Når en øy ikke forblir en øy

«INTET menneske er en øy,» skrev lyrikeren John Donne, som levde i det 17. århundre. Sant nok; selv en øy forblir faktisk ikke alltid en øy. Den øya som oldtidsbyen Tyrus lå på, er et godt eksempel på dette. Aleksander den store oppfylte en bemerkelsesverdig bibelsk profeti da han bygde en veifylling ut til øya og ødela den stolte byen. I løpet av århundrene ble veifyllingen dekket av slam; øya ble til en halvøy.

I Frankrike står øya Mont-Saint-Michel også i fare for å miste sin status som øy. Mont-Saint-Michel er en liten klippeøy som ligger ved grensen mellom de to franske provinsene Bretagne og Normandie, med en landsby ved foten og et festningslignende kloster plassert på toppen. Den har lokket til seg besøkende i mange hundre år, der den ruver som en pyramide over den vidstrakte flaten som tidevannet i den store bukten danner. Etter at en biskop hevdet at han i et syn hadde sett «sankt» Mikael der i begynnelsen av det åttende århundre, har pilegrimer strømmet til kirken og til det klostret som senere ble bygd der. Tiden har ikke alltid fart vel med dette klostret. I løpet av de århundrene som har gått, er det blitt herjet av branner, beleiret i krig, stengt under den franske revolusjon, brukt som fengsel og til slutt restaurert i løpet av forrige århundre, da det fikk det tårnet og spiret som det har nå.

Det var havet som lenge så ut til å være den farligste fienden. Øya ble av og til kalt Saint-Michel-som-er-prisgitt-havet. I mange hundre år kunne pilegrimer komme seg ut til øya til fots ved å gå over fra fastlandet ved lavvann, mens de passet på ikke å komme bort i den lumske kvikksanden. Tidevannet steg raskt her, noe som også utgjorde en fare — folk pleide å si at vannet kunne strømme inn med like stor hastighet som en hest i full galopp.

Mont-Saint-Michels største fiende har imidlertid vist seg å være fastlandet, ikke havet. I 1870-årene ble det bygd en 900 meter lang veifylling ut til øya, slik at den endelig ble forbundet med fastlandet. Siden da har ikke tidevannet kunnet skylle over bukten og rense den som før, og sand bygger seg opp rundt klippen. I dag er det bare ved springflo vannet når opp til øyas bolverk av klipper. Mye blir gjort for å motvirke dette fenomenet, for at den berømte klippeøya ikke skal ende opp som en halvøy, i likhet med Tyrus — eller bare som en utvekst av granitt på en vidstrakt, tørr strand.