De unge spør . . .

Hvorfor viser ikke foreldrene mine større interesse for meg?

«Hver gang jeg spør mor om hun har fem minutter, har hun det for travelt,» klager en jente i tenårene.

CHRISTINA var 16 år gammel — og var ugift og gravid. Selv om hun angret på at hun hadde brakt seg selv opp i en slik vanskelig situasjon, var hun også bitter. «Moren min brydde seg aldri med å forklare disse tingene for meg. Hun hadde ganske enkelt ikke tid til å være interessert i det jeg holdt på med,» sa hun med gråt i stemmen.

Er det slik du føler det av og til — at foreldrene dine ganske enkelt ikke er interessert i deg? Du er kanskje ikke tilbøyelig til å uttrykke deg på den måten Christina gjorde. Og du vet at det å ha foreldre som er forsømmelige, ikke kan brukes som en unnskyldning for å gjøre seg skyldig i umoral. Likevel kan du føle deg dypt såret hvis de forsømmer deg. Selv om du er i ferd med å bli voksen, føler du kanskje fremdeles et sterkt behov for at foreldrene dine er glad i deg og støtter deg. Hvis de ikke bryr seg om deg, kan du føle deg forlatt. «Hver gang jeg spør mor om hun har fem minutter, har hun det for travelt,» klager en jente i tenårene.

Det er derfor ikke overraskende at det ifølge én undersøkelse er 25 prosent av ungdommene som «føler at de ikke er nok sammen med foreldrene sine». Én ungdom sa: «Jeg skulle ønske jeg var nærere knyttet til foreldrene mine, og at jeg var mer åpen overfor dem.» Selv når ungdommer og foreldre er sammen i fysisk forstand, kan de være fra hverandre følelsesmessig sett. Det kan være at de ikke kommuniserer med hverandre i nevneverdig grad.

Hvorfor det kan virke som om de ikke bryr seg om deg

Tenk deg følgende situasjon: Du har ventet hele dagen på å snakke med moren din om et problem du har. Men med en gang hun kommer hjem fra arbeid, slenger hun seg ned i en stol og fordyper seg i et TV-program. Når du forsøker å få i gang en samtale med henne, avfeier hun deg bare og sier irritert: «Ser du ikke at jeg prøver å slappe av?»

Er hun en kjølig, ukjærlig mor? Nei, foreldre neglisjerer sjelden barna sine med vilje. Men vi lever i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1—3) Og foreldrene dine kan føle seg mer stresset enn noen gang før. De er kanskje så anspent, frustrert og utslitt at de rett og slett ikke har krefter til å tilbringe kvalitetstid sammen med deg. Det er spesielt tilfellet hvis moren eller faren din er alene om å dra omsorg for deg. Så hvis ikke foreldrene dine hører at du er misfornøyd med noe, går de kanskje ut ifra at alt er i sin skjønneste orden.

Foreldrene dine har kanskje andre hensyn å ta også. Hvis faren din er en aktiv kristen, bærer han kanskje en tung ansvarsbyrde i menigheten. (Jevnfør 2. Korinter 11: 28, 29.) Og moren din kan godt være plaget av voksende helseproblemer, selv om hun sjelden snakker om det. Har du søsken? Da er kanskje foreldrene dine opptatt med å ta seg av deres behov også.

Riktignok er det noen foreldre som kjemper med slike alvorlige problemer som alkoholmisbruk, og som derfor ikke er i stand til å dekke de behov barna deres har. Men andre vet kanskje rett og slett ikke hvordan de skal vise barna sine interesse. Når alt kommer til alt, lærer barn kjærlighet av foreldrene sine. (Jevnfør 1. Johannes 4: 19.) Og kanskje foreldrene dine ble oppdratt av foreldre som ikke viste dem interesse da de var barn.

Det er også en kjensgjerning at det i enkelte kulturer ikke blir tatt hensyn til de behov unge mennesker har. I visse deler av Afrika tilsier skikkene på stedet at fedre, mødre og barn spiser hver for seg. Hvilken virkning har det? En 14 år gammel afrikansk ungdom sier: «Jeg hadde vanskelig for å bli følelsesmessig knyttet til foreldrene mine. Jeg følte at jeg famlet meg fram i livet helt på egen hånd.»

Fallgruver du bør unngå

Uansett hva som er grunnen til at foreldrene dine tilsynelatende ikke bryr seg om deg, kan du likevel føle deg såret og sint. Noen ungdommer reagerer ved å bli lite samarbeidsvillige eller ulydige. Andre bestemmer seg for at den eneste måten de kan gjøre foreldrene sine oppmerksom på deres forpliktelser på, er å være opprørske. Men som tilfellet var med Christina, som er nevnt tidligere, gjør opprørske ungdommer ikke stort annet enn å skade seg selv. «Frafallet koster de troskyldige livet,» advarer Ordspråkene 1: 32.

På den annen side oppnår du lite ved simpelthen å ignorere situasjonen — spesielt hvis det sårer deg veldig å ha det slik. «Mister du motet på trengselens dag, da har du liten styrke,» sier Ordspråkene 24: 10. Følelsesmessige sår kan være av enda alvorligere karakter og like smertefulle som fysiske sår. (Ordspråkene 18: 14) Og hvis de ikke får gro, kan de fortsette å forårsake smerte etter at du er blitt voksen. Tenk over det en ung mann som heter Johan, sier: «Da jeg vokste opp, var min alkoholiserte far aldri til stede når jeg trengte ham mest.» Han tilføyer: «Han var for opptatt av sine egne problemer til å bry seg om meg.» Som voksen led Johan i lange perioder av depresjon og skyldfølelse.

Ved hjelp av noen gode venner klarte Johan å bygge opp selvfølelsen igjen. Ikke desto mindre understreker det han opplevde, verdien av å gjøre noe med situasjonen du står overfor hjemme, slik at du kan mestre den.

Hvordan du kan få dem til å bli mer interessert i deg

Sett at moren eller faren din sjelden tar initiativet til å snakke med deg. Da kan du begynne å bryte den pinlige stillheten ved å vise dem litt interesse. (Matteus 7: 12; Filipperne 2: 4) Tilby deg å slå følge med dem hvis de skal ut et ærend. Spør dem om du ikke kan hjelpe til på en eller annen måte, kanskje ved å lage mat eller ved å gjøre rent i huset. Med tiden kan du begynne å fortelle dem om det du er opptatt av, for eksempel hva som skjer på skolen.

Men av og til kan du ha noen alvorlige problemer som du skulle ha snakket med dem om. Det er kanskje ikke mye hjelp i å snakke til faren din når han ligger og strekker seg på sofaen og slapper av etter en hard arbeidsdag. Prøv å finne den «rette tid» — når han er noenlunde avslappet og i godt humør — til å drøfte situasjonen med ham. (Ordspråkene 15: 23) Da er han sannsynligvis mye mer interessert i problemene dine.

Men hva om foreldrene dine ikke reagerer positivt på de anstrengelsene du gjør deg?a Ordspråkene 15: 22 gir oss denne påminnelsen: «Uten rådslagning [fortrolig samtale, NW] mislykkes planene.» Ja, du bør kanskje fortelle foreldrene dine (på en vennlig og taktfull måte, naturligvis) at du føler at de ikke viser deg nok interesse, og at det sårer deg og gir deg en følelse av at de ikke er glad i deg. Kanskje du bare trenger litt ros av og til eller ville satt pris på at de hjalp deg litt med leksene.

Foreldrene dine blir sannsynligvis overrasket over å få høre at du føler det slik. De vil kanskje være snare til å forsikre deg om at de er glad i deg. Kanskje de til og med ber om unnskyldning fordi de har gitt deg følelsen av at de ikke var det. Foreldre vil ofte gjøre seg virkelige anstrengelser for å forandre seg når du først har gjort dem oppmerksom på et problem.

I løpet av samtalen kan det på den annen side komme for dagen at det er enkelte ting du har misforstått. Det kan hende at du rett og slett ikke har lagt merke til de forskjellige måtene de har vist deg interesse på. Uansett hvordan det forholder seg, er det å snakke ut om tingene et viktig steg i retning av å forbedre situasjonen hjemme.

Hvordan du kan fylle tomrommet

Hva så om du fremdeles ikke får noen positiv respons fra foreldrene dine? Det vil forståelig nok være svært smertefullt. Men det står flere muligheter åpne for deg.

For eksempel kan du prøve å finne noen — fortrinnsvis en som er eldre enn deg — som kan fylle tomrommet etter foreldrene dine hvis de ikke er oppmerksom på de behov du har. Som Ordspråkene uttrykker det, finnes det en venn som er «født til å hjelpe i nød». (Ordspråkene 17: 17; se NW.) Prøv å finne deg en venn som er slik. Men vær selektiv når det gjelder hvilke råd du lytter til, og forviss deg om at de er til beste for deg, og at de er i harmoni med Guds Ord.

Den lokale menighet av Jehovas vitner kan også være en kilde til hjelp. Der kan du finne åndelige brødre og søstre, fedre og mødre som vil vise deg ekte interesse og hjelpe deg til å gjøre framgang på det åndelige og følelsesmessige område. (Markus 10: 30) Collin, den afrikanske ungdommen som er nevnt tidligere i artikkelen, fant slike venner. Han følte at han trengte noen som kunne rettlede ham. Derfor begynte han å overvære møter som ble holdt av Jehovas vitner. Han fikk snart venner blant menighetens medlemmer, og de fikk ham til å føle seg elsket og ønsket. Etter en tid begynte også foreldrene og søsknene hans å overvære kristne møter.

Foreldrene dine bryr seg høyst sannsynlig om deg, men de trenger ganske enkelt å bli mer våken for de behov du har. Ta initiativet selv og fortell dem nettopp hvilke behov du har. Hvem vet, kanskje du finner ut at de er mer interessert i deg enn du noensinne hadde kunnet forestille deg.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

De som er foreldre i våre dager, kan ofte være så stresset og slitne at de ikke klarer å ta seg av de problemene barna deres har