Vi overlevde en bombeeksplosjon

SØNDAG morgen den 21. juli 1985 så ut til å bli en frisk midtvinterdag idet Jehovas vitner og deres venner begynte å fylle Casula Rikets sal i en forstad vest for Sydney i Australia. Klokken 9.35 begynte den besøkende taleren, David Winder, sitt foredrag om kristen lojalitet. Litt over klokken ti satt vi og så ned i biblene våre mens han leste Johannes 6: 68.

Han fikk aldri fullført lesingen. Det inntraff en voldsom eksplosjon under plattformen, og plutselig lå han på gulvet med store smerter, døden nær. En venn av oss, Graham Wykes, en ektemann og far, døde momentant. Mange andre ble skadet; noen alvorlig. En slik uprovosert brutalitet i et gudshus sjokkerte selv en forherdet verden. Da nyheten kom ut på TV og radio, kunne australierne nesten ikke tro det.

Umiddelbare reaksjoner

Rett etter eksplosjonen ble det helt stille et øyeblikk. Jeg tror de fleste av oss var lamslått og forvirret. Vi så oss skrekkslagne omkring og klarte verken å si noe eller fatte at noe så utrolig hadde skjedd. Luften var tykk av støv. Hele stedet så ut som og luktet som en slagmark. Barn begynte å gråte, og noen begynte å skrike i sjokktilstand. Senere så en iakttager, en drosjesjåfør, en «uidentifisert pike som sikkert hadde et vakkert ansikt, som ble båret inn i en ambulanse. Halve ansiktet hennes var borte».a Denne uidentifiserte piken var min kone, Sue.

Sue ble slått bevisstløs av noe som kom farende fra plattformen og rett i ansiktet hennes. Trommehinnene mine brast med det samme. For meg lød eksplosjonen som om noen hadde skrudd på en trykkluftsslange inne i hodet mitt — det var ikke noe smell, bare en plutselig, uutholdelig hyling idet alt ble grått. Mens vi hadde sittet på den andre stolraden, hadde foredragsholderen stått praktisk talt oppå bomben, som hadde vært gjemt under podiet av tre.

Jeg tok meg instinktivt til hodet, fordi jeg var redd for at noe kunne ramle ned fra taket. De neste sekundene virket som minutter. Det gikk opp for meg at salen vår var blitt sprengt, og jeg ble grepet av frykt, for Sue hadde forsvunnet i de sammenstyrtede massene og støvet. Mens jeg ropte «Susie, Susie!», raste et virvar av spørsmål gjennom hodet mitt: ’Var hun blitt drept? Hva med David — og de andre? Var jeg blitt skadet?’

Takplater, plaststoler, splintrede bjelker, vesker og sundrevne bibler og blad lå strødd overalt. Snart dukket fortumlede fjes opp fra ruinene; mange blødde, og noen var bombardert med splinter. De fleste av dem som hadde sittet langt bak i salen, var uskadd, bortsett fra skader på trommehinnene.

Min kones mareritt

Jeg fant Sue da jeg fikk øye på støvlettene som stakk fram under en stor, men heldigvis svært lett takstein. Jeg var uforberedt på det jeg fikk se da jeg kastet den til side. Sues overleppe var revet av horisontalt under nesen, som var knust, og hang ned mot haken hennes. Fortennene var slått ut, og da jeg så hvor skadd hun var i og rundt øynene, ble jeg redd for synet hennes. Håret hennes var en sammenfiltret masse av blod, skitt og fliser, og den venstre overarmen virket stygt oppskåret. Jeg var imidlertid lettet over at jeg ikke kunne se noen store blødninger. Men senere fikk jeg vite at hun likevel hadde mistet mye blod. Da jeg løftet hodet og skuldrene hennes opp fra ruinene, sa hun navnet mitt med svak stemme. Jeg prøvde å berolige henne, for jeg trodde feilaktig at hun var i ferd med å bli klar over hva som hadde skjedd. Sue sa senere: «Jeg trodde jeg hadde mareritt hjemme i sengen, og ønsket desperat at Peter skulle vekke meg.» Det virket som hun drev inn og ut av bevissthet, og jeg ville ikke gå fra henne, men jeg trengte virkelig hjelp.

Et annet vitne, som var i sjokktilstand, og som sikkert ikke ble bedre da hun så min kone, snakket usammenhengende da hun kom bort til oss. Med den armen jeg hadde fri, gjorde jeg tegn til at hun skulle bøye seg ned så jeg kunne snakke med henne. Med blikket festet på Sue, bøyde hun seg ned og gav meg hånden. Så bad vi en kort bønn sammen og bønnfalt Jehova om visdom og styrke til å greie dette. Da vi hadde sagt «amen», hadde hun fullstendig gjenvunnet sinnsroen, selv om hun fremdeles hadde tårevåte øyne. Jeg bad henne finne noe som Sue kunne ha under hodet.

Noen overlever på utrolig vis

Da bomben gikk av, satt unge Paul Hahn rett foran meg, omtrent to meter fra pianoet. Den voldsomme trykkbølgen kastet pianoet opp i luften, og en stor del fra det landet på Paul og rev med seg et stort kjøttstykke fra låret hans. De fine fortennene hans, som han inntil nylig hadde hatt tannregulering på, ble slått ut. Joy Wykes, som mistet mannen sin i bombeeksplosjonen, lå like ved med en alvorlig hodeskade i tillegg til andre skader. To av døtrene hennes ble også skadet.

Av dem som ble alvorlig skadet, var det mest merkverdig at foredragsholderen, David Winder, overlevde. Bomben kastet ham og vrakbiter fra plattformen rett opp gjennom det åpne hullet der taket hadde vært for et øyeblikk siden. Han falt ned igjen nesten akkurat der han hadde stått. Han var fremdeles ved bevissthet, men i alvorlig sjokktilstand. Fordi føttene og leggene hans var sterkt skadet, trodde noen at han aldri ville kunne gå igjen. I dag bruker han ankelstøtter og klarer å gå. Deler av klærne hans ble funnet i et eukalyptustre i nærheten. Talerstolen ble funnet tre hus lenger borte, i hagen til en nabo. På grunn av stort blodtap var Davids tilstand kritisk. Han ble fløyet med helikopter til sykehuset.

Redningsmannskaper kommer

Det virket som om politiet og ambulansefolkene kom svært raskt, noe de fortjener ros for. Mens ambulansefolkene tok seg av de skadede, hadde politiet sin fulle hyre utenfor. Ettersom eksplosjonen var blitt hørt og merket langt borte, ble veiene til Rikets sal snart blokkert av hundrevis av nysgjerrige tilskuere, og ivrige pressefotografer ville sikre seg nyheten. Noen av naboene i nærheten tilbød seg vennlig å hjelpe til som best de kunne.

Ambulanser ble raskt fylt og begynte å frakte de skadede til lokale sykehus. Sykehuspersonalet ble forferdet over det som hadde skjedd. Mange vitner i nærheten kom til sykehusene for å tilby trøst og støtte. David Winder og Sue ble brakt til et sykehus som er spesielt utstyrt for å ta seg av ulykkesskader. Den kvelden, mens jeg var i narkose, fjernet legene på Liverpool sykehus splinter som hadde trengt seg dypt inn i armen min. Jeg bekymret meg mer og mer for min kone, så neste dag ville jeg treffe henne. Med et snev av engstelse utskrev de meg den ettermiddagen, så jeg kunne være hos Sue.

Spørsmålet om blod oppstår

Hun lå på intensivavdelingen, og da jeg så på henne fra fotenden av sengen, gråt jeg. Et sterkt misfarget ansikt, opphovnet og forandret til det ugjenkjennelige, møtte meg. Rader av sting, som små svarte glidelåser, holdt ansiktet sammen.

Sue kunne ikke se fordi øynene, og selv øyevippene, var begravd i opphovnet vev. Nesebenet, overkjeven, kinnbenet og bena i øyehulen var knust. Den store faren var imidlertid at en del av kraniet var blitt slått inn like over neseryggen og hadde punktert en pulsåre. Mens hun lå bevisstløs, begravd i massene, rant det blod ned i magen uten at det vistes. Hemoglobinverdien hennes falt til seks. (Gjennomsnittet for kvinner er omkring 14.)

Blodoverføring kom øyeblikkelig på tale, og det endte med at vi ikke kom noen vei med kirurgen. Han sa til Sue at når hun nektet ham å gi henne blodoverføring, dersom det skulle være nødvendig, satte det begrensninger for hva han kunne gjøre. Hun forsikret ham om at vi begge forstod det og «ville godta en hensiktsmessig alternativ framgangsmåte, men vår anmodning om å få ’avholde oss fra blod’ kunne ikke diskuteres». (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Det ville han ikke akseptere.

Psykisk press ble tatt i bruk. Sue ble spurt om hun hadde barn, og da hun svarte nei, var svaret: «Bra, for da ville de ha fått en stygg mor.» Han snakket også med Sue om muligheten for at jeg ville skille meg fra henne på grunn av ansiktet hennes. Hvordan reagerte Sue? «Det var ytterst fortvilende. Jeg bestemte meg for at selv om kirurgen på sin måte ville at jeg skulle se best mulig ut, skulle jeg ikke la ham tråkke på min samvittighet.» Hans vedvarende mas om blodoverføring gjorde bare situasjonen mer anspent og kastet bort dyrebar tid. I skarp kontrast til dette stod den medfølende og kjærlige omsorgen som ble vist Sue av alle i pleiepersonalet i denne triste perioden. De vant vår respekt.

Det var nå 11 dager siden eksplosjonen. Sues ansiktsben var på det kritiske stadium da de begynte å vokse sammen, men på gale steder. Hun måtte opereres snart! På sin neste runde ropte legen hennes i et siste vredesutbrudd: «Jeg rører henne ikke!», og så gikk han. Dette var det verste vi hadde opplevd. Når vi ser tilbake, viste det seg imidlertid å bli til velsignelse at denne kirurgen gav opp Sue.

En medfølende kirurg

Et vitne som også er lege, snakket på vegne av oss med en plastisk kirurg som gikk med på å behandle Sue med en alternativ metode. Det var ikke den medisinsk foretrukne metoden, men den utelukket blodoverføring. Denne kirurgen viste seg å være respektfull og vennlig. Han vant vår respekt, for han var innstilt på å gjøre sitt beste uten å bruke blod.

Stålskruer som var omtrent åtte centimeter lange, ble skrudd inn i de brukne ansiktsbena til Sue. Stålbroer holdt så disse skruene på plass slik at bena vokste riktig sammen. «Med pigger stikkende ut av ansiktet i seks uker var det ingen fornøyelse å sove!» tilstod Sue. Den knuste overkjeven ble festet med ståltråd til den uskadede underkjeven for at den skulle vokse riktig sammen. Luktesansen hennes hadde derimot gått tapt.

Sue har humoristisk sans og kunne le av seg selv, slik som ved tanken på at hun lignet en ’vandrende TV-antenne’. Men hun ville trenge mer enn humoristisk sans, for hun skulle komme til å gjennomgå operasjoner i de neste to og et halvt årene. Dette innbefattet trommehinne-transplantasjoner og omfattende tannlegearbeid.

Hva vi lærte

Vi lærte mye begge to, blant annet hvilken makt bønn har, og at Jehova aldri lar oss lide mer enn vi tåler. Angående de gangene den første kirurgen konfronterte Sue med spørsmålet om blod, sa hun: «Jeg var svært nervøs og lei for at en slik konfrontasjon skulle være nødvendig. Hver gang bad jeg til Jehova, og den følelsen av total ro som kom over meg, var svært betryggende. Jeg hadde lest om andre vitner som hadde opplevd noe lignende, men nå merket jeg det selv.» Vi føler oss mye tryggere når det gjelder mulige framtidige prøvelser, etter å ha sett hvordan Jehova hjelper i situasjoner vi tidligere ville ha sett på som skremmende.

Noen har spurt oss hvorfor Jehova tillot at en Rikets sal ble sprengt, og at en bror ble drept. Opp gjennom historien, og også i vår tid, har Guds folk vært utsatt for mange brutale handlinger. Hvis Jehova alltid hadde vernet om dem, slik Satan hevdet tilfellet var med Job, ville deres motiver for å tjene Gud virkelig være et åpent spørsmål. Vi har ikke noe grunnlag for å tro at vi er usårbare — at Gud alltid vil beskytte oss — selv mot ’uforutsette hendelser’. Når vi godtar at vi må lide eller til og med miste livet for vår tros skyld eller av andre årsaker, viser vi at vår tilbedelse er ekte og uselvisk — ikke opportunistisk. — Forkynneren 9: 11, NW; Job, kapitlene 1 og 2; Matteus 10: 39.

Brorskapet i virksomhet

I denne vanskelige tiden viste våre åndelige venner seg å være «mer trofaste enn en bror». (Ordspråkene 18: 24) Sue forteller: «Noen i min familie fløy 4000 kilometer for å være hos oss i de kritiske to første ukene. Det var til stor trøst at familie og venner satt hos meg, for jeg hadde ofte mareritt.» Det kom en tilsynelatende endeløs strøm av kort, brev, telegrammer og blomster fra brødre og søstre både her og i utlandet. Så takknemlige vi var for disse «epler av gull i skåler av sølv»! (Ordspråkene 25: 11) Det var et fremragende vitnesbyrd. Dette var virkelig brorskapet i virksomhet.

Sue tilføyer: «Det ble også gitt praktisk hjelp. Nære venner blant vitnene presset saft av frukt og grønnsaker som var spesielt rike på jern. Vi følte at siden vi bad legene om å respektere våre ønsker, måtte vi vise at vi ville støtte dem. For meg betydde det å styrke blodet mitt. Jeg fikk også jerntilskudd.» Mange av oss ble ganske flinke til å få et helt måltid over i flytende form, og Sue skal ha ros for at hun ble like flink til å drikke det. (Har du prøvd å spise stek med sugerør?) «Resultatet av alt dette var at hemoglobinverdien min økte med tre før operasjonen, til stor glede for den nye kirurgen,» sier Sue.

Tålmodighet, kjærlighet, bønn, Guds ånds hjelp, ganske enkelt det at tiden gikk, og dessuten et fornuftig kosthold var alt sammen med på å gjøre Sue frisk. Noen skader har satt spor som bare Guds rikes styre kan rette på i sin tid. For dem som kjenner Sue godt, er for eksempel ansiktet hennes litt forandret, men kirurgen fortjener ros likevel. I mine øyne er hun fremdeles vakker.

Ja, det håp vi har som Jehovas vitner, er noe spesielt. Det kan hjelpe oss gjennom alle prøvelser. Og istedenfor å svekke menigheten åndelig sett styrket denne ildprøven båndene mellom oss. En interessert venn av oss som var til stede da eksplosjonen fant sted, sier med et smil at han ble ’bombet inn i sannheten’. Etter selv å ha sett et slikt brutalt angrep på fredselskende familier ble han mer besluttet på å ta bibelstudiet sitt alvorlig.

Enda er ingen blitt tiltalt for attentatet, men politiet har en hovedmistenkt; angivelig en hevngjerrig morder som hatet Jehovas vitner. De har imidlertid ikke tilstrekkelige bevis for å kunne reise tiltale. Han er blitt satt i forbindelse med en rekke andre forbrytelser.

Nå, over seks år senere, fortsetter Sue og jeg å nyte det privilegium å tjene ved Vakttårnets avdelingskontor i Australia. En spesiell glede for oss var innvielsen av vår nye, hurtigbygde Rikets sal, som ble oppført 22.—24. juni 1990, ved siden av det stedet hvor den gamle salen som ble ødelagt av bomben, hadde stått. Kristen kjærlighet har seiret over én manns blinde hat. — Fortalt av Peter og Sue Schulz.

[Fotnote]

[Bilder på side 10]

Et bilde av Peter og Sue Schulz, tatt ganske nylig

Sue Schulz med skruer og bøyler i ansiktet for at det skulle vokse riktig sammen

[Bilde på side 13]

Den nye og større Rikets sal