«Nazistene klarte ikke å stoppe oss»
DET var en fullstendig fremmed som bodde der. Da jeg banket på døren, var jeg fryktelig nervøs og håpet at ingen var hjemme. Jeg var ung — bare 21 år gammel — og dette var første gangen jeg var ute i Jehovas vitners forkynnelsesarbeid fra hus til hus. Det var i november 1934, og Hitler hadde forbudt all slik forkynnelse her i Tyskland. Da den tilsynsmannen som ledet møtene i den lille gruppen vår, hadde snakket om å gå ut og forkynne, tenkte jeg: «Han kan ikke mene meg!» Jeg var tross alt ikke engang døpt ennå, og jeg kunne bare ett skriftsted. Men jeg tok feil — han mente meg, og slik gikk det til at jeg nå stod her.
Ingen hjemme! Jeg var lettet. Ved den neste døren var det heller ikke noen som kom ut, men jeg hørte støy innenfra, så jeg åpnet døren. En kvinne holdt på med å vaske noen gryter, og hun virket forskrekket over å se meg. Jeg begynte nervøst å forklare det ene skriftstedet som jeg kunne, Matteus 24: 14. Hun bare stirret på meg. (Jeg fant senere ut at hun var døv.) Plutselig stod en mann ved siden av meg. Jeg gikk ut fra at det var mannen hennes, så jeg fortsatte å forkynne, bare for å få en pistol presset mot ribbena mine. Han var nazileder! Den broren som forkynte på den andre siden av gaten, var blitt sparket ned trappen fordi han hadde ringt på døren til denne mannen. Nazisten, som trodde at han hadde satt en stopper for denne brorens forkynnelsesarbeid den dagen, fikk så øye på meg og kom bort for å arrestere meg. Mens den andre forkynneren ganske enkelt børstet av seg støvet og fortsatte å forkynne, kom jeg i fengsel i fire måneder. Slik begynte min forkynnergjerning.
I konsentrasjonsleir
Etter at jeg ble løslatt, betrodde brødrene meg å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet under jorden. Nazistene fulgte med i alt jeg foretok meg, og det varte ikke lenge før jeg ble arrestert igjen. Det lokale politi førte meg til Gestapo, og hjertet stod stille da jeg hørte kjennelsen «i konsentrasjonsleir». Jeg skulle til Esterwegen. Der var vi cirka 120 Jehovas vitner (bibelforskere), og SS-vaktene var fast bestemt på å få oss til å bryte vår ulastelighet.
En offiser med klengenavnet «Jern-Gustav» gikk energisk inn for å få oss til å inngå kompromiss. En dag tvang han oss alle sammen til å gjøre anstrengende gymnastikkøvelser i den varme augustsolen — uten pauser, hele dagen. På slutten av dagen hadde halvparten av brødrene besvimt eller lå på sykestuen. Dessverre gav en tilsynsmann fra én menighet etter for presset og underskrev «kompromisspapiret», og 12 andre fra den samme menigheten fulgte hans eksempel og underskrev også.
Oppløftet over at hans torturmetoder så ut til å virke, lovte «Jern-Gustav» oss nå følgende: «I morgen kommer dere alle sammen til å være glad for å få underskrive dette brevet, og ingen Jehova kommer til å hjelpe dere.» Som du sikkert kan forestille deg, bad vi inderlig den natten. Neste morgen ventet vi på at «Jern-Gustav» skulle dukke opp. Vi ventet og ventet. Til slutt fikk vi beskjed om å gå tilbake til brakkene våre. Gustav var fremdeles ikke kommet. Etter hvert fant vi ut hva som hadde skjedd. Da «Jern-Gustav» var på vei til leiren den morgenen, fikk han en alvorlig påminnelse om at han ikke akkurat var laget av jern. Han hadde kjørt motorsykkelen sin rett inn i en av steinsøylene som flankerte inngangsporten til leiren — en inngangsport som var ni meter bred! Han var straks blitt brakt til sykehuset med kraniebrudd og en brukket arm. Da vi så ham igjen to måneder senere, skrek han til oss: «Det var deres Jehova som gjorde dette mot meg!» Det var det ingen av oss som betvilte så mye som et sekund.
Videre til Nederland
I desember 1935 ble jeg løslatt og fikk beskjed om å slutte meg til den tyske hær. I stedet bestemte jeg meg for å dra til Spania via Nederland og fortsette forkynnelsesarbeidet der. Straks jeg hadde klart å komme meg til Nederland, oppsøkte jeg Jehovas vitner, og de rådet meg inntrengende til å bli i Nederland. For en glede det var fritt å kunne forkynne igjen og å være sammen med mine brødre og søstre på kristne møter! Vi syklet gjennom det nederlandske landskapet og forkynte om dagen og overnattet i telt. I gjennomsnitt brukte vi fra 200 til 220 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet.
Vi hadde lite penger til mat og andre utgifter. Jeg husker tydelig en bonde som etter å ha sett hvordan vi laget våre enkle måltider om kvelden, inviterte oss på middag. Vi kom til et veldekket bord med de lekreste retter. Fra da av sørget denne omsorgsfulle familien for at vi fikk det vi trengte av smør, egg, ost og brød, og hjalp oss også med klesvasken. Hele familien ble Jehovas vitner. De ble en livsviktig kontakt i det arbeidet som lå foran oss.
Det ble holdt et stevne i Bern i Sveits i 1936. Joseph F. Rutherford, som var Selskapet Vakttårnets president på den tiden, holdt foredrag. Det var der jeg endelig ble døpt, etter at jeg allerede lenge hadde vært heltidsforkynner!
Haag
Jeg ble sendt til Haag-området. Der var det mange familier som tok imot sannheten fra Guds Ord. Den dag i dag har jeg fremdeles kontakt med noen av dem. I 1939 arresterte det nederlandske politiet meg — av alle ting ble jeg mistenkt for å være nazispion! Jeg fortsatte å forkynne så godt jeg kunne ved å skrive brev i fengselet, fullt klar over at all utgående post ble sensurert. Etter fem måneder, hvorav jeg hadde tilbrakt de to siste månedene i enecelle, ble jeg løslatt. Bare noen få dager etter at jeg kom tilbake til hjemmet mitt i Haag, begynte det tyske Luftwaffe å bombe området. Jeg visste at Gestapo ville følge hakk i hæl på de soldatene som var i ferd med å invadere landet. Det var på tide at jeg igjen gikk under jorden.
Men hvordan skulle jeg komme meg rundt uten å bli oppdaget? En bror som drev en sykkelforretning, laget en spesialsykkel til meg. Den var maken til dem som det hemmelige politi brukte — den hadde den samme spesielle farge og hadde høyt styre og holdere til en sabel. Medlemmer av det hemmelige politi hilste til og med på meg og trodde at jeg var en av dem! Men en dag da jeg kom syklende på en sykkelsti som var avskjermet fra landeveien av en hekk, oppdaget to politimenn som syklet på motsatt side av veien, meg gjennom et hull i hekken, og de gjenkjente meg og forstod at jeg var flyktning. Aldri i mitt liv hadde jeg tråkket så raskt på pedalene! De måtte bort til en overgang før de kunne snu og sette etter meg, og selv om de var snare til å ta opp forfølgelsen, ble jeg til slutt for rask for dem.
Det var på hengende håret mange ganger
Nå visste politiet at jeg var i Haag. Av sikkerhetsgrunner begynte jeg å overnatte forskjellige steder. En gang overnattet jeg hos en familie med tre barn. Som vanlig la jeg klærne mine slik at jeg raskt kunne kle på meg i tilfelle av en razzia. Jeg fikk også to av barna til å sove i samme seng, slik at jeg kunne flytte ett av dem til min tomme seng når jeg drog. På den måten ville nazistene ikke finne en varm, tom seng.
Klokken fem den morgenen fikk jeg virkelig bruk for disse tiltakene. Det banket hardt og lenge på døren. Jeg rakk så vidt å legge den ni år gamle gutten i sengen min, stappe klærne mine ned i dokumentmappen, ta på meg hatt og frakk og hoppe barføtt gjennom vinduet ut i snøen. Til alt hell hadde de ikke tenkt på å sette ut vakt i bakgården. Jeg løp bort til en familie som jeg studerte Bibelen med. Selv om klokken bare var halv seks og det var en mørk vintermorgen, slapp mannen i huset meg inn uten et ord og gjemte meg. Både han og de to andre familiemedlemmene ble senere Jehovas vitner.
Da Gestapo forhørte den familien jeg nettopp hadde vært hos, konsentrerte de seg spesielt om den yngste gutten. De tilbød ham til og med penger hvis han ville fortelle dem om det hadde vært en «onkel» på besøk i det siste. Han sa: «Ja, men det er lenge siden.» Hvor lenge siden? Det visste han ikke. De drog oppgitt sin vei. Senere spurte guttens mor ham hvorfor han hadde svart på den måten når han visste at «onkel Tom» (som var dekknavnet mitt) nettopp hadde vært der om natten. Han svarte: «Tjuefire timer er lenge — det er veldig mange minutter.» Og det er jo sant.
Det neste distriktet jeg kom til, var Groningen. Noen av vitnene der i byen hadde latt seg overmanne av frykt, og forkynnelsesarbeidet hadde praktisk talt stoppet opp. Men snart begynte brødrene fryktløst å forkynne igjen og trosset dermed det brutale Gestapo. En natt i 1942 deltok vi til og med i et «angrep» som gikk ut på å distribuere tusener av bibelske traktater i byen i løpet av en ti minutters periode som var avtalt på forhånd. Alle avisene skrev at det britiske flyvåpenet hadde distribuert millioner av traktater for Jehovas vitner. Vi hadde latt Gestapo få vite at vi var i live og i full vigør. Nazistene klarte ikke å stoppe oss.
Krigen fortsatte, og det ble farligere og farligere å ferdes på gaten. En kveld da en annen bror og jeg var i ferd med å forlate et hemmelig møte i Hilversum, var det noen som støtte inn i meg bakfra, og en gjenstand ramlet i bakken like ved føttene mine. Jeg plukket den opp og så til min forskrekkelse at det var en tysk soldathjelm. Eieren av hjelmen stod ved sykkelen sin og rettet nå en lysstråle mot meg. Jeg gikk bort til ham; han rev hjelmen ut av hendene mine, siktet på meg med revolveren sin og skrek: «Du er arrestert!»
Jeg skalv. Hvis han arresterte meg, ville dette antagelig bety slutten for mitt vedkommende. Jeg bad til Gud om hjelp. Det samlet seg en del mennesker som hadde hørt oppstyret. Da jeg så at soldaten svaiet lett, forstod jeg at han var beruset. Så kom jeg på at ifølge tyske militærregler hadde offiserer lov til å gå i sivilt antrekk. Jeg tok et skritt nærmere soldaten og ropte med all den myndighet jeg var i stand til å oppvise: «Vet du ikke hvem jeg er?» Soldaten ble lamslått. Han fikk på seg hjelmen i en viss fart og gjorde honnør! Flau og overbevist om at han hadde fornærmet en offiser, smøg han seg bort i ly av mørket. Menneskemengden spredte seg. Nok en gang var det på hengende håret at jeg hadde sloppet unna, og jeg kunne ikke annet enn takke Jehova.
Under jorden i Belgia
Det neste distriktet mitt lå i et annet land: Belgia. Jeg ble presiderende tilsynsmann i Antwerpen. På grunn av forbudet ledet jeg mange små møter i forskjellige hjem hver uke. Jeg var også kurer og dermed ett av leddene i den kjeden som sørget for åndelig føde i disse vanskelige årene.
Vi brukte en restaurant som møtested for smugling av litteratur over grensen fra Nederland. Selve bygningen lå i Belgia, men hagen lå i Nederland, så det var et ideelt sted for meg å møte min kontaktperson og bytte dokumentmappe med ham. Restauranteieren gikk ut fra at vi tilhørte det britiske etterretningsvesenet, og samarbeidet med oss. Han bad til og med den ansvarlige politioffiseren om å la oss være i fred. Men en dag var det en ny konstabel som patruljerte, en belgier med nazistiske sympatier som ikke visste noe om meg. Da han så meg med en svær lærkoffert, forlangte han at jeg skulle åpne den. Jeg nektet; den var tross alt fylt med tre—fire hundre eksemplarer av bladet Vakttårnet. Derfor arresterte han meg og førte meg til politistasjonen. Der bad vakthavende betjent konstabelen om å forlate rommet mens han tok seg av meg. Så sa han lavmælt til meg: «Jeg vil ikke se hva du har i den kofferten. Men vær så snill å ta med deg mindre kofferter neste gang.» Atter en gang måtte jeg bare takke Jehova.
Etter D-dagen (6. juni 1944), da de allierte styrker begynte sin invasjon i Belgia, ble Antwerpen for alvor berørt av krigen. Det ble litt av en utfordring å forkynne og overvære møtene etter hvert som skytingen og granatilden fra begge sider spredte seg i byen. Mot slutten av krigen trakk avdelingstilsynsmannen den feilaktige slutning at det ikke lenger var nødvendig at jeg arbeidet under jorden. Jeg adlød, stikk i strid med det rådet jeg fikk av en vennlig politioffiser, som mente at det ennå var for tidlig å stå offentlig fram. De neste 11 månedene ble den grusomste opplevelsen i mitt liv. Myndighetene trodde ikke på min historie. De var overbevist om at jeg var agent for Gestapo, og plasserte meg i et fengsel der forholdene var de mest umenneskelige jeg hittil hadde sett. Mange menn som var yngre enn meg, ble syke og døde i løpet av de månedene jeg var der. Da jeg endelig ble løslatt, var helsen min fullstendig ødelagt.
Jeg fortsetter min trofaste tjeneste
Etter flere opprivende forsinkelser, forhør og fengselsopphold klarte jeg til slutt å dra tilbake til Tyskland — på dagen ti år etter at jeg hadde reist derfra. Jeg ble gjenforent med min mor, som var et trofast vitne for Jehova, og vi hadde mye å fortelle hverandre. Jeg gjenvant langsomt helsen og begynte i heltidstjenesten igjen, nå i Schweinfurt. Og for en glede det var å få være med på stevneforberedelsene til det første stevnet som vi holdt etter krigen, i Nürnberg, akkurat der hvor Hitler stolt hadde hatt sine militærparader. Senere hadde jeg den glede å bli innbudt til Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i De forente stater, der jeg skulle få opplæring som misjonær.
Ved en sammenkomst like før jeg drog til Gilead, traff jeg Lillian Gobitas, som hadde spilt en nøkkelrolle i kampen for religionsfrihet i spørsmålet om flagghilsning i De forente stater. Hun fortalte meg at hun hadde likt de solonumrene jeg hadde sunget ved sammenkomsten, og jeg bare smilte, for jeg skjønte ikke hva hun sa. Jeg fortsatte å smile, og hun fortsatte å prate. Det endte med at vi giftet oss! Det var selvfølgelig etter at vi begge var blitt uteksaminert fra Gilead og hadde begynt som misjonærer i Østerrike.
Med tiden tvang helseproblemene mine oss til å reise tilbake til De forente stater. Siden da har vi fått to kjekke barn, en sønn og en datter. Det har gitt oss stor glede å se at de begge har tatt imot sannheten. Da helsen min ble bedre, kunne jeg være til hjelp for menigheter i De forente stater og i Canada. Arbeidet stopper aldri opp, og vi forsøker å holde tritt med det. Jeg betrakter fremdeles de årene da jeg arbeidet under jorden, med stolthet. Nazistene klarte ikke å stoppe oss, for Jehova var med oss. Det er tydelig at han fremdeles velsigner arbeidet, og at ingenting kommer til å stoppe det før det er utført til hans tilfredshet. — Fortalt av Erwin Klose.
[Bilde på side 18]
Erwin Klose