Seierrike ansikt til ansikt med døden
’Men overraskende nok for nazistene kunne heller ikke Jehovas vitner utslettes. Jo hardere de ble presset, desto mer herdet ble de. De ble harde som diamant i sin motstand. Hitler slynget dem inn i et eskatologisk slag, og de bevarte troen. Det de erfarte, er verdifullt stoff for alle som studerer hvordan man kan overleve under ekstreme belastninger. For overleve gjorde de.’ — Uttalelsen tilskrives historikeren dr. Christine King i den amerikanske ukeavisen Together.
JEHOVAS VITNER er antagelig den mest baktalte og forfulgte religiøse gruppe på jorden i det 20. århundre. De er blitt misforstått og ofte mishandlet bare på grunn av sin kristne nøytralitet og fordi de nekter å lære eller å delta i krigføring. Ved sin løsrivelse fra alle politiske bånd har de pådratt seg vrede fra totalitære herskere i mange land. Men likevel har de gjort seg bemerket i vår tids historie ved sin strenge nøytralitet og sin prinsippfasthet.
Den britiske historikeren Arnold Toynbee skrev i 1966: «I vår tid har det i Tyskland vært kristne martyrer som har gitt sitt liv framfor å tiljuble landets ødeleggende nasjonalisme, representert ved den menneskelige guden Adolf Hitler.» Kjensgjerningene viser at Jehovas vitner befant seg blant disse martyrene. Noen opplevelser kan tjene til å belyse hvordan de har holdt stand under forfølgelse og når de har stått ansikt til ansikt med døden på grunn av sin prinsippfasthet — og dette ikke bare i nazitiden. Fra mange steder i verden kommer det ensartede vitnesbyrd om seirer de har vunnet når de har stått ansikt til ansikt med døden.
Historien om Ananii Grogul i Ukraina
«Foreldrene mine ble Jehovas vitner under den annen verdenskrig, i 1942, da jeg var 13 år gammel. Like etterpå ble far arrestert, fengslet og deretter sendt til de sovjetiske leirene i Uralfjellene. Da jeg var 15 år, i 1944, ble jeg innkalt til en forberedende tjeneste i de væpnede styrker. Fordi jeg allerede hadde en fast tro på Jehova, nektet jeg å lære å krige. Derfor ble jeg allerede i så ung alder dømt til fem års fengsel.
Så kom det vanskelige året 1950. Jeg ble igjen arrestert og fikk en dom på 25 års frihetsberøvelse på grunn av min virksomhet som et av Jehovas vitner. Jeg var da 21 år gammel og tilbrakte sju år og fire måneder i arbeidsleirer. Jeg så mange mennesker dø, svekket av sult og utslitt av hardt arbeid.
Etter Stalins død i 1953 begynte forholdene å endre seg, og i 1957 ble jeg løslatt fra fangenskapet. På nytt kom jeg ut i ’friheten’. Men denne gangen forviste de meg til Sibir, hvor jeg skulle være i ti år.»
Min søster ble utsatt for umenneskelig tortur
«I Sibir ble jeg gjenforent med min kjødelige søster, som allerede var blitt ufør. Hun var blitt arrestert nøyaktig to uker etter meg i 1950. Etterforskningen av hennes sak ble utført på en fullstendig ulovlig måte. De sperret henne inne i enecelle og slapp rotter inn til henne. Rottene gnagde på føttene hennes og kravlet over kroppen hennes. Til slutt tvang torturistene henne til å stå i kaldt vann opp til livet mens de så på hennes lidelser. Hun ble dømt til 25 års fangenskap på grunn av sin forkynnervirksomhet. Hun ble lam i begge bena, men kunne bevege hendene og armene. I fem år beholdt de henne på et leirsykehus før de avskrev henne som om hun skulle være død. Deretter sendte de henne til foreldrene våre, som i 1951 var blitt dømt til livsvarig forvisning til Sibir.»
Tilbake til Ukraina og videre forfølgelse
«I Sibir møtte jeg Nadia, som ble min kone og fødte våre barn. Også i Sibir fortsatte vi å forkynne. Jeg ble betrodd den oppgaven å produsere og mangfoldiggjøre bibelsk litteratur. Hver kveld arbeidet min bror Jacob og jeg med å mangfoldiggjøre Vakttårnet i et tilfluktsrom i kjelleren. Vi hadde to skrivemaskiner og en hjemmelaget duplikator. Hjemmet vårt ble med jevne mellomrom ransaket av politiet. De forlot det alltid tomhendt.
Forvisningstiden tok slutt. Jeg flyttet til Ukraina med hele familien, men forfølgelsen fortsatte. Jeg ble utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann. Samtidig måtte jeg arbeide for å forsørge familien min. Flere ganger hver måned kom noen fra sikkerhetspolitiet til arbeidsplassen min og forsøkte å overtale meg til å oppgi min tro. En gang følte jeg Jehovas hjelp på en helt spesiell måte. De arresterte meg og førte meg til sikkerhetspolitiets kontorer i Kiev, hvor jeg ble holdt i forvaring i seks dager. Hele denne tiden forsøkte de å forvirre meg med ateistisk propaganda. De snakket på sin gudløse måte om Vakttårnet og andre av Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Presset ble nesten uutholdelig. På toalettet falt jeg på kne og gråt og ropte til Jehova. Jeg bad ikke om å bli satt fri, men om styrke til å holde ut og ikke forråde mine brødre.
Politisjefen kom deretter for å snakke med meg. Han satte seg rett overfor meg og spurte om jeg virkelig var overbevist om det jeg forsvarte. Jeg gav ham et kort vitnesbyrd og erklærte at jeg var villig til å dø for sannheten. Han svarte: ’Du er et lykkelig menneske. Hvis jeg var overbevist om at dette er sannheten, ville jeg ikke bare være villig til å tilbringe tre eller fem år i fengsel, men til å stå på ett ben i fengsel i 60 år.’ Han var stille og tankefull en liten stund og fortsatte: ’Det gjelder evig liv. Kan du forestille deg hva evig liv egentlig innebærer?’ Etter en kort pause sa han: ’Dra hjem!’ Disse ordene gav meg en uventet styrke. Jeg var ikke sulten mer. Jeg ville bare dra. Jeg følte at det var Jehova som hadde styrket meg.
I de senere år har forholdene forandret seg i det tidligere Sovjetunionen. Nå finnes det rikelig med bibelsk litteratur. Vi kan overvære kretsstevner og områdestevner, og vi deltar i alle former for forkynnelsesarbeid, også i tjenesten fra hus til hus. Jehova har i sannhet gitt oss seier til tross for mange prøvelser.»
Ulasteligheten blir satt på prøve i Afrika
I slutten av 1960-årene var Nigeria midt oppe i en ødeleggende borgerkrig. Utbryterområdet som på det tidspunkt hadde fått navnet Biafra, led store tap, og unge menn ble tvangsutskrevet for å gjøre tjeneste i hæren. Siden Jehovas vitner er politisk nøytrale og nekter å delta i krigføring, ble mange vitner i Biafra jaget, torturert og myrdet. Et av Jehovas vitner sa: «Vi var som rotter. Vi måtte gjemme oss når vi hørte at det kom soldater.» Ofte fikk de ikke tid til å gjemme seg.
En fredag morgen i 1968 befant Philip, en 32 år gammel heltidsforkynner, seg i landsbyen Umuimo hvor han forkynte for en eldre mann da biafranske soldater stormet inn i området for å verve soldater.
«Hva driver du med?» spurte troppsføreren. Philip sa at han snakket om Jehovas kommende rike.
«Dette er ingen tid for forkynnelse!» ropte en annen soldat. «Nå er det krig, og vi vil ikke se at våpenføre menn går omkring uten å gjøre noe.» Deretter rev soldatene alle klærne av Philip, bandt hendene hans sammen og førte ham bort. En 43 år gammel kristen eldste som het Israel, fikk heller ikke tid til å gå i dekning. Han ble tatt til fange mens han laget mat til barna sine. Klokken to om ettermiddagen hadde soldatene drevet sammen over hundre menn. De tvang fangene til å løpe de 25 kilometerne til militærleiren i Umuacha Mgbedeala. De som sakket akterut, ble pisket.
Israel fikk beskjed om at han skulle bære et tungt maskingevær, og Philip skulle læres opp til å bruke et lett maskingevær. Da de forklarte at de ikke kunne slutte seg til de militære styrker fordi Jehova forbyr det, gav kommandanten ordre om at de skulle sperres inne i vaktrommet. Klokken 16.00 ble alle rekruttene, også de i vaktrommet, beordret til å ta oppstilling. Soldatene forlangte da at hver mann skulle undertegne et papir som viste at han samtykte i å gjøre tjeneste i hæren. Da det var Philips tur til å skrive under, henviste han til 2. Timoteus 2: 3, 4 og sa til kommandanten: «Jeg er allerede ’en god Kristi Jesu soldat’. Jeg kan ikke slåss for Kristus og samtidig for et menneske. Hvis jeg gjør det, vil Kristus betrakte meg som en forræder.» Kommandanten slo ham i hodet og sa: «Din utnevnelse til å tjene som en Kristi soldat er opphevet! Du er nå en biafransk soldat.»
Philip svarte: «Jesus har ennå ikke gitt meg beskjed om at min utnevnelse til å tjene som hans soldat, er opphevet, og min utnevnelse gjelder til jeg får en slik beskjed.» Da tok soldatene og løftet Philip og Israel opp i luften og slengte dem ned på bakken. Deretter ble de slept vekk i fortumlet tilstand, mens de blødde fra øyne, nese og munn.
Foran eksekusjonspelotongen
Senere samme dag ble Israel og Philip stilt opp foran en eksekusjonspelotong. Men soldatene skjøt dem ikke. I stedet slo de dem med knyttnever og geværkolber. Deretter bestemte leirkommandanten at de skulle pryles til døde. Han satte 24 soldater til å gjøre dette. Seks skulle pryle Philip, og seks andre skulle pryle Israel. De øvrige 12 soldatene skulle skaffe reservekjepper og tre inn som reserver når de andre ble slitne.
Philip og Israel ble bundet på hender og føtter. Israel forteller: «Jeg kan ikke si hvor mange slag vi fikk den kvelden. Når én soldat ble sliten, tok en annen over. De slo oss lenge etter at vi mistet bevisstheten.» Philip sier: «Mens jeg ble torturert, kom jeg til å tenke på Matteus 24: 13, som handler om å holde ut til enden, og det styrket meg. Jeg følte smerten ved slagene bare i noen få sekunder. Det virket som om Jehova sendte en av englene til å hjelpe oss, slik han gjorde på Daniels tid. Ellers ville vi ikke ha overlevd den forferdelige kvelden.»
Da soldatene hadde gjort seg ferdige, forlot de Israel og Philip i den tro at de var døde. Det regnet. De to kristne mennene kom ikke til bevissthet igjen før neste morgen. Da soldatene så at de fremdeles var i live, slepte de dem tilbake til vaktrommet.
’Dere lukter allerede som lik’
På grunn av alle slagene var de temmelig hudløse og hadde sår over hele kroppen. Israel forteller: «Vi fikk ikke lov til å vaske sårene våre. Etter noen dager var vi ustanselig dekket av fluer. På grunn av torturen klarte vi ikke å spise. Det var først etter en uke at vi klarte å få ned noe annet enn vann.»
Hver morgen fikk de 24 piskeslag av soldatene, som sadistisk betegnet dette som dagens «frokost» eller «morgentraktering». Hver dag kl. 12 ble de ført ut på åpen mark og måtte oppholde seg i tropesolen til kl. 13. Etter noen dager med denne behandlingen ble de kalt inn til kommandanten som spurte om de hadde ombestemt seg. De sa nei.
«Dere kommer til å dø i cellen deres,» sa kommandanten. «Dere lukter faktisk allerede som lik.»
Philip svarte: «Selv om vi dør, vet vi at Kristus, han som vi kjemper for, vil gi oss en oppstandelse.»
Hvordan overlevde de denne forferdelige tiden? Israel sier: «Philip og jeg oppmuntret hverandre under alle våre prøvelser. I begynnelsen sa jeg til ham: ’Vær ikke redd. Uansett hva som skjer, vil Jehova hjelpe oss. Ikke noe skal iallfall få meg til å gå inn i hæren. Selv om jeg må dø, vil jeg ikke betjene et gevær med disse mine hender.’» Philip sa at han hadde truffet den samme beslutningen. Sammen minnet de hverandre om forskjellige skriftsteder og snakket om dem.
En ny kommandant bestemte seg for å overføre omkring hundre av rekruttene til Ibema, en treningsleir i Mbano-området i det som nå er staten Imo. Israel forteller hva som da skjedde: «Den store lastebilen stod klar, og alle rekruttene var om bord. Min kone, June, løp bort til soldatene og bad modig om at vi ikke måtte føres bort. Da hun ble avvist, knelte hun ned like ved lastebilen og bad og avsluttet med et tydelig amen. Dermed kjørte lastebilen av gårde.»
Et møte med en medfølende leiesoldat
Den militære lastebilen nådde fram til leiren i Ibema neste ettermiddag. Den mannen som lot til å ha kommandoen der, var en israelsk leiesoldat. Da han så hvor forslåtte og svake Philip og Israel var, gikk han bort til dem og spurte dem hvorfor de var i en så elendig forfatning. De forklarte at de var Jehovas vitner og hadde nektet å underkaste seg militær opplæring. Han ble sint og snudde seg mot de andre offiserene som var der. «Biafra kommer helt sikkert til å tape denne krigen,» sa han. «Et hvilket som helst krigførende land som trakasserer Jehovas vitner, vil helt sikkert tape. Dere burde ikke utkalle Jehovas vitner. Hvis et vitne går med på å være med i krigen, er det vel og bra. Men hvis han nekter, så la ham være i fred.»
Leirens lege spurte om de to vitnene hadde fått vaksiner og legeattester som viste at de var stridsdyktige. Siden de ikke hadde det, avviste leiesoldaten alle rekruttene og forlangte at de skulle sendes tilbake til Umuacha.
«Gå av sted og tjen deres Gud»
Senere drog Israels kone og Philips mor til leiren i Umuacha i håp om å få høre noe nytt. Da de nærmet seg, hørte de at det foregikk noe i leiren. Da de kom til porten, sa vakten: «Jehovas vitne! Din bønn er hørt. Den gruppen som ble sendt bort for tre dager siden, er blitt sendt tilbake.»
Samme dag ble Philip og Israel dimittert fra leiren. Kommandanten sa til June: «Vet du at det var den bønnen du bad, som gjorde at vårt framstøt mislyktes?» Så sa han til Israel og Philip: «Gå av sted og tjen deres Gud, og fortsett å bevare deres ulastelighet overfor deres Jehova.»
Både Israel og Philip kom til krefter igjen og fortsatte i den kristne virksomhet. Etter krigen var Israel heltidsforkynner i to år, og han har fortsatt å tjene som en kristen eldste. Philip tjente som reisende tilsynsmann i ti år og er fortsatt heltidsforkynner. Han er også eldste i sin menighet.
Nektet å gi bidrag til kjøp av våpen
Zebulan Nxumalo og Polite Mogane er to unge heltidsforkynnere i Sør-Afrika. Zebulan forteller: «En søndag morgen kom en gruppe menn til huset vårt og forlangte 20 rand til våpeninnkjøp. Vi bad dem høflig om å komme tilbake samme kveld, siden vi hadde så tett program for søndagen at vi ikke hadde tid til å drøfte dette spørsmålet med dem akkurat da. Til vår overraskelse gikk de med på det. Samme kveld troppet 15 menn opp. Ansiktsuttrykkene deres gjorde det helt klart at de mente alvor. Vi presenterte oss på en høflig måte og spurte hva de ville. De forklarte at de trengte penger til å kjøpe større og bedre våpen så de kunne bekjempe medlemmene av den politiske gruppen som var deres motstandere.
Jeg spurte dem: ’Er det mulig å slokke ild med bensin?’
’Nei, det lar seg ikke gjøre,’ svarte de.
Vi forklarte at på samme måte ville vold bare avle vold og hevnaksjoner.
Denne uttalelsen ergret tydeligvis flere av mennene. Deres krav ble nå til en utfordrende trussel. ’Denne utvekslingen av synspunkter er bortkastet tid,’ snerret de. ’Det obligatoriske bidraget er ikke gjenstand for forhandlinger. Enten betaler dere, eller så får dere ta følgene!’»
Zebulan fortsetter: «Akkurat på dette tidspunkt, da situasjonen begynte å bli kritisk, ankom lederen deres. Han ønsket å få vite hva problemet bestod i. Vi redegjorde for vårt standpunkt, og han hørte oppmerksomt etter. Vi benyttet den nidkjærhet de viste for sin egen politiske overbevisning, som en illustrasjon. Vi spurte dem hvordan de ville vente at en veltrent soldat fra deres organisasjon skulle reagere hvis han ble tatt til fange og tvunget til å gå på akkord. De sa at en slik mann ville være rede til å dø for sine overbevisninger. De smilte da vi roste dem for deres svar. De forstod ikke at de hadde gitt oss en ypperlig anledning til å belyse vår egen situasjon. Vi forklarte at vi skiller oss ut fra kristenhetens kirkesamfunn. Fordi vi støtter Guds rike, er vår ’grunnlov’ basert på Bibelen, som fordømmer alle former for mord. Av den grunn var vi ikke villige til å bidra med en eneste cent til våpenkjøp.
Det hadde hele tiden kommet flere folk til huset vårt, og på dette tidspunkt, da diskusjonen nærmet seg et klimaks, snakket vi til en stor forsamling. De skulle bare vite hvor inderlig vi bad om en god utgang på samtalen.
Da vi hadde redegjort for vårt standpunkt, ble det stille en lang stund. Til slutt sa lederen til gruppen: ’Mine herrer, jeg forstår disse mennenes standpunkt. Hvis vi ville ha penger til å bygge et gamlehjem, eller hvis en av våre naboer trengte penger for å reise til sykehuset, ville disse menneskene grave dypt i lommene sine. Men de er ikke villige til å gi oss penger til å drepe. Personlig er jeg ikke imot deres tro.’
Dermed reiste alle seg. Vi tok dem i hånden og takket dem for deres tålmodighet. Det som hadde begynt som en truende situasjon som kunne ha kostet oss livet, hadde endt som en stor seier.»
Bander anført av prester
Et polsk Jehovas vitne, Jerzy Kulesza, har følgende å berette:
«Når det gjelder å vise nidkjærhet og la Rikets interesser komme i første rekke, var min far, Aleksander Kulesza, et eksempel til etterfølgelse. Felttjenesten, kristne møter, personlig studium og studium sammen med familien stod for ham som noe hellig. Verken snøstorm eller kulde eller sterk vind eller varme utgjorde noen hindring for ham. Om vinteren spente han på seg skiene og tok en ryggsekk med bibelsk litteratur og drog på et par dagers tur til noen av de isolerte distriktene i Polen. Han kom ofte opp i farlige situasjoner. Blant annet hendte det at han traff væpnede geriljagrupper.
Noen ganger hisset prester til motstand mot Jehovas vitner og fikk bander til å gå løs på dem. De pleide å gjøre narr av dem, kaste stein på dem og slå dem. Men når vitnene kom hjem igjen, var de glad for at de hadde utholdt fornærmelser for Kristi skyld.
I de første årene etter den annen verdenskrig klarte ikke myndighetene å opprettholde lov og orden i landet. Det var kaos og ødeleggelser. Politiet og sikkerhetsstyrkene regjerte om dagen, mens geriljagrupper og forskjellige gjenger herjet om natten. Tyverier og ran tok overhånd, og mange ble lynsjet. Forsvarsløse Jehovas vitner var et lett bytte, spesielt fordi noen av de gjengene som ble ledet av prester, konsentrerte seg om dem. Når de trengte seg inn i hjemmene våre, rettferdiggjorde de seg med at de forsvarte sine forfedres katolske tro. Ved slike anledninger knuste de vinduer og stjal husdyr og ødela klær, mat og litteratur. Bibler kastet de i brønnen.»
Et uventet martyrium
«En dag i juni 1946, like før vi skulle møtes for å sykle til et isolert distrikt, fikk vi besøk av en ung bror, Kazimierz Kądziela, som førte en dempet samtale med far. Far sendte oss av gårde, men han ville ikke bli med oss, og det forbauset oss. Vi fikk senere høre hvorfor. Da vi kom hjem igjen, fikk vi vite at familien Kądziela kvelden før var blitt skamslått, og at far hadde dratt for å ta seg av brødre og søstre som var alvorlig såret.
Da jeg senere kom inn i rommet der de lå, fikk jeg tårer i øynene over det synet som møtte meg. Vegger og tak var oversprøytet av blod. I sengene lå folk som var innhyllet i bandasjer. De var fulle av blå og svarte slagmerker og hevelser og hadde brukne ribben og lemmer. Det var nesten ikke mulig å kjenne dem igjen. Søster Kądziela, moren i huset, var grusomt forslått. Far hjalp dem, og før han gikk, kom han med følgende hjertesukk: ’Å, min Gud, jeg er så sunn og frisk [han var da 45 år gammel og hadde aldri vært syk], og jeg har ikke hatt det privilegium å lide for deg. Hvorfor skulle dette skje med denne eldre søsteren?’ Han ante ikke hva han hadde i vente.
Da solen gikk ned, drog vi tilbake til vårt eget hjem, tre kilometer borte. En gruppe på 50 bevæpnede menn hadde omringet huset vårt. Familien Wincenciuk var også brakt dit, så det var ni av oss der. Hver enkelt av oss ble spurt: ’Er du et av Jehovas vitner?’ Da vi svarte ja, ble vi slått. To av bøllene dengte far etter tur mens de spurte ham om han ville slutte å lese Bibelen og forkynne fra den. De ville vite om han ville gå i kirken og bekjenne sine synder. De hånte ham og sa: ’I dag skal vi ordinere deg til biskop.’ Far sa ikke et eneste ord, og han kom ikke med et eneste sukk. Som et lam utholdt han taus deres tortur. Ved daggry, omkring 15 minutter etter at de religiøse udyrene hadde gått, døde han, helt maltraktert av slagene deres. Men før de gikk, hadde de utvalgt meg som neste offer. Jeg var da 17 år gammel. Mens jeg ble slått, mistet jeg bevisstheten et par ganger. Overkroppen min var gul og blå på grunn av slagene. Vi ble mishandlet i seks timer. Og alt skjedde fordi vi var Jehovas vitner.»
Støtte fra en trofast hustru
«Jeg var med i den gruppen på 22 vitner som i to måneder var innesperret i en mørk celle på under ti kvadratmeter. Mot slutten av den perioden ble matrasjonene våre redusert. Vi fikk et lite stykke brød og et lite krus bitter kaffe om dagen. Det var bare mulig å få lagt seg ned på det kalde betonggulvet for å sove når noen ble tatt ut til forhør i løpet av natten.
Jeg ble fengslet fem ganger på grunn av kristen virksomhet og satt inne i åtte år til sammen. Jeg ble behandlet som en spesiell fange. En bemerkning i journalen min lød slik: ’Plag Kulesza så mye at han vil miste lysten til å gjenoppta virksomheten noen gang.’ Men hver gang jeg ble satt fri, gjenopptok jeg min kristne tjeneste. Myndighetene gjorde også livet vanskelig for min kone, Urszula, og våre to små døtre. Gjennom ti år la for eksempel lensmannen beslag på en del av min kones lønn, som hun hadde tjent ved hardt arbeid. Det ble sagt at dette var en skatt jeg ble pålagt fordi jeg utgav bibelsk litteratur under jorden. Alt ble konfiskert unntatt de tingene som ble betraktet som livsfornødenheter. Jeg takker Jehova for min tapre kone, som tålmodig holdt ut alle disse lidelsene sammen med meg, og som var en virkelig støtte for meg hele tiden.
Vi har opplevd en åndelig seier her i Polen. Vi har nå et lovlig avdelingskontor for Selskapet Vakttårnet i Nadarzyn i nærheten av Warszawa. Etter flere tiår med forfølgelse er det nå 108 000 Jehovas vitner som er tilsluttet 1348 menigheter.»
Hvorfor så mange martyrer?
Beretningen om Jehovas vitners standhaftighet i det 20. århundre kunne bokstavelig talt fylle mange bøker. Tusenvis av dem har dødd som martyrer eller lidd i fengsler og blitt utsatt for en ubeskrivelig tortur, for voldtekt og plyndring — i Malawi og Mosambik, i Spania under fascismen, i Europa under nazismen, i Øst-Europa under kommunismen og i De forente stater under den annen verdenskrig. Spørsmålet blir da: Hvorfor? Fordi ubøyelige politiske og religiøse ledere har vært uvillige til å respektere oppriktige kristne menneskers samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, en samvittighet som har fått disse menneskene til å nekte å lære å drepe og til å holde seg utenfor enhver politisk virksomhet. Det er nettopp slik Kristus sa det skulle være ifølge Johannes 15: 17—19: «Disse ting befaler jeg dere, at dere skal elske hverandre. Om verden hater dere, vet dere at den har hatet meg før den hatet dere. Hvis dere var en del av verden, ville verden holde av sitt eget. Men fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.»
Til tross for all denne verdensomfattende forfølgelsen har Jehovas vitner vokst i antall — fra 126 000 i 54 land i 1943 til nesten 4 500 000 i 229 land i 1993. De har vært seierrike til og med når de har stått ansikt til ansikt med døden. De er fast besluttet på å fortsette sitt spesielle undervisningsarbeid og kunngjøre det gode budskap om Riket helt til Jehova erklærer at arbeidet er fullført. — Jesaja 6: 11, 12; Matteus 24: 14; Markus 13: 10.
[Ramme/bilde på side 6]
En martyr i Tyskland
AUGUST DICKMANN var 23 år gammel da SS-lederen Heinrich Himmler gav ordre om at han skulle skytes i påsyn av alle de andre Jehovas vitner i Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Gustav Auschner, som var øyenvitne til det som skjedde, forteller: «De skjøt bror Dickmann og sa at vi alle ville bli skutt hvis vi ikke undertegnet en erklæring hvor vi avsverget vår tro. Vi ville bli ført til sandgraven 30—40 om gangen, og de ville skyte oss alle sammen. Dagen etter kom SS med et dokument til hver av oss som vi skulle skrive under på, ellers ville vi bli skutt. Du skulle ha sett hvor lange de ble i ansiktet da de måtte gå igjen uten en eneste underskrift. De hadde håpet å skremme oss med den offentlige henrettelsen. Men vi hadde større frykt for å mishage Jehova enn for deres kuler. De skjøt ingen flere av oss offentlig.»
[Ramme/bilde på side 9]
Den ugjenkallelige pris
DET å vinne en seier ansikt til ansikt med døden kan innebære å måtte gi alt. I et brev fra Nseleni menighet i den nordlige delen av Natal i Sør-Afrika fortelles det om en tragisk hendelse: «Vi skriver dette brevet for å gjøre dere kjent med tapet av vår kjære bror Moses Nyamussua. Hans jobb bestod i å utføre sveisearbeid og reparasjoner på biler. Ved en anledning forlangte en politisk gruppe at han skulle sveise deres hjemmelagde geværer, noe han nektet å gjøre. Den 16. februar 1992 hadde de så sitt politiske møte og kom i kamp med en gruppe motstandere. Om kvelden samme dag, da de var på vei tilbake fra kampen, støtte de på denne broren som da var på vei til butikksentret. Der drepte de ham med spydene sine. Hvorfor? ’Du nektet å sveise geværene våre, og nå har våre kamerater dødd i kampen.’
Dette har vært et stort sjokk for brødrene,» skriver bror Dumakude, menighetens sekretær. «Men vi vil likevel fortsette med vår tjeneste,» tilføyer han.
[Ramme/bilde på side 11]
En martyr i Polen
I 1944, da de tyske troppene var på raskt tilbaketog og fronten nærmet seg en by i den østlige delen av Polen, forlangte okkupasjonsmaktene at sivile skulle grave grøfter for å hindre stridsvogner i å passere. Jehovas vitner nektet å delta i dette. Stefan Kieryło — et ungt Jehovas vitne som var blitt døpt bare to måneder tidligere — ble tvunget inn i et arbeidslag, men inntok modig det samme nøytrale standpunkt. Det ble truffet forskjellige tiltak for å få ham til å bryte sin lojalitet.
De kledde ham naken og bandt ham til et tre i et myrlendt område for at han skulle bli plaget av knott og andre insekter. Han utholdt dette og andre former for tortur. Til slutt lot de ham være i fred. Men da en høyere offiser inspiserte brigaden, var det en som fortalte ham at det var en mann som ikke under noen omstendighet ville adlyde ordre. Stefan fikk tre ganger ordre om å grave grøften. Han ville ikke engang ta en spade i sine hender. Han ble skutt. Flere hundre av dem som så denne tildragelsen, kjente ham personlig. Hans martyrdød ble et vitnesbyrd om den store styrken Jehova kan gi.
[Bilde på side 7]
Ananii Grogul
[Bilde på side 10]
Jerzy Kulesza