Hva Bibelen sier

Må vi holde våre løfter?

ET ELLERS lykkelig ektepar er kommet opp i et ubehagelig dilemma. For mange år siden, da de var i store vanskeligheter på grunn av et opprivende problem i familien, lovte de at de ville gi en tiendedel av inntekten sin til Gud hvis han ville hjelpe dem ut av vanskelighetene. Nå som de er godt oppe i årene og har fått uventede økonomiske problemer, spør de seg selv: «Er vi tvunget til å holde dette løftet?»

Det dilemmaet de befinner seg i, understreker sannheten i vismannens ord om ikke å tale overilt: «Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord. La ikke munnen føre skyld over deg, og si ikke til Guds sendebud: ’Jeg gjorde det av vanvare.’» — Forkynneren 5: 4, 5.

Ingen dårlige unnskyldninger

Selv om det er vanlig i dagens tolerante samfunn å ta lett på det å gi løfter, kan vi ikke vente at Gud skal godta dårlige unnskyldninger for å bryte løfter; selv forretningsmenn gjør ikke det. Artikkelen «Ærlighet i forretningslivet — et motstridende begrep?» i handelstidsskriftet Industry Week kom med denne beklagelsen: «Vi stoler ikke lenger på at folk forteller sannheten, at de gjør det som er rett, istedenfor det som er formålstjenlig, eller at de oppfyller sine forpliktelser.» En kan kanskje kjøpe tid hos menneskelige kreditorer ved å komme med usannheter, for eksempel si at pengene er underveis, men en kan aldri føre englene bak lyset.

Dette betyr ikke at Gud bruker engler til å tvinge en til å holde sine løfter, på samme måte som en skruppelløs lånehai kanskje bruker forbrytere til å presse et ulykkelig offer til å betale ågerrenter. Gud viser kjærlighet og lar isteden sine engler være «ånder til [oppbyggende] offentlig tjeneste, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse». (Hebreerne 1: 14) Ettersom englene har en slik oppgave, kan de spille en rolle i forbindelse med besvarelsen av våre oppriktige bønner, og det gjør de også.

Men kan vi med rette vente at Gud skal velsigne oss hvis vi fortsetter å komme med tomme løfter i våre bønner? Vismannen sier: «Hvorfor vil du gjøre Gud harm med det du sier, så han ødelegger [i hvert fall i en viss utstrekning] det du har gjort?» — Forkynneren 5: 5b.

Det er derfor ikke frykten for at en engel skal hevne seg på oss, som bør få oss til å holde våre løfter istedenfor å komme med unnskyldninger for å bryte dem. Vi bør heller verdsette det å ha et godt forhold til Gud og oppriktig ønske å oppnå hans velsignelse over vår virksomhet. Det ekteparet som er nevnt innledningsvis, uttrykte det vakkert på denne måten: «Vi ønsker å ha en ren samvittighet overfor Gud og å handle i samsvar med hans vilje.»

Bevar en god samvittighet

For å kunne ha en ren samvittighet med hensyn til å innfri et løfte må vi være ærlige overfor oss selv. Vi kan illustrere dette slik: Sett at en som skyldte deg en stor sum penger, oppdager at han på grunn av uheldige omstendigheter ikke er i stand til å betale tilbake det han skylder. Hva ville du da sette mest pris på — at han avskrev hele gjelden som umulig å betale tilbake, eller at han i det minste ordnet med å tilbakebetale en liten sum regelmessig når han var i stand til det?

Sett at vi forhastet har gitt Gud løfte om å bruke all vår tid eller andre ressurser i en passende kristen virksomhet, og rett og slett ikke klarer å holde dette løftet. Burde vi ikke da i det minste føle oss moralsk forpliktet til å gjøre det beste vi kan etter det omstendighetene tillater? Paulus skrev: «For når villigheten først er til stede, er den særlig antagelig», enten vi har mye eller lite å gi. (2. Korinter 8: 12) Men hva med løfter en gav før en fikk nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet?

Urette eller ubibelske løfter

Hvis vi blir klar over at et løfte vi tidligere har gitt, er urent eller umoralsk, bør vi straks frigjøre oss fra det, som om vi hadde brennende kull i hendene. (2. Korinter 6: 16—18) Eksempler på urene løfter er:

◻ Løfter som er blitt gitt til falske guder eller gudinner, for eksempel den babylonske «Himmeldronningen». — Jeremia 44: 23, 25.

◻ Lovstridige løfter, i likhet med den ed de 40 mennene avla, og som gikk ut på at de ikke skulle smake en matbit før de hadde drept apostelen Paulus. — Apostlenes gjerninger 23: 13, 14.

◻ Løfter som har tilknytning til frafallen lære, som er «demoners lærdommer, ved . . . mennesker som taler løgn, . . . idet de forbyr folk å gifte seg og påbyr dem å avholde seg fra visse sorter mat som Gud har skapt til å nytes med takksigelse av dem som har tro og nøye kjenner sannheten». — 1. Timoteus 4: 1—3.

Så det er tydelig at vi kan bli nødt til å erklære noen løfter vi tidligere har gitt, som ugyldige. Men hvorfor skulle vi lete etter smutthull for å unnlate å holde løfter som ikke er ubibelske? Bør ikke den nøyaktige kunnskap vi nå har, få oss til å vise større respekt enn noen gang før for løfter vi tidligere har gitt?

Tenk over dine tidligere og framtidige løfter

Det sier seg selv at vi i framtiden bør tenke oss alvorlig om før vi gir løfter som har tilknytning til vår tilbedelse. En bør ikke benytte løfter bare som en motivasjon til å gjøre noe, for eksempel øke den tiden en bruker i den kristne tjeneste, eller til å unnlate å gjøre noe, for eksempel spise for mye. Jesus hadde ikke innvendinger mot enhver form for ed, for eksempel den ed en må avlegge overfor en domstol. Men han satte tydeligvis en klar grense med hensyn til å avlegge ed i tide og utide, for han advarte: «Det ble sagt til dem i gammel tid: ’Du skal ikke sverge uten å holde din ed, men du skal innfri dine løfter til Jehova.’ Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt.» (Matteus 5: 33, 34) Hvorfor tok han dette standpunktet? Var det blitt mindre passende å avgi løfter nå enn det hadde vært tidligere?

Det var ofte knyttet visse betingelser til de løftene som ble gitt av de trofaste i gammel tid. I høytidelig bønn kunne de gi Jehova et løfte som dette: ’Hvis du hjelper meg igjennom denne krisen, vil jeg gjøre det og det for deg.’ Men Jesus sa: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn.» Jesus anbefalte ikke de trofaste på sin tid å gi løfter som det var knyttet visse betingelser til, men han forsikret dem: «Inntil nå har dere ikke bedt om noe som helst i mitt navn. Be, og dere skal få.» — Johannes 16: 23, 24.

En slik tillit til Jesu navn eller tjeneste bør også trøste enhver som fremdeles føler seg skyldbetynget fordi han — selv om han anstrenger seg — ikke er i stand til å holde det han «tankeløst med sine lepper» har lovt Gud. (3. Mosebok 5: 4—6, vers 4 fra NW) Så selv om vi ikke bør se lett på de løfter vi tidligere har gitt, kan vi nå ikke bare be i Jesu navn, men også bønnfalle Gud om å anvende verdien av Jesu gjenløsningsoffer på våre synder og be om tilgivelse i Jesu navn. På den måten kan vi få «troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter stenket og derved renset fra en ond samvittighet». — Hebreerne 10: 21, 22.

[Bilderettigheter på side 24]

Prester avlegger løfte i Montmartre