Hvordan vi kan hjelpe folk som har AIDS

«PREST møter stengte dører på grunn av AIDS i familien». Slik lød overskriften til en artikkel i The New York Times. Avisen fortalte om de reaksjoner en baptistprest møtte etter at hans kone og to barn ble smittet av HIV-viruset gjennom en blodoverføring hun fikk i 1982 (barna ble smittet i sin mors liv). Senere ble han og hans familie oppfordret til å holde seg borte fra forskjellige baptistkirker på grunn av denne sykdommen. I sin skuffelse sluttet han å oppsøke dem, og han trakk seg som baptistprest.

Det oppstår flere spørsmål i forbindelse med denne mannens fortvilelse over å føle seg sviktet av sitt kirkesamfunn: Bryr Gud seg om syke mennesker, deriblant dem som har AIDS? Hvordan kan vi hjelpe dem? Hvilke forholdsregler må vi ta når vi viser kristen omtanke for dem som har AIDS?

Guds kjærlighet til dem som lider

Bibelen viser at den allmektige Gud viser dyp empati overfor dem som lider. Da Jesus var på jorden, viste også han inderlig medlidenhet med syke mennesker. Og Gud gav ham makt til å helbrede folk for alle deres sykdommer, som Bibelen forteller: «Da kom store folkeskarer til ham, og de hadde med seg uføre, lemlestede, blinde, stumme og mange andre, og de nærmest kastet dem for hans føtter, og han leget dem.» — Matteus 15: 30.

Nå i vår tid er det naturligvis ingen på jorden som har fått makt fra Gud til å helbrede folk på en mirakuløs måte, slik Jesus gjorde. Men Bibelen viser i en profeti at det snart, i Guds nye verden, skal komme en tid da «ingen borger skal si: ’Jeg er syk’». (Jesaja 33: 24) I Bibelen finner vi også dette løftet: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer.» (Åpenbaringen 21: 4) I sin store kjærlighet til menneskene har Gud forberedt en varig helbredelse av alle sykdommer, også AIDS.

I Salme 22: 25 sies det om Gud: «Han har ikke ringeaktet en stakkar eller vendt seg fra ham når han var i nød. Han skjulte ikke sitt ansikt for ham, men hørte da han ropte til ham.» Alle som i oppriktighet ber Gud om hjelp, kan oppnå hans kjærlighet.

Hvem blir smittet av det viruset som forårsaker AIDS?

AIDS er i første rekke en livsstilssykdom. Mange som har pådratt seg smitten, sier seg i ettertid enig i det som står i Salme 107: 17: «Noen ble dårer ved sin syndige ferd, de fikk lide for sine misgjerninger.»

En som forlater Bibelens normer og innlater seg på seksuelle forbindelser utenfor den ekteskapelige ordning, som Gud har innstiftet, løper en stor risiko for å pådra seg AIDS og smitte andre. Når noen bruker samme sprøyte til å injisere narkotika, kan de også få AIDS og overføre viruset til andre. Dessuten har mange fått AIDS gjennom blodoverføring fra smittebærende givere.

Tragisk nok finnes det også uhyggelig mange uskyldige mennesker som blir smittet med det AIDS-framkallende viruset (HIV) på forskjellige måter. Mange trofaste, gifte mennesker pådrar seg for eksempel helt uforskyldt AIDS ved å ha seksuell omgang med sin smittebærende ektefelle. I enkelte områder blir også foruroligende mange fostre HIV-smittet gjennom sine mødre. De barna som derved blir født med AIDS, er blant de mest tragiske AIDS-ofrene. Det har også forekommet at sykehuspersonale og andre har pådratt seg sykdommen fordi det har skjedd uhell når de har håndtert infisert blod.

Uansett hvordan noen har pådratt seg smitten, viser Bibelen tydelig at Gud ikke står bak overføringen av denne dødelige sykdommen. De fleste som nå har sykdommen, har seg selv å laste for dette. Mange av dem har også smittet andre ved en atferd som ikke er i samsvar med Bibelens normer. Men forholdstallene forandrer seg, og det blir etter hvert flere og flere uskyldige ofre, for eksempel spedbarn og trofaste ektefeller.

Verdens helseorganisasjon regner med at kvinner over hele verden sett under ett nå blir smittet med HIV-viruset omtrent like ofte som menn, mens det innen år 2000 vil være slik at de fleste nysmittede er kvinner. Helsearbeidere i Afrika sier at smitten i 80 prosent av AIDS-tilfellene i den verdensdelen er «overført ved heteroseksuell sex, og i nesten alle de øvrige tilfellene er den overført fra mor til barn under svangerskap eller fødsel».

Gud er imot alle overtredelser av hans lover, også overtredelser som fører til slike lidelser, men han er likevel snar til å rekke ut sin barmhjertige hånd til alle som lider på grunn av dette. Også de som har pådratt seg AIDS ved urette handlinger, kan få nyte godt av Guds barmhjertighet ved at de angrer og slutter med å gjøre det som er ondt. — Jesaja 1: 18; 1. Korinter 6: 9—11.

Hva man vet i dag

AIDS er et verdensomfattende problem. Ekspertene forsikrer at «HIV ikke er et virus som overføres lett», men det er en fattig trøst for de millioner av mennesker som allerede har det, og for de talløse millioner som vil få det i årene som kommer. Kjensgjerningene viser at det holder på å spre seg over hele jorden.

I en oversikt over de vanlige smittemåtene heter det: «Praktisk talt alle HIV-infeksjoner blir overført ved seksuell kontakt eller gjennom infisert blod.» De fleste medisinske eksperter er enige i følgende uttalelse i en rapport: «Hvis det skal finne sted en smitteoverføring, må det skje en overføring av en kroppsvæske (nesten alltid blod eller sæd) fra en smittet person og inn i kroppen til en som ikke bærer smitten i seg.»

Uttrykkene «praktisk talt» og «nesten alltid» er en erkjennelse av at det kan finnes unntagelser. Mens de aller fleste mekanismene for overføring av HIV-viruset i dag er kjent av de medisinske eksperter, kan det altså i en liten prosentdel av tilfellene være slik at mekanismen for overføringen av viruset kan være ukjent. Derfor kan det fremdeles være nødvendig å være på vakt.

Hvordan vil du reagere?

Mellom 12 og 14 millioner mennesker rundt omkring i verden er allerede HIV-smittet. Ifølge visse beregninger vil ytterligere mange millioner bli smittet innen århundreskiftet. Det er derfor sannsynlig at du allerede har truffet eller snart vil treffe noen som har denne sykdommen. I alle storbyer er mange daglig utsatt for å ha sosial kontakt med slike mennesker på arbeidsplasser, restauranter, teatre, idrettsplasser, busser, T-baner, fly og tog og andre steder hvor mange mennesker er samlet.

Det kan derfor stadig oftere hende at kristne mennesker treffer og får et ønske om å hjelpe AIDS-syke som gjerne vil studere Bibelen, komme på kristne møter og gjøre framskritt i retning av å innvie seg til Gud. Hvordan bør kristne stille seg til å dekke disse behovene til AIDS-ofre? Finnes det forholdsregler som det kan være nyttig å treffe av hensyn til både den syke og dem som er i den kristne menighet?

Ifølge gjeldende oppfatning blir HIV-smitte ikke overført gjennom vanlig sosial kontakt. Det ser derfor ut til å være rimelig å anta at vi ikke trenger å være overdrevent redde for å omgås folk med AIDS. Og siden de som lider av AIDS, har et sterkt svekket immunsystem, bør vi også være forsiktige så de ikke pådrar seg alminnelige virusinfeksjoner som vi kanskje går rundt med. Slike vanlige sykdommer kan være livsfarlige for dem.

Fordi AIDS er en livstruende sykdom, er det forstandig å treffe visse rimelige forholdsregler når vi tar imot en AIDS-syk i vår omgangskrets eller i den kristne menighet. Først vil vi kanskje orientere en av de eldste i menigheten om situasjonen — uten at det finner sted noen alminnelig kunngjøring om saken — slik at han kan være forberedt og i stand til å gi et vennlig og passende svar hvis han får spørsmål om dette.

Siden viruset kan bli overført gjennom blodet til en som er smittet, kan det være fornuftig at menigheten treffer alminnelig anerkjente forholdsregler for rengjøring av toaletter og fjerning av søl, spesielt hvis det er sølt blod. Slike forholdsregler innebærer at man følger visse rutiner og behandler alt blod fra hvem som helst som om det skulle inneholde smitte og utgjøre en potensiell fare. Fordi Rikets sal er åpen for offentligheten, kan det være forstandig å ha stående en eske med engangshansker av latex eller vinyl til beskyttelse for den som gjør rent etter et eventuelt uhell. Et desinfiserende rengjøringsmiddel bør benyttes ved fjerning av blodsøl. I en brosjyre angående AIDS som er utgitt av Helsedirektoratet, anbefales Klorin og vann i forholdet én del Klorin til ni deler vann.

Kristne mennesker anbefales å følge Jesu eksempel i alt samkvem med andre, også med AIDS-ofre. Vi bør etterligne den medlidenhet han hadde for dem som led, men som hadde et oppriktig ønske om å behage Gud. (Jevnfør Matteus 9: 35—38; Markus 1: 40, 41.) Men siden det fremdeles ikke finnes noe legemiddel som kan kurere AIDS, er det på sin plass at kristne tar rimelige forholdsregler når de viser medfølelse og hjelper noen som lider av denne sykdommen. — Ordspråkene 14: 15.

AIDS-ofre kan også være til hjelp

Fornuftige AIDS-ofre forstår at andre er sensitive når det gjelder denne sykdommen. AIDS-ofre bør derfor ha så stor respekt for følelsene til dem som ønsker å være hjelpsomme, at de ikke demonstrerer sin hengivenhet ved å omfavne dem eller kysse dem. Selv om det er liten eller ingen sannsynlighet for at sykdommen kan smitte på denne måten, vil en slik tilbakeholdenhet vise at disse ofrene tar hensyn til andre, og det vil få andre til å gjengjelde deres omtanke.a

De som har AIDS, bør forstå at mange frykter det uvisse, og de bør derfor ikke være nærtagende og bli støtt hvis de ikke straks blir invitert til private hjem, eller hvis de får inntrykk av at noen foreldre nekter barna sine å ha nær kontakt med dem. Og hvis et av menighetsbokstudiene blir holdt i Jehovas vitners Rikets sal, kan det være forstandig at en som har AIDS, velger å gå der framfor i et privat hjem, hvis vedkommende ikke har avklart situasjonen med vertskapet.

De som er HIV-smittet, bør også vise omtanke for andre når de for eksempel har hoste og vet at de har tuberkulose. I et slikt tilfelle bør de følge helsemyndighetenes regler for isolasjon.

Noen kan uforskyldt komme til å bli smittet ved å gifte seg med en som er HIV-smittet uten å vite om det. Dette betyr at det kan være spesielt nødvendig å vise forsiktighet hvis den ene av to som har tenkt å gifte seg, eller begge to, har hatt tilfeldige seksuelle forbindelser eller vært sprøytenarkomane før de fikk nøyaktig kunnskap om Guds Ord. Siden det er stadig flere mennesker som er HIV-smittet, men som foreløpig ikke har utviklet AIDS, vil det ikke være urimelig om den ene av partene eller vedkommendes omsorgsfulle foreldre forlanger at det blir tatt en HIV-test av motparten før forlovelsen eller ekteskapet blir inngått. Ettersom sykdommen er så uhyggelig og alltid ender med døden, bør en potensiell ekteskapskandidat ikke ta anstøt på grunn av et slikt krav.

Hvis testen viser seg å være positiv, vil det være urimelig av den smittede parten å presse sin forlovede til å opprettholde forlovelsen hvis motparten nå ønsker å gjøre slutt på forholdet. Det vil også være klokt av dem som tidligere har tilhørt en høyrisikogruppe — som har levd i promiskuitet eller vært sprøytenarkomane — å la seg teste frivillig før de begynner å gjøre tilnærmelser til noen. På denne måten kan sårede følelser unngås.

Som kristne ønsker vi altså å vise medlidenhet og ikke avvise folk som har AIDS, samtidig med at vi erkjenner at forskjellige mennesker kan reagere forskjellig på en slik følsom sak. (Galaterne 6: 5) AIDS er en sykdom man ikke vet alt om, og mange kan derfor være nølende og usikre med hensyn til hvordan de skal håndtere situasjoner som kan oppstå. Et likevektig syn på saken vil få oss til å fortsette å ønske AIDS-ofre velkommen i den kristne menighet og behandle dem med varme, samtidig med at vi tar fornuftige forholdsregler for å beskytte oss selv og vår familie mot sykdommen.

[Fotnote]

[Ramme på side 13]

Jeg syntes inderlig synd på henne

En dag mens jeg var opptatt i forkynnelsen på gaten, gikk jeg bort til en ung kvinne på omkring 20 år. Hennes store brune øyne virket så triste. Jeg forsøkte å få i gang en samtale om Guds rike og tilbød henne en av de traktatene jeg hadde i hånden. Uten å nøle valgte hun Trøst for de deprimerte. Hun så på traktaten og deretter på meg og sa tonløst: «Søsteren min er nettopp død av AIDS.» Jeg prøvde å si noen deltagende ord, men før jeg fikk fullført, sa hun: «Jeg er også i ferd med å dø av AIDS, og jeg har to små barn.»

Jeg syntes inderlig synd på henne og leste for henne i Bibelen om den framtiden Gud har lovt menneskene. Da brast det ut av henne: «Hvorfor skulle Gud bry seg om meg nå, når jeg aldri har brydd meg om ham?» Jeg sa at hvis hun undersøkte Bibelen, kunne hun komme til å forstå at Gud tar imot alle som angrer oppriktig og begynner å stole på ham og hans Sønns gjenløsningsoffer. Hun svarte: «Jeg vet hvem du er. Du er fra Rikets sal nede i gaten — men vil en slik en som meg være velkommen i deres Rikets sal?» Jeg forsikret henne om at det ville hun.

Da hun til slutt gikk videre med boken Bibelen — Guds eller menneskers ord? og traktaten trykt inn til seg, tenkte jeg: ’Jeg håper at hun finner den trøst som bare Gud kan gi.’