Fra hippie og haiker til misjonær i Sør-Amerika

EN DAG i 1974 stod jeg og haiket på veien til Birmingham i England sammen med min franske venninne. To av Jehovas vitner på vei hjem fra arbeidet kjørte forbi oss, og da den ene av dem, John Hyatt, snudde seg for å se etter oss, sa han til den andre: «Hvordan skal sånne mennesker få lære sannheten om Gud?» Jeg fikk selvsagt ikke vite om dette før senere. De stoppet ikke for å ta oss med; det ville ikke du ha gjort heller. Jeg hadde et typisk hippieutseende.

Men la meg begynne med begynnelsen. Jeg ble født i Richmond i Virginia i USA i 1948. Det aller første jeg kan huske, er at jeg som femåring ikke klarte å gå. Jeg hadde fått polio. Mor badet meg mens jeg lå på en båre i badekaret. Men med mine foreldres og legenes hjelp kom jeg meg heldigvis igjen etter en fire—fem uker. Jeg kunne gå igjen.

Vi var en typisk sørstatsfamilie — konservative og baptister (Southern Baptists). Foreldrene våre forlangte at vi barna — de to brødrene mine, søsteren min og jeg — gikk i kirken til vi ble 18 år. Da vi ble 18 år, sluttet vi å gå i kirken. Jeg var blitt døpt da jeg var sju år, på et vekkelsesmøte som Billy Graham holdt. Jeg tok dåpen alvorlig; jeg fulgte ikke en plutselig, følelsesladet innskytelse. Jeg husker godt at jeg innviet mitt liv til Gud, selv om jeg egentlig ikke visste hvem han var.

Foreldrene våre lærte oss god moral, respekt for myndighet og respekt for Bibelen. Disse holdningene fra barndommen påvirket de avgjørelsene jeg skulle komme til å treffe resten av livet. Den dag i dag er jeg takknemlig for denne oppdragelsen.

Jeg kan huske at jeg i sjette klasse vurderte verdenssituasjonen og tenkte: ’Dette kan ikke fortsette.’ Allerede den gangen mente jeg at de politiske systemene ikke kunne holde det gående.

I tenårene fikk jeg skoliose, abnorm ryggradsskjevhet, som muligens kom av at jeg hadde hatt polio. Jeg ble forsøkskanin da legene sperret kroppen min, fra nakken og ned til hoftene, inne i et slags korsett som fungerte som et ytre skjelett.

Det var ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt å ta meg ut. Jeg så ut som en vandrende statue. De andre på skolen var greie, men det jeg lærte i det nest siste året på high school, da jeg gikk i denne munduren, var: Godta det du ikke kan gjøre noe med.

Det ble ventet av meg at jeg gikk på college, så jeg gjorde det. Jeg tilhørte det årskullet som gikk ut i 1970. I 1960-årene var hippiebevegelsen i full gang, og umoral og narkotika hørte til dagens orden. Jeg jobbet ved siden av å gå på skole, og min kontorjobb krevde at jeg hadde kort hår og gikk i dress. Men jeg følte meg tiltrukket av mine venners frie tenkning og protestholdning. De tok like sterk avstand fra det etablerte systemet som jeg gjorde. På eksamensfesten hadde jeg på meg jeans under studentkappen.

Det å få seg en utdannelse hadde ikke vist seg å være tilfredsstillende. Jeg hadde merket meg hvordan det stod til med min rike onkel, og det hadde overbevist meg om at penger ikke var løsningen. Han var ikke noe lykkeligere enn de som var fattige. Hva var vitsen? Så jeg brøt over tvert, lot håret vokse og gikk i gang med å lete etter den egentlige meningen med livet.

Jeg reiste rundt i Europa på tommelen og en eurail-billett. Målet var å haike jorden rundt. Kanskje jeg et eller annet sted ville finne svarene. I ryggsekken hadde jeg to par jeans, tre skjorter og en bibel.

Når jeg satt på en pub og drakk øl og leste i Bibelen, pleide jeg å spørre ut de andre som var der, og fikk mange forskjellige svar. Jeg søkte, lette og famlet — men hva var det jeg lette etter? Det var jeg ikke sikker på.

I London ble jeg interessert i bevegelsen Children of God. Men som hos alle unge hippier var hele budskapet deres barnslig — fri kjærlighet. Jeg fant ingen svar der.

På en omvisning i en svært vakker anglikansk kirke, en tidligere katolsk katedral, ble jeg fylt av ærefrykt. Jeg spurte den sognepresten som hadde vist oss rundt, hvorfor han var blitt prest. Han løftet opp hånden og gned tommelen mot de andre fingrene for å illustrere hva han tenkte på: penger! Jeg ble helt lamslått. For et hykleri! Jeg hadde fått nok. Jeg samlet all den religiøse litteraturen jeg hadde, og satte fyr på den.

I september 1973 var jeg ute og reiste på tommelen igjen. Nå skulle jeg til Liverpool for å se Beatles og høre musikken deres. Gordon Marler plukket meg opp. Det var Bibelen som ble vårt samtaleemne, for begge to leste den, og vi utvekslet kjente skriftsteder.

Det var gjennom Gordon at jeg senere fikk kjennskap til «sannheten». Vi holdt kontakten pr. brev, og våren 1974 skrev han at han studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Navnet Jehovas vitner sa meg ingenting, for jeg hadde aldri fått besøk av dem i Richmond. Noen måneder senere kom det et brev med en innbydelse: «Kom og bli med på et bibelstudium.» Han sa at studiet foregikk onsdag kveld. Så onsdag morgen stilte jeg meg opp langs veien igjen. Det at jeg hadde min franske venninne med meg, gjorde det lettere å få haik.

Vi slo følge med Gordon til bibelstudiet. Det viste seg at verten var John Hyatt, han som hadde kjørt forbi oss tidligere, og som hadde lurt på ’hvordan sånne mennesker skulle få lære sannheten om Gud’. Da vi hilste på hverandre, utbrøt han: «Men det er jo det amerikanske hippieparet vi så på veien!»

Og slik begynte det. Jeg hadde en mengde spørsmål om det jeg hadde lest i Bibelen. Det var ikke nok tid til å få svar på alle spørsmålene, siden vitnenes store stevne skulle begynne tidlig neste dag. John gav meg en bok, Den sannhet som fører til evig liv. Han bad meg velge ut et kapittel, ta med meg alle spørsmålene mine og komme tilbake neste onsdag. Han inviterte meg til stevnet om søndagen. De rene, høflige menneskene gjorde inntrykk på meg. Min venninne var ikke interessert. Da jeg sa til henne at jeg elsket Gud mer enn henne, drog hun sin vei.

Om onsdagen var jeg hos John igjen. Jeg hadde valgt meg ut kapitlet om Jesus Kristus. Jeg hadde spesifikke spørsmål om seksuell atferd og Daniels profeti om de 70 årsuker. John var heltidsevangelist og kjente Bibelen ut og inn. Han forklarte at ifølge Bibelen er det bare ektefolk som kan ha seksuell omgang, og han redegjorde for de 70 ukene i Daniels profeti. Alle de forskjellige brikkene falt på plass. Klokken to om natten sa jeg: «Dette er sannheten.» Jeg hadde tenkt å overnatte ute i parken, som jeg ofte hadde gjort før, men det ville ikke John høre tale om; han redde opp til meg på stuegulvet.

Det virket som en styrelse at han gjorde det, for den natten var det en gjeng skinheads som laget fyllebråk i heisen. Mitt utseende ville avgjort ha utsatt meg for en skikkelig omgang juling.

Etter hvert som studiet gikk framover, forstod jeg at jeg hadde hatt rett da jeg var yngre. Det systemet som er nå, kan ikke fortsette. Det vil snart være glemt. Gud selv skal rette på situasjonen ved hjelp av sitt styre, det rike som jeg hadde bedt om, men som jeg aldri hadde forstått hva var. (Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10) Jeg hadde hatt grunn til å avsky hykleri. Jesus likte heller ikke det. (Matteus, kapittel 23) Jeg hadde famlet etter Gud, og han hadde latt meg finne ham. — Apostlenes gjerninger 17: 27.

Jeg snakket med alle jeg traff, om denne sannhet. Jeg ville dra hjem med én gang og fortelle familien min det jeg visste. Vel hjemme i Richmond igjen gjorde jeg nettopp det.

Jeg ringte også til Rikets sal. Det var bror Herbert Lohwasser som tok telefonen. Han holdt på å gjøre den nye salen i stand til innvielsen. Jeg sa at jeg ville ha et bibelstudium. Han fortalte meg om et stort møte som skulle holdes dagen etter, og som hele byen var invitert til for å høre et bibelsk foredrag. Jeg gikk dit.

Jeg stakk meg ut; utseendet mitt røpet at jeg var en fremmed som var på besøk. En ung, enslig pioner som het Mike Bowles, presenterte seg for meg og foreslo at jeg skulle sitte ved siden av ham, helt forrest. Etterpå svirret følgende spørsmål i forsamlingen: ’Hvem var hun med det lange, pene håret som satt ved siden av Mike Bowles?’ Det var meg!

Etter mitt tredje studium klipte jeg håret og begynte å kle meg annerledes. Mitt ytre begynte å harmonere mer med mitt indre. Jeg meldte meg inn på den teokratiske tjenesteskolen i oktober, og i november begynte jeg i det offentlige forkynnelsesarbeidet. Snart ledet jeg bibelstudier med andre. I mars 1975 ble jeg døpt igjen, denne gangen som et symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova, den Gud jeg endelig hadde lært å kjenne.

Jeg begynte i heltidstjenesten og fulgte dermed eksemplet til dem som hadde hjulpet meg så mye. I mai 1976 ble Betel i Brooklyn, Jehovas vitners internasjonale hovedkontor, mitt hjem. Jeg hadde to jobber — jeg var heisfører og gikk med posten. I begge jobbene hadde jeg gleden av å snakke med åndelige brødre hver dag.

Etter to år flyttet jeg til Virginia igjen og forkynte på heltid en stund. Med tiden ble jeg eldste i menigheten. Arbeidet var en glede, men det var noe som naget meg. Jeg gikk og tenkte: ’Det må da være mer jeg kan gjøre i tjenesten for Gud.’ Misjonærtjeneste? Kunne det være det? Jeg søkte på Vakttårnets bibelskole Gilead og ble tatt opp i den klassen som begynte høsten 1983.

Jeg fikk vite hvor jeg skulle bli sendt som misjonær, før skolen var over: Colombia i Sør-Amerika. Jeg var på reise igjen, men denne gangen skjedde det ikke ved hjelp av tommelen.

Første stopp var Vakttårnets avdelingskontor i Santa Fé de Bogotá, hvor jeg studerte spansk intensivt i tre måneder. Så ble jeg sendt til et misjonærhjem i Medellín, hvor jeg studerte spansk fire timer om dagen, seks dager i uken.

Forkynnelse på et nytt språk kunne by på litt av hvert. På et tidlig stadium gikk jeg og banket på en dør helt alene, mens en spansktalende søster fulgte med innenfor hørevidde. Jeg tilbød våre kristne blad til en kvinne for 30 pesos. Kvinnen så forarget på meg og lukket døren. Da jeg gikk bort til søsteren igjen, fikk jeg forklaringen: «Vær nøye med uttalen,» sa hun. «Du sa besos, ikke pesos.» Jeg hadde bedt om 30 kyss!

Colombia er et vakkert land. Det som i særlig grad gjør det attraktivt, er menneskene. De er varmhjertete og mer jordnære enn folk i mer industrialiserte samfunn. Så det er noe annet å undervise i Bibelen her. Colombianerne liker å høre fortellinger, illustrasjoner og opplevelser fra det virkelige liv uten innviklede detaljer. De forholder seg mer til det virkelige liv. Folk lever nært innpå hverandre her. De har sterke følelser og er lydhøre. De jeg snakker med, er som de menneskene som Jesus snakket med — mennesker av jorden. Det får meg til å prøve å etterligne Jesus så godt jeg kan, når jeg underviser. Menneskene får meg til å tenke på Efeserne 3: 19, hvor Paulus snakket om «Kristi kjærlighet, som overgår kunnskapen».

I 1989 fikk jeg en ny oppgave; jeg ble kretstilsynsmann. Det vil si at jeg reiser til en ny menighet av Jehovas vitner hver uke og bor hos lokale brødre og søstre, går sammen med dem fra dør til dør for å finne dem som vil lære Gud å kjenne, blir med på bibelstudier og holder taler i Rikets sal.

Jehova fortsetter å tukte og lutre meg på mange måter. Det er spesielt én hendelse som dukker opp i hukommelsen. Jeg skulle tjene i Mosquera menighet utenfor Bogotá, og som vanlig hadde brødrene sørget for at jeg skulle få bo hos en familie — en søster, hennes ikke-troende mann og deres to barn.

Da jeg kom dit, oppdaget jeg at huset hovedsakelig bestod av ett rom, med en liten alkove hvor det stod en køyeseng, og som bare var skilt fra resten av huset med et gjennomsiktig forheng. Jeg ble ført bort dit og fikk beskjed om å velge køye. Jeg valgte den nederste. Det var om tirsdagen. Mens jeg lå og leste i Bibelen i halv titiden om kvelden, kom de to barna inn, og vips, så lå de i overkøyen.

Tankene fór gjennom hodet mitt. ’Å nei! Jeg trenger mer privatliv enn det her. Hva gjør jeg her, jeg som har pleid å ha eget rom (eller i hvert fall et sted for meg selv i en park)?’ Jeg kom til at jeg jammen skulle prøve å få meg et annet losji neste gang jeg kom. Så la jeg meg til å sove. Neste kveld skjedde det samme. Men mens jeg lå og leste om torsdagen, stakk det plutselig et lite hode fram fra overkøyen. Det var ni år gamle Andrés. «Bror Fleet, sover du?» spurte han. Jeg svarte et kort nei. Så kom neste spørsmål: «Bror Fleet, har du bedt ennå?» Nei igjen.

Da spurte Andrés: «Når du ber, kan jeg få komme ned da, så kan du be for meg også?» Jeg ble rørt. Jeg forandret innstilling. Ja, jeg forandret innstilling til hele besøket. Her var det en liten «farløs gutt» som ville at en mann skulle be sammen med ham. Jeg var mannen. Jeg bad sammen med ham. Og jeg bodde hos denne familien senere en gang også. Lille Andrés hjalp meg til å konsentrere meg mindre om mine egne behov og mer om brødrenes personlige behov. Jeg begynte å være på utkikk etter ’de farløse’ — etter dem som famler etter Gud, akkurat som jeg gjorde som barn. (Salme 10: 14) Faren til Andrés kommer nå på møtene i Rikets sal og deltar i det offentlige forkynnelsesarbeidet sammen med oss.

Siden jeg kom hit til Colombia, har antall tilbedere av Jehova økt fra 22 000 til 55 000. Jeg kjemper ikke lenger med den nagende følelsen av at det er mer jeg burde gjøre. Jeg er glad for å være på dette fine stedet. Jeg vil for alltid være takknemlig mot den barmhjertige Gud som så tvers igjennom mitt hippieutseende og så en person som strevde med å finne den sanne Gud, hvis navn er Jehova. — Fortalt av Richard Fleet.

[Bilde på side 19]

Richard i 1973

[Bilde på side 21]

Richard Fleet, misjonær i Sør-Amerika