Massakren på Lubyʼs Cafeteria

ONSDAG den 16. oktober 1991 begynte som en helt vanlig dag for min kone, Paula, og meg. Nå ser vi tilbake på den som en dag som er helt ulik alle andre dager vi har opplevd.

Den ettermiddagen var vi på Lubyʼs Cafeteria i Killeen i Texas da en gal mann kjørte lastebilen sin gjennom speilglassruten og begynte å skyte. Han drepte 22 mennesker og såret over 20 andre før han til slutt skjøt seg selv i hodet. Det var den verste skyteepisoden i De forente staters historie.

Paula og jeg er to av Jehovas vitners heltidsforkynnere, og vi hadde gått inn på Lubyʼs for å ta en pause etter formiddagens tjeneste. Tidligere på dagen hadde 50 av oss møtt fram på det stedet vi har møtene våre, Rikets sal, og drøftet formiddagens virksomhet før vi gikk ut. Mange av oss foreslo at vi skulle treffes til lunsj på Lubyʼs, men alle forandret planene sine, bortsett fra Maria, Paula og meg.

Vi kom til Lubyʼs kl. 12.25 og stilte oss i serveringskøen. Køen gikk tregt, og Maria bestemte seg for å gå, siden hun skulle lede et bibelstudium klokken ett. Paula gikk på toalettet. Heldigvis kom hun fort tilbake, for noen få sekunder senere kjørte lastebilen gjennom det vinduet hun nettopp hadde gått forbi.

Lyden var som av flere tonn tallerkener som ble knust. Glass, bord og stoler fløy overalt. Så hørte vi et smell. Jeg trodde det smalt i eksospotten på lastebilen. Noen trodde sjåføren hadde fått problemer med bilen, og stormet bort for å hjelpe ham. Men han skjøt dem ned. Noen ropte vantro: «Han skyter folk!» Han begynte å fyre løs allerede før han hadde kommet seg ut av lastebilen.

Køen var formet som en U. Vi befant oss akkurat der hvor U-en svingte. Lastebilen stoppet i begynnelsen av U-en, der hvor kassaapparatet stod. Paula grep meg i hånden og sa: «La oss komme oss ut herfra.» Men jeg trakk henne ned på gulvet. Den væpnede mannen var på vei bortover langs køen mens han fyrte løs. Hele tiden ropte han slike ting som: «Var det verdt det, Bell County? Var det verdt det, Belton?» mens han bannet i ett sett.

Han var nå like ved oss og skjøt i ett sett mens han gikk. Vi fikk aldri sett ansiktet hans, men han var så nær at vi kunne føle gulvet vibrere når kulene traff det. Både Paula og jeg bad stille til Jehova. Vi lå uten å bevege oss; de som rørte på seg, ble skutt. Jeg holdt min kone rundt anklene uten å vite om hun var levende eller død.

Så begynte han å gå bakover igjen mens han fyrte løs i ett sett. Han gikk nedover den andre siden av køen og stoppet like ved føttene mine. Han fyrte av et skudd mot kvinnen som lå bak meg. «Her er en til deg,» sa han idet han skjøt henne. Rett før han skjøt, hadde hun sagt: «Han kommer mot oss.» Antageligvis hadde hun løftet hodet.

Skuddet lød så høyt at jeg trodde jeg var blitt truffet. Deretter hørte jeg at den væpnede mannen snudde og gikk inn i spisesalen, som lå 15—20 meter unna. Jeg visste at det var en vegg der som delvis skjulte oss. Så jeg reiste meg til slutt opp for å se om Paula var kommet til skade. Hun reiste seg også og sa: «La oss komme oss bort.»

Vi løp ut gjennom inngangsdøren, og åtte—ti andre gjorde det samme. En eldre dame som ikke var i stand til å bevege seg så raskt, var foran oss. Vi tvang oss til å være tålmodige, enda så redde vi var. Vi løp gjennom et åpent område som var omtrent like stort som en fotballbane, og søkte dekning i en leiegård som lå i nærheten. Vi ringte en venn av oss og bad henne møte oss nede i gaten.

Idet vi forlot bygningen, så vi at politiet rykket fram fra den andre retningen. Helikoptre var allerede på vei for å hente de sårede. Vi var ennå nervøse, siden vi ikke visste hvor det var blitt av den væpnede mannen. Da hun vi hadde ringt til, møtte oss, gråt hun. Hun hadde hørt nyheten på radioen.

Ettervirkningene

Vi kjørte hjem, og venner kom innom for å se til oss. Det var virkelig en støtte for oss å ha dem der. Neste formiddag gikk vi ut i vår offentlige tjeneste, slik vi pleier å gjøre. På veien kjøpte jeg en avis, og reportasjen som stod der, fikk oss til å gjenoppleve hele episoden. Vi innså at vi ikke var kommet oss såpass følelsesmessig at vi ville klare å forkynne offentlig, så vi gikk hjem igjen.

I flere uker var vi nervøse når vi gikk inn på offentlige steder. En gang vi var på en hamburgerbar, var det en som smelte en ballong. Det var virkelig en nervepåkjenning! Krisepsykiatere sier at det som er til størst hjelp for dem som har hatt slike sjokkerende opplevelser som vi hadde, er å snakke åpent om det. Vi var svært takknemlige for at vennene våre besøkte oss i dagene som fulgte, slik at vi fikk muligheten til det.

En av vennene våre sa til Paula: «Tjenesten vil være til hjelp for deg.» Hun hadde rett. Selv om Paula nølte med å delta i den offentlige tjenesten den første uken, tok hun snart del i hus-til-hus-arbeidet igjen, og senere ledet hun også bibelstudier.

Bibelen sier at vi utsetter oss for problemer hvis vi isolerer oss, og det stemmer virkelig. (Ordspråkene 18: 1, NW) Vi fikk vite at noen isolerte seg, til og med enkelte som ikke en gang var på kafeteriaen den dagen. Som en følge av det var de fortsatt redde for å gå ut på offentlige steder flere måneder etter massakren.

Det som spesielt hjalp oss til å komme over denne opplevelsen, er den forståelse vi har av Bibelens profetier. Vår tid blir i Guds Ord identifisert som «de siste dager», da det skal være «kritiske tider her, som vil være vanskelige å mestre». (2. Timoteus 3: 1) Slike rystende episoder som massakren på Lubyʼs Cafeteria er altså bare hva man kan vente. En anerkjent ekspert på området, dr. James A. Fox, konstaterte at åtte av de ti største massemord som er begått i USAs historie, er blitt utført siden 1980.

Jack Levin, som er professor i sosiologi og medforfatter av en bok om massemord (Mass Murder), sa at disse massemordene gjenspeiler et sammenbrudd i samfunnet og økonomien. Han sa følgende: «Mange flere middelaldrende menn føler at livet deres har gått fra dem. De har mistet jobben eller er blitt skilt. Institusjoner som tidligere var en støtte for dem, går nå i oppløsning, som familien og kirken.» Det var tydeligvis det som var tilfellet med denne morderen, 35 år gamle George J. Hennard, som kom fra et oppløst hjem, og som nylig var blitt fratatt sjøfartsboken fordi han var mistenkt for å misbruke narkotika.

Ja, menneskene trenger Bibelens håp om den rettferdige, nye verden som Gud lover. (2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4) Den tillit vi har til at de rystende hendelser vi opplever i vår tid, snart bare vil være et vagt minne, har holdt Paula og meg oppe gjennom denne tiden med prøvelser. Gud har virkelig støttet oss, slik hans Ord lover. (2. Korinter 1: 3, 4) — Fortalt av Sully Powers.

[Bilde på side 23]

Politiet undersøker Lubyʼs Cafeteria, hvor en væpnet mann kjørte lastebilen sin gjennom fasadevinduet

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Killeen Daily Herald

[Bilder på side 24]

Noen kvinner utenfor spisestedet hvor en væpnet mann drepte 23 mennesker, deriblant seg selv

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Killeen Daily Herald

Min kone, Paula, og jeg