OL i Barcelona — var æren verd prisen?
Av Våkn opp!s medarbeider i Spania
DEN 25. juli 1992 spente en bueskytter buen sin, i skinnet fra en lyskaster. Brannpilen steg rett og presist opp mot nattehimmelen. Idet den begynte å dale, strøk den over en kjempefakkel som var plassert over det enorme stadionet. Den olympiske ild ble tent. OL i Barcelona var begynt.
Elleve tusen idrettsutøvere fra 172 land var kommet sammen for å konkurrere om 1691 olympiske medaljer. I pakt med mottoet for de olympiske leker («hurtigere, høyere, sterkere») forsøkte deltagerne å sette nye rekorder — og noen av dem lyktes i det. Anslagsvis 3,5 milliarder TV-seere deltok i seirene og skuffelsene.
Selv om idrettsutøverne er relativt kort tid i rampelyset, vil en seier i de olympiske leker sannsynligvis bety ære og berømmelse og dessuten rikdom. Lekene i Barcelona var ikke noe unntak. Noen av de mest berømte idrettsutøverne tjente allerede fra før av mange millioner kroner på å reklamere for sportsklær, løpesko, solbriller og til og med elektronisk utstyr.
Selvoppofrelse — veien til olympisk ære
Selv om mange idrettsutøvere — særlig turnere og stupere — ser ut til å gjennomføre prestasjonene sine med letthet, ligger det år med energisk trening bak denne elegansen. Noen har ligget i trening fra de var fem år. Og hvis en idrettsutøver ønsker å oppnå suksess, må han la idretten gå foran alt annet.
Den spanske svømmeren Martín López Zubero, som vant 200 meter ryggsvømming, sa — kanskje med en snev av overdrivelse: «Jeg har tilbrakt en tredjedel av livet mitt i vannet.» Han begynner å trene klokken fem om morgenen, og han anslår at han har svømt 8000 kilometer på bare litt over et år.
Trening innebærer lidelse, ikke bare selvfornektelse. Jackie Joyner-Kersee, som vant gull i sjukamp i Seoul og i Barcelona, forklarer: «Konkurransene er glamorøse. Det er ikke treningene. . . . Spør en hvilken som helst idrettsutøver. Vi har alle vondt hele tiden. Jeg ber kroppen min om å gjennomgå sju forskjellige øvelser. Å be den om ikke å verke ville være å be om for mye.» Særlig turnere må være mestere i å holde ut. De må hele tiden følge opp treningsprogrammet sitt, to økter hver dag, uten å ta hensyn til smertene fra forstuede vrister og ankler og forstrukne muskler og sener og til og med fra tretthetsbrudd. Men når alt kommer til alt, er det denne slags selvoppofrelse som skaper vinnerne og gjør OL til det det er.
Olympisk gull og glitter
Det er ikke tvil om at det olympiske showet kan gjøre inntrykk. Publikum får oppleve spennende øyeblikk, og store idrettsprestasjoner blir utført. OL i Barcelona var ikke noe unntak.
Den hviterussiske turneren Vitali Scherbo vant seks gullmedaljer av åtte mulige i mennenes øvelser, noe som er ny rekord. Den kinesiske turneren Xiaosahuang Li gjorde en utrolig trippel saltomortale i frittstående. Carl Lewis skrev olympisk historie ved å vinne i lengdehopp for tredje gang på rad. Japanske Yuko Arimori, som kom på sølvmedaljeplass i kvinnenes maraton, høstet på sin side jubel for sin høflighet. Til tross for at hun var helt utslitt, løp hun en runde på stadionet og bukket på japansk vis for publikum og deretter for vinneren.
Multinasjonale selskaper har ikke oversett de kommersielle mulighetene de olympiske leker gir. De betaler enorme summer for å kunne sole seg i den olympiske glansen ved å være sponsorer for selve lekene eller for de enkelte lands OL-lag.
Den farmasøytiske veien til ære
Kompromissløs trening og talent er viktig, men er ikke de eneste nøklene til å lykkes i de olympiske leker. Ikke så rent få idrettsutøvere bruker dopingmidler for å få et fortrinn i konkurransen. Det kan dreie seg om anabole steroider eller menneskelige veksthormoner som man bruker for å bygge opp musklene (mest brukt innen vektløfting og de tekniske øvelsene i friidrett); betablokkere, som senker pulsen (for at man skal gjøre det bedre i skyting og bueskyting); eller erytropoietin, som stimulerer produksjonen av røde blodlegemer (nyttig innen sykling og langdistanseløping).
Idrettsutøverne er klar over risikoen, men presset for å få dem til å bruke forbudte dopingmidler er enormt. Den tyske idrettsutøveren Gaby Bussmann, en lagvenninne av Birgit Dressel, som døde i 1987 som følge av at hun hadde brukt 20 forskjellige dopingmidler, forklarer: «I noen grener er det vanskelig å kvalifisere seg til de olympiske leker uten å bruke dopingmidler.»
Trenerne er vanligvis involvert; det kan til og med være de som anbefaler idrettsutøverne å bruke dopingmidler. Den tidligere østtyske treneren Winfried Heinicke innrømmer: «Jeg sa til dem: ’Vil du være med i OL, må du gjøre det [bruke dopingmidler]’.» Tydeligvis setter et betydelig antall idrettsutøvere seier høyere enn ærlighet — og til og med høyere enn sin egen helse. En spørreundersøkelse som nylig ble foretatt blant toppidrettsutøvere, viste at 52 prosent av dem ville bruke et hypotetisk vidundermiddel som garantert ville gjøre dem til vinnere, selv om det ville koste dem livet etter fem strålende år på toppen.
Den britiske sprinteren Jason Livingston ble sendt hjem med skam fra Barcelona etter at et dopingmiddel som tilhører gruppen anabole steroider, var blitt påvist i dopingprøven hans. USAs verdensrekordholder på 400 meter, Harry Reynolds, deltok ikke i OL i Barcelona. Han ble tatt i en dopingtest i 1990 og ble suspendert fra idretten for to år, noe som ikke bare kostet ham en mulig olympisk medalje, men også seks millioner kroner i sponsorinntekter.
De fleste av dem som bruker dopingmidler, blir imidlertid ikke tatt. Til tross for at det ble foretatt nesten 2000 dopingtester under OL i Barcelona, kunne uærlige idrettsutøvere unngå å bli avslørt ved å bytte til dopingmidler som ikke kan oppdages i en urinprøve. «Griskheten etter seier og penger har avdekket en mørk verden hvor det blir vanskelig å skille mellom etikk og uærlighet,» uttalte den spanske avisen El País.
Nå var det nok mange medaljevinnere som lyktes ganske enkelt på grunn av mange års selvoppofrelse, og ikke på grunn av dopingmidler. Er slike ofre umaken verd?
Varig ære
Gail Devers, som overraskende vant kvinnenes 100-meter, var overlykkelig over seieren. «Hvis det er noen som tror på at drømmer går i oppfyllelse, så er det jeg,» sa hun. Mindre enn to år tidligere kunne hun nesten ikke gå, og det var snakk om å amputere begge føttene hennes på grunn av komplikasjoner i forbindelse med den behandlingen hun fikk for Basedows sykdom. Pablo Morales, som gjorde comeback som svømmer bare et år før OL, for så å vinne gullmedaljen på 100 meter butterfly, var enig. «Endelig var det min tur; en drøm ble til virkelighet,» sa han.
Det er jo nødvendigvis slik at de fleste idrettsutøvere aldri vil bli olympisk mester. Ja, noen mener at «det viktigste i de olympiske leker [ikke] er . . . å vinne, men å delta». Andre idrettsutøvere, som regnet med å vinne, reiste imidlertid hjem med knuste drømmer. Vektløfteren Ibragim Samadov hadde satset alt på å ta gull, men ble bare nummer tre i denne øvelsen. «Med en gullmedalje kunne jeg ha staket ut en kurs i livet, studert med tanke på en yrkeskarriere, hjulpet familien min. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre,» sukket han. Og til og med vinnerne går en traumatisk tid i møte når yteevnen deres begynner å avta.
Den tidligere sovjetiske tennisspilleren Anna Dmitrieva sa: «[Det sovjetiske] idrettsapparatet brydde seg ikke om mennesker. De tenkte bare: ’Forsvinner du, finner vi ti andre som er som deg.’» Henry Carr, som vant to gullmedaljer i Tokyo i 1964, innrømmet også: «Til og med når en blir den beste, er det et bedrag. Hvorfor? Fordi det ikke er noe varig, og det er heller ikke virkelig tilfredsstillende. Stjerner blir snart erstattet og vanligvis glemt.»
En flyktig olympisk ære kan ikke sammenlignes med det evige livs belønning, som Gud lover dem som tjener ham. For å få denne belønningen trenger man åndelig, ikke fysisk, trening. Paulus skrev derfor til Timoteus: «Kroppslig øving [bokstavelig: «gymnastiske øvelser»] er nyttig til litt; men gudhengivenheten er nyttig til alt, ettersom den har i seg løfte for livet nå og for det som skal komme.» — 1. Timoteus 4: 8.
De olympiske leker framhever fordelene ved kroppslig øving — som i beste fall er midlertidige. De viser verden hva idrettsutøvere kan utrette gjennom helhjertet innsats og selvfornektelse. Dette er egenskaper man også trenger for å vinne det kristne løp. Dette løpet vil, til forskjell fra olympiske øvelser, bringe varige velsignelser til dem som står distansen ut. De kristne gjør derfor vel i å etterligne, ikke idrettsutøverne, men Jesus Kristus, ved å ’fullende sin opplæring’ og ’løpe sitt løp med utholdenhet’. — 1. Peter 5: 10; Hebreerne 12: 1.
[Bilder på side 23]
Stupkonkurranse i de olympiske leker. Barcelona i bakgrunnen
[Rettigheter]
Foto: Sipa Sport
[Bilde på side 24]
Fra konkurransen i skranke
[Rettigheter]
Foto: Sipa Sport
[Bilde på side 25]
Løperen helt til høyre vant gull på 100-meteren
[Rettigheter]
Foto: Sipa Sport