Kapybaraen — en vanskapning eller et skapelsens under?

HVORDAN ville du like å bli kalt snål eller dum? Kanskje du ville bli fornærmet? Det er det evolusjonisten Charles Darwin og andre har kalt meg. Ja, det var en som til og med kalte meg «en vanskapning». Dette gjør meg virkelig oppbrakt, selv om jeg er fredelig av natur. Derfor ønsker jeg nå å renvaske meg. Jeg vil fortelle deg hvordan jeg ser ut, hva jeg liker, og hva jeg er redd for — mine gode og dårlige sider. Da kan du selv avgjøre om jeg er en vanskapning eller et skapelsens under.

Størst i verden

Unnskyld meg. Jeg ble visst så ivrig at jeg glemte å presentere meg. Jeg er en kapybara og kommer fra det tropiske Sør-Amerika.a På spansk kaller de meg carpincho eller chigüiro. Dette er bare to av 190 navn jeg har fått. Men jeg er bedre kjent som den «største gnageren i verden».

Dette høres ut som skryt, men det er det slett ikke. Jeg er omtrent like stor som en sau. Hvis du veier meg, vil du se at jeg er rundt 45 kilo. Tvillingsøsteren min veier 60 kilo eller mer. Men det er ingenting i forhold til en hunnkapybara i Brasil, som har rekorden med sine 90 kilo.

«Gressets herre»

Vi er ikke så tunge fordi vi har proppet i oss gatekjøkkenmat. Vi er nemlig helt og holdent vegetarianere og spiser for det meste gress. Noen ganger beiter vi til og med sammen med kuer og sauer. De gamle indianerne kalte oss respektfullt «gressets herre». Det er virkelig en mer rimelig betegnelse enn «snål».

Vi spiser også vannplanter. Og mens du sover, klarer vi ikke å motstå fristelsen til å sette våre skarpe gnagertenner i en saftig vannmelon, en sukkerrørstengel eller en ung risplante.

Du ser oss faktisk alltid gnage på noe — ikke fordi vi er glupske, men fordi vi er gnagere. Jekslene våre slutter aldri å vokse, så den eneste måten å slite dem ned på er å tygge og gnage helt til vi dør.

Men som biologene har registrert, vet vi hva vi skal tygge på. Vi velger bare de «plantene som har høyest proteininnhold», og de sier at vi «er flinkere enn sauer og kaniner til å omdanne gress til protein». Så hvem har sagt at vi er dumme?

En gris med svømmeføtter

Vi kan godt si at utseendet mitt er eiendommelig. Jeg har utstående øyne, små, runde ører og nesebor som kan trekkes sammen. Alt sammen er anbrakt høyt oppe på det store hodet mitt, og derfor ser det ut som om jeg alltid går rundt med et forbauset uttrykk i fjeset. Noen sier at jeg ser ut som et «forvokst marsvin som har en antydning til flodhest i seg». Det kan jeg leve med. Men jeg er uenig med ham som skrev at den markerte snuten min ser ut til å være «skåret ut av en skjev trestamme av en nybegynner». Selv foretrekker jeg beskrivelsen: «et komisk fjes [med] gløgge griseøyne».

Jeg er selvsagt ikke i slekt med grisen, men på grunn av de korte bena mine og den store, tønneformede kroppen ligner jeg en del på en gris. For 200 år siden klassifiserte den svenske botanikeren og zoologen Carl von Linné meg feilaktig som en gris. Men i all verden — har du noen gang sett en gris med svømmeføtter? Neppe! Likevel var det nettopp det Skaperen gav meg. Og tro du meg, disse svømmeføttene er praktiske for meg fordi jeg elsker vann. I virkeligheten er det min griselignende kropp og forkjærlighet for vann som er grunnen til at jeg også kalles for flodsvin.

En «fet» hemmelighet

Jeg føler meg best hjemme i områder nær vann, innsjøer, elver og myrer, fortrinnsvis omringet av skog med tett vegetasjon. Vann er ikke bare noe jeg elsker — jeg er også avhengig av det for å overleve.

I Venezuela kom vi imidlertid for omkring 300 år siden opp i vanskeligheter på grunn av vår forkjærlighet for vann. Medlemmer av den romersk-katolske kirke fikk ikke lov til å spise kjøtt i fastetiden. Men de kunne spise fisk. Så den katolske kirke erklærte beleilig nok at mine forfedre var fisker! Til denne dag har derfor troende i Venezuela spist oss i fastetiden uten betenkeligheter.

Heldigvis klarte noen av mine forfedre å slippe unna. Hvordan? Ikke ved å lage huler som vi kunne gjemme oss i, slik andre gnagere gjør. Da vi ble skremt, satte vi isteden kurs mot vannet, stupte uti og svømte lett bort. Selv om kroppen min ikke er strømlinjeformet, slik den er på andre skapninger som lever i vannet, er jeg likevel en ypperlig svømmer. Vil du vite grunnen? Jeg skal fortelle deg hemmeligheten.

Jeg har flere lag med fett under huden. Det gir meg en egenvekt som er bare litt tyngre enn vannets. Tenk deg det, en forsker skrev til og med at jeg er grasiøs som en ballettdanserinne når jeg er i vannet, og at bevegelsene mine er vakre og yndefulle. Det er virkelig noe annet enn å bli kalt «en vanskapning».

Når jeg er i vanskeligheter, setter svømmeføttene fart på meg, så jeg kommer unna fiendene mine. Jeg kan svømme lange strekninger under vann og holde meg under i flere minutter. Så stiger jeg forsiktig opp og holder meg lavt i vannet, slik at bare neseborene, øynene og ørene stikker opp — akkurat som flodhesten gjør. Fiender, som ville hunder, jaguarer, kaimaner, anakondaer og mennesker, har litt av en jobb med å få øye på neseborene mine blant alle vannplantene. Men fordi jeg er utrustet med god luktesans, har jeg ingen problemer med å oppdage rovdyr.

Siden huden min hele tiden utsettes for brennende sollys, kan den lett få sår og sprekker. Men når jeg oppholder meg i vann, unngår jeg å bli solbrent. De rødbrune, litt gråaktige hårene mine er sparsomt fordelt, slik at huden min synes igjennom. For å regulere kroppstemperaturen holder jeg meg derfor bare i vannet eller velter meg i søle, slik at kroppen dekkes med et lag leire.

«Fellesamming»

Oppholder vi oss noen gang på land? I hvert fall må hunnene være på land når de skal føde. Etter å ha vært drektige i omkring fire måneder setter de til verden fra to til åtte unger, som alle veier over en kilo. En iakttager sa at deres «lett brunlige, glinsende pels» får dem til å virke «smartere kledd» enn foreldrene. En hunnkapybara kan være kjønnsmoden når den er 15 måneder gammel. Den kan leve i ti år og føde minst 36 unger i løpet av sitt liv.

I løpet av noen timer følger ungene tett bak moren. Men det er ikke så enkelt å få dem til å svømme. Til å begynne med er de ikke villig til å gå uti vannet. Etter å ha blitt tvunget uti padler de små tassene som rasende for å prøve å innhente moren eller en annen hunnkapybara og klyver opp på ryggen hennes. Moren tjener så villig som livbøye. Men etter hvert som ungen blir større, får den problemer med å holde balansen. Snart faller den av morens rygg, og så svømmer den selv.

Voksne hunner samarbeider også om å amme. Mødrene mater ikke bare sin egen unge, men også det tørste avkommet til andre hunner. Hvorfor gjør de det? «Fellesamming kan styrke [ungenes] sjanser til å overleve,» forklarer naturfilmprodusenten Adrian Warren.

Et siste, avgjørende ord

Fromme som vi er av natur, er vi lette å temme, og du kan ha oss som kjæledyr. En blind bonde i Surinam hadde til og med en kapybara som «førerhund». Men vi blir mest holdt på grunn av kjøttet, som noen sier er velsmakende. I Venezuela ligger det for eksempel farmer der det drives oppdrett av flere tusen av oss med tanke på føde — en tvilsom ære. Jeg håper likevel at du nå ikke bare liker meg fordi jeg smaker godt, men at du også liker meg for den jeg er.

Så hva synes du? Er jeg en vanskapning, eller er jeg et skapelsens under? Er du enig med Darwin, eller er du enig med meg? Jeg ønsker naturligvis ikke å legge ordene i munnen på deg. Men husk: Darwin har tatt feil før!

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Snål? Dum? Alvorlig talt! Er vi ikke snarere et par som tar seg godt ut?

[Bilde på side 24]

Det drives oppdrett av flere tusen av oss med tanke på føde — en tvilsom ære