelser på å forandre seg, kanskje ved å få behandling for alkoholmisbruk eller ved å studere Bibelen. Kanskje moren din også bønnfaller deg om at du må tilgi henne for at hun ikke beskyttet deg. Noen ganger kan dette føre til full forsoning. Men ikke bli overrasket hvis du fremdeles har motstridende følelser overfor foreldrene dine og foretrekker ikke å forhaste deg med å gjenopprette et nært forhold til dem. Men det kan i det minste være at du klarer å få et mer normalt forhold til dem igjen.

På den annen side kan det være at konfrontasjonen utløser en strøm av benektelser og skjellsord fra overgriperen og andre familiemedlemmer. Og kanskje du til og med oppdager at han fortsatt er en trussel mot deg. Da er det kanskje ikke på sin plass å tilgi, og det er kanskje umulig å gjenopprette et godt forhold. — Jevnfør Salme 139: 21.

Uansett kan det ta ganske lang tid før dine sårede følelser gir seg. Kanskje du stadig må minne deg selv om at den endelige rettferdige dom hører Gud til. (Romerne 12: 19) Det at du snakker ut om tingene med en hjelpsom tilhører eller til og med skriver ned det du føler, kan hjelpe deg til å bringe ditt sinne opp til overflaten og dermed forstå det. Med Guds hjelp kan du forstå og overvinne ditt sinne. Med tiden vil sårede følelser ikke lenger dominere din tankegang. — Jevnfør Salme 119: 133.

Du kan komme deg igjen åndelig sett

Plassen tillater oss ikke å drøfte alle de følelsesmessige, atferdsmessige og åndelige spørsmål som kommer inn i bildet. Vi trenger bare å si at du kan gjøre det mye lettere for deg å komme deg igjen, hvis du ’fornyer ditt sinn’ med Guds Ords hjelp. (Romerne 12: 2) ’Strekk deg etter det som er foran’, ved å fylle livet ditt med åndelige tanker og åndelige gjøremål. — Filipperne 3: 13; 4: 8, 9.

Mange som er blitt misbrukt, finner for eksempel stor trøst i bare det å lese gjennom Salmene. Men du har enda større gagn av flittig å anvende bibelske prinsipper. Etter hvert kan påkjenningene i ekteskapet gi seg. (Efeserne 5: 21—33) Den destruktive oppførselen kan opphøre. (1. Korinter 6: 9—11) Usunne seksuelle følelser kan bli leget. (Ordspråkene 5: 15—20; 1. Korinter 7: 1—5) Du kan også lære å bli likevektig i ditt personlige forhold til andre og å trekke opp faste moralske grenser. — Filipperne 2: 4; 1. Tessaloniker 4: 11.

Det er ikke tvil om at du må være besluttsom og gjøre deg iherdige anstrengelser for at du skal komme deg. Men Salme 126: 5 forsikrer oss: «De som sår med tårer, skal høste med jubelrop.» Husk også at den sanne Gud, Jehova, er interessert i ditt ve og vel. Han er «nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust ånd». (Salme 34: 19) En som er blitt misbrukt, sier: «Da jeg omsider innså at Jehova var klar over enhver følelse jeg hadde, og at han brydde seg om meg — virkelig brydde seg om meg — da følte jeg endelig at jeg hadde indre fred.»

Vår kjærlige Gud, Jehova, gir mer enn fred i sinnet. Han lover en ny, rettferdig verden, hvor han skal utslette ethvert vondt minne fra barndommen. (Åpenbaringen 21: 3, 4; se også Jesaja 65: 17.) Dette håpet kan holde deg oppe og styrke deg til du kommer deg helt igjen.

[Fotnoter]

[Ramme på side 9]

Måter å komme seg på

◻ Å huske misbruket og erkjenne at det har skjedd

◻ Å sørge på grunn av misbruket

◻ Å snakke ut om følelsene sine med en hjelpsom tilhører

◻ Å overvinne skyldfølelsen og skamfølelsen

◻ Å komme overens med foreldrene

◻ Å anvende bibelske prinsipper for å forandre destruktiv oppførsel

◻ Å overvinne usunne seksuelle følelser

◻ Å utvikle sunne personlige og moralske grenser

◻ Å utvikle et nært forhold til Gud og medkristne

[Ramme på side 10]

Å hente fram fortiden

Minner blir vanligvis sluppet løs fra underbevisstheten i løpet av en periode på uker, måneder eller år, og hvert minne som kommer fram, medfører en midlertidig krise. Boken The Right to Innocence sier at noen ganger «kan det være at du føler at du får et tilbakefall. Men det får du ikke. Du er i ferd med å bli bedre. I virkeligheten har du fått den styrke som er nødvendig for å se i øynene dypere, enda vondere følelser og for å bli deg enda verre ting bevisst». Dermed kan det være at det eneste en person midlertidig er helt opptatt av, og det med god grunn, er å komme seg igjen. — Ordspråkene 18: 14.

Noen offer synes det er nyttig å lese eller høre hva andre offer forteller. Å se på familiebilder og ting fra barndommen, å besøke steder fra barndommen og å snakke med hjelpsomme venner og familiemedlemmer kan også vekke minner. Spesielt virkningsfullt er det å skrive. Noen offer skriver alt de husker om sitt trauma, i et tidsskrift. Andre gir utløp for sine følelser i et brev til den som misbrukte dem — et brev som ikke blir sendt — noe som ofte utløser enda flere minner. Bønn er også et viktig hjelpemiddel. Du kan be som salmisten: «Ransak meg nøye, Gud, og kjenn mitt hjerte. Gransk meg og kjenn mine foruroligende tanker, og se om det er en smertefull vei i meg, og led meg på den ubestemte tids vei.» — Salme 139: 23, 24, NW.

[Bilde på side 8]

Å se fortiden i øynene og sette den sammen igjen kan være ett skritt i riktig retning