«Ve, ve, du store by»

AV ALLE de byene i verden som gjerne vil være store, er det vel ingen som aktes høyere enn de byene som de forskjellige religionene regner for å være hellige. Men som vi senere skal komme inn på, viser ordene «ve, ve» at den religiøse byen som blir kalt ’stor’ i Åpenbaringen 18: 10, tydeligvis ikke har Guds godkjennelse.

En overgang til udødelighet?

En hellig hinduisk by i India blir kalt en tīrtha, som betyr «overgangssted» eller «vadested». Mange slike byer ligger ved elvebredder. Det gjelder for eksempel Benares (også kalt Banaras, Kasi og Varanasi). De oppfattes likevel ikke som bokstavelige vadesteder, men som åndelige overgangssteder hvor menneskene antas å kunne komme trygt over livets hav til et bedre liv hinsides.

I et leksikon heter det: «Varanasi er en av de eldste byer i verden som har vært bebodd sammenhengende til nå . . . den første indoeuropeiske bebyggelse i de midtre deler av Gangesdalen.» Den var et religiøst midtpunkt så tidlig som i det andre årtusen før vår tidsregning. Byen er hinduisk, men omtales også i gamle buddhistiske og islamske skrifter. I det sjette århundre før vår tidsregning, mens Benares var hovedstad i Kasi, holdt Buddha sin første preken i nærheten. Islam kom inn i bildet i 1194, da muslimene tok makten i byen.

Benares ligger i Nord-India, ved elven Ganges, og er en av landets sju aller helligste hinduiske byer. Innenfor byens grenser er det anvist en symbolsk plass for hver enkelt hinduisk gud og hver enkelt av de andre store tīrthaer. Byen blir derfor omtalt som «en mikroutgave av Indias hellige geografi» i The Encyclopedia of Religion. I det samme oppslagsverket heter det videre: «Intensiteten i den makt som skriver seg fra den symbolske konsentrasjon av guder, tīrthaer og vismenn på dette ene stedet, har gjort Benares til Indias mest berømte valfartssted.»

Hinduene betrakter Benares som det gunstigste sted å dø på. Det populære ordtaket Kāśyām maranam muktih betyr: «Det å dø i Kasi betyr frigjøring.» Tradisjonen vil ha det til at alle som dør der, vil bli undervist av Shiva selv eller med andre ord bli ført «over samsara-floden til udødelighetens bredd på den andre siden».a

Ganges har det til felles med elver overalt ellers at den renner gjennom travle byer og tar med seg kloakk og kjemikalier på sin videre ferd. Troende hinduer kaster også anslagsvis 10 000 lik i elven hver dag i lydighet mot sine religiøse tradisjoner. Samtidig ser pilegrimene bort fra den åpenbare faren for sykdomssmitte og stiger ned trappene langs elvebreddene for å foreta religiøse bad. Er dette virkelig veien til udødelighet?

Hvor evig er «den evige stad»?

En annen elv, som en gang antagelig ble kalt Albula fordi vannet i den var så hvitt, flyter gjennom en religiøs by i Europa — «den evige stad» på de sju høyder. Elven heter nå Tiber og har forlengst mistet sin hvithet, og byen har også forlengst bredt seg ut over et langt større område enn de sju høyder. Men i et leksikon heter det likevel at «ingen annen by i den vestlige verden kan oppvise noe som overgår den arv fra fortiden som fremdeles eksisterer i Roma». — The New Encyclopædia Britannica.

En lang rekke oldtidsminner og historiske bygninger hører med til denne arven. At de i det hele tatt har bestått helt til nå, er helt utrolig, i betraktning av alle de gangene byen er blitt erobret og plyndret — i begynnelsen av det fjerde århundre før vår tidsregning av gallerne og senere av visigoterne i 410 e.v.t., av vandalene i 455, av normannerne i 1084, av keiser Karl Vs leietropper i 1527, av Napoleons hær i 1798 og av tyskerne og de allierte under den annen verdenskrig.

Det opprinnelige Roma, som var omgitt av murer, utgjør bare fire prosent av den nåværende byens totale område, men denne lille bydelen er likevel det Roma som millioner av turister strømmer til byen for å se, for det er her de fleste fortidsminnene befinner seg. En annen turistattraksjon, iallfall i begynnelsen av 1993, var utstillingen «Sixtus V og Roma». Sixtus var pave fra 1585 til 1590 og har etterlatt seg så varige spor i Roma at han blir kalt «den moderne byplanleggings far». Tidsskriftet The European forklarer hvorfor han omregulerte Roma: «For det første for å tilveiebringe et solid arkitektonisk grunnlag for å slå fast Vatikanets makt overfor den protestantiske trussel. . . . For det andre for å gjøre byen Roma, som i mange henseender fremdeles var en provinsiell landsby, til et verdig sete for det nye Jerusalem.»

Vatikanstaten, en liten enklave i Roma, gjør krav på å være dette ’verdige sete for det nye Jerusalem’. I 1929 ble Lateranoverenskomsten inngått med den fascistiske italienske regjering, som derved anerkjente Vatikanstatens suverenitet. Siden har paven hersket over denne staten med absolutt utøvende, lovgivende og dømmende makt. Vatikanet har eget postvesen, eget telefonselskap og egen hær, som blant annet består av den uniformerte sveitsergarden, som har ansvaret for pavens sikkerhet. Det turistene først og fremst vil se, er Peterskirken, som i mange hundre år har vært den største kirken i kristenheten. Denne førsteplassen gikk tapt i 1989, da basilikaen i Yamoussoukro i Elfenbeinskysten stod ferdig.

I et leksikon heter det: «I 1000 år var det å være borger av Roma ensbetydende med å eie nøklene til verden, å leve i trygghet, med stolthet og i relativ velstand.» (The New Encyclopædia Britannica) Men slik er det ikke lenger. Politisk korrupsjon i Roma og religiøs stagnasjon i Vatikanstaten viser at fortidens såkalte storhet ikke var evigvarende.

Islams helligste sted

Omkring en milliard muslimer rundt omkring i verden betrakter byen Mekka som «det sted hvor Gud, engler, profeter og heldige mennesker har virket siden skapelsens første øyeblikk».b Ifølge islam var det her skapelsen begynte, her Abraham bygde det første gudshus, og hit han førte sin medhustru Hagar og deres sønn, Ismael.

På et mye senere tidspunkt, sannsynligvis omkring 570 e.v.t., ble profeten Muhammed født i Mekka i Saudi-Arabia. Til å begynne med vant hans lære liten tilslutning. Mekka var en oase på karavaneveien mellom India og Europa, og byens mektige kjøpmenn fryktet at Muhammeds religiøse reformer kunne føre til økonomisk nedgang. Da Muhammed ikke klarte å vinne anerkjennelse der, drog han til Jathrib, som ble kjent som al-Madīnah (Medina), en by som ligger over 300 kilometer nordøst for Mekka. Men i 630 e.v.t. vendte han tilbake til Mekka, inntok byen og gjorde den til islams åndelige senter.

I vår tid er Mekka en rik og kosmopolitisk by, men bare muslimer har lov til å bo der. I løpet av dhu’l-hiddsja, den hellige pilegrimsmåneden, blir byen besøkt av millioner av mennesker som vil oppfylle den religiøse haddsj-forpliktelsen. I Mekka besøker pilegrimene den hellige moské, hvor de går sju ganger rundt en liten helligdom som står omtrent midt i moskeens indre, åpne gårdsrom.

Denne helligdommen er Kaba, en kubuslignende bygning som vanligvis er dekket av et stort teppe av svart brokade. I Kaba er den hellige svarte stein. Muslimene tror at denne steinen ble gitt til Adam til syndenes forlatelse da han ble drevet ut fra Eden, og at den da var hvit. Ifølge muslimsk tradisjon gikk den opprinnelige Kaba til grunne i vannflommen på Noahs tid, men den svarte steinen ble bevart og ble senere gitt til Abraham av engelen Gabriel. Deretter skal Abraham ha gjenoppbygd Kaba og satt den svarte steinen tilbake på plass. Kaba er ifølge islam det helligste sted på jorden, og det er mot dette stedet muslimene vender seg i bønn fem ganger om dagen.

Hele 24 porter fører inn til gårdsrommet innenfor den hellige moské, men pilegrimene benytter tradisjonelt den såkalte fredsporten i det nordre hjørne. Det går likevel ikke alltid fredelig for seg under en haddsj. I 1987 forsøkte islamske dissidenter å ta makten over moskeen. Ro og orden ble snart gjenopprettet, men først etter at over 400 muslimer var blitt drept og omkring 650 skadet. En slik åpenbar mangel på fred ved den helligste av alle islamske helligdommer er beklagelig, men muslimene trøster seg med den islamske lære som går ut på at de som dør mens de er på haddsj, kommer direkte til himmelen.

Eier av tofoldig fred?

Jerusalem blir betraktet som den hellige stad av både jøder og folk som regner seg som kristne, mens muslimene betrakter den som nummer tre blant de helligste steder på jorden (etter Mekka og Medina). Navnet betyr «eier av tofoldig fred». Fra 1070 f.v.t. var denne byen hovedstad i det gamle Israel, men den eksisterte allerede 900 år tidligere og het da Salem. (1. Mosebok 14: 18) Som landets administrasjonssentrum lå den strategisk til 750 meter over havet mellom noen høydedrag. Dermed var den også en av de høyest beliggende hovedstedene i verden på den tiden.

I det fjerde århundre før vår tidsregning ble Jerusalem underlagt grekernes herredømme. Fra det andre århundre ble den byen stadig sterkere påvirket av den ekspanderende romerske makten. Den fikk et oppsving under Herodes den stores herredømme. Herodes bygde en mur rundt templets forgård, og det som i dag kalles Vestmuren (Klagemuren), er antagelig en del av den. Fordi jødene forsøkte å kaste romernes åk av seg, gikk romerske hærstyrker til angrep på Jerusalem i april 70 e.v.t. Før det var gått fem måneder, lå byen og templet i ruiner.

Noen har regnet ut at Jerusalem har vært erobret 37 ganger. Mange av disse gangene ble byen enten helt eller delvis ødelagt. Men et nytt Jerusalem har alltid reist seg på toppen av det gamle. Omkring 130 e.v.t. gav således keiser Hadrian ordre om at det skulle bygges en ny by, som ble kalt Aelia Capitolina. Ingen jøde fikk komme inn i den på nesten 200 år. I første halvdel av det sjuende århundre inntok så muslimene byen. De bygde senere Klippemoskeen på eller i nærheten av templets tidligere grunn.

Den moderne staten Israel ble grunnlagt i 1948, og i 1949 ble Jerusalem delt mellom Israel og Jordan. Men i 1967, under seksdagerskrigen, erobret Israel byens østlige halvdel. Siden da har israelerne modernisert byen og samtidig forsøkt å ta vare på dens historiske egenart. I 1993 hadde byen et innbyggertall på over en halv million.

Fordi Jerusalem blir betraktet som en hellig by av tre store verdensreligioner, kan det ofte oppstå sterke religiøse spenninger der. «Av alle konflikter mellom jøder og arabere er den som gjelder Jerusalem, den vanskeligste og mest innfløkte,» heter det i Time. For tiden er det lite som vitner om den tofoldige fred som Jerusalems navn gir løfter om.

’Deres byer skal bli en grushaug’

Den byen som er nevnt i Åpenbaringen 18: 10, symboliserer alle religioner som mishager Gud. «Ve, ve, du store by, Babylon, du sterke by, for på én time er din dom kommet!» Dette betyr rett og slett at all religion som er i opposisjon til Jehova Gud, er dømt til å forgå. Til tross for sine templer, seremonier og religiøse klenodier vil våre dagers «store» religiøse byer ikke kunne tilby noen varig beskyttelse på den dagen da Gud feller sin dom.

[Fotnoter]

[Bilde på side 24]

Den hellige moské i Mekka med Kaba

[Rettigheter]

Camerapix

[Bilde på side 25]

Jødenes klagemur i Jerusalem og muslimenes klippemoské (til venstre)

[Rettigheter]

Garo Nalbandian