Insektverdenens hoppende musikere

VI INNRØMMER at vi har en glupende appetitt. Og det er sant at matlysten vår kan vekke raseri hos bønder, som ser på oss som en pest og en plage som ødelegger avlingen deres. Vi gresshopper har ikke desto mindre visse interessante særtrekk — måten vi hopper på, flyr på, klatrer på og lager «musikk» på.

Visste du for eksempel at vi har fem øyne? Mange mennesker må bruke bifokale briller, men vi har i stedet tre små øyne foran på hodet for å se på nært hold og to større øyne lenger bak som vi bruker for å holde øye med alt som foregår rundt oss. Det er derfor vi alltid ligger et sprang foran deg. Kunne ikke du også tenke deg å ha øyne med slike egenskaper?

Hvor overlegen er egentlig vår evne til å hoppe? Vi kan hoppe ti ganger så høyt som vår egen høyde og lande nesten en meter unna. Hvis et menneske skulle gjøre noe tilsvarende som det, måtte vedkommende hoppe like høyt som en seksetasjes bygning. Hemmeligheten vår er de svært kraftige musklene i bakbena. Det er de som gir oss nok fraspark til å klare slike bragder.

Etter at vi har gjort det første hoppet vekk fra deg, kan vi også gjøre det enda vanskeligere for deg å fange oss ved å bruke de to vingeparene våre. De stive dekkvingene har samme funksjon som flyvinger, mens vi bruker de mer sarte bakvingene til å få ekstra framdrift. Ved å kombinere vår evne til å hoppe og til å fly kan vi derfor vanligvis komme oss såpass langt vekk at du gir opp jakten.

Ville du synes det var vanskelig å klatre opp en glatt stolpe? Det synes ikke vi. Vi kan faktisk løpe oppover glatte gresstrå uten å gli på grunn av den måten vår Skaper har konstruert de seks bena våre på. På hver fot er det bitte små puter med små hår som avgir en klebrig væske som hjelper oss til å få et fast grep på tingene. I tillegg er hver fot utstyrt med to sterke, piggete kroker som forhindrer at vi skal gli bakover der det er bratt. Ja, vi var godt utstyrt for å klatre allerede lenge før menneskene i det hele tatt tenkte på fjellklatring.

Innen vår art er det hannene som står for musikken. Hunngresshoppene lar seg imponere som seg hør og bør, og synes de er ganske dyktige. Ved hjelp av ørene våre, som befinner seg på siden av brystpartiet, kan vi oppfatte og reagere på forskjellige lyder. Når en hann får lyst til å spille, drar han forsiktig den ene av de ru bakbena over noen av ribbene på den ene vingen, på samme måte som en fiolinist drar buen sin over strengene på fiolinen. Så avslappende det er å ligge i en eng en varm sommerdag og nyte symfonien fra tusener av gresshopper og sirisser. Ah, lyden av sommer!