Gode manerer — stadig sjeldnere

Det er fremdeles millioner av mennesker som har gode manerer. Men det er også mange millioner som ser med forakt på gode manerer.

OMKRING århundreskiftet begynte det å gå galt med skikk og bruk ifølge et stort amerikansk leksikon: «I slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre var det slik at folk i de høyere samfunnslag betraktet det å overholde de mest uvesentlige etiketteregler som både en atspredelse og, for kvinnenes vedkommende, som en viktig oppgave. Flere og flere omstendelige ritualer ble uttenkt for å skape en følelse av fornemhet for de innviede og holde de uverdige, som ikke kjente dem, på avstand.» — The New Encyclopædia Britannica.

Dette er noe helt annet enn hva gode manerer egentlig bør gå ut på. Amy Vanderbilt, en respektert autoritet på området, skriver i sin bok om skikk og bruk: «De fineste regler for oppførsel finner vi i 1. Korinter, kapittel 13, i Paulus’ vakre beskrivelse av kjærligheten. Disse reglene har ingenting å gjøre med de omstendelige detaljene som gjelder antrekk, og heller ikke med detaljer som gjelder overfladiske manerer. De har med følelser og holdninger å gjøre, med det å vise vennlighet og ha omtanke for andre.» — New Complete Book of Etiquette.

Det Amy Vanderbilt siktet til, er det som står i 1. Korinter 13: 4—8, nemlig: «Kjærligheten er langmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke skinnsyk, den skryter ikke, blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelsen. Den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort.»

Tenk om en slik kjærlighet ble praktisert overalt i vår tid! Da ville alle hatt upåklagelige manerer. Det rette sted å begynne å lære slike manerer er det enkelte kristne hjem. En familie er som et fint maskineri hvor de enkelte deler har nær kontakt med hverandre. For at det hele skal fungere godt, er det nødvendig å anvende den rette slags olje. Hvis alle lærer å være hjelpsomme, høflige, hyggelige og vennlige, vil de være langt på vei til å oppnå et lykkelig familieliv. Når vi lærer å uttrykke oss på en vanlig høflig og hensynsfull måte — og for eksempel si «takk», «vær så snill», «unnskyld» og «om forlatelse» — vil vi lettere bli spart for ødeleggende friksjoner i vårt samkvem med andre. Slike små ord har stor betydning. Alle kan anvende dem riktig. De koster oss ikke noe, men de hjelper oss til å vinne venner. Hvis vi hver dag praktiserer gode manerer hjemme, vil de følge med oss når vi kommer utenfor familiekretsen og ut blant andre mennesker.

Gode manerer innebærer også å ta hensyn til andres følelser, vise dem respekt og behandle dem som vi ønsker at de skal behandle oss. Men mange har merket seg at folks manerer er blitt dårligere. En forfatter sier: «Vi mangler høflighet fordi individualismen har fått overtaket.» Filosofen Arthur Schopenhauer skrev: «Selviskheten er så grusom at vi har oppfunnet høfligheten for å dekke over den.» I vår tid mener mange at «høflig» vil si «svak», og at det å sette andre først er tåpelig. Var det ikke i «jeg først»-tiåret, nemlig i 1970-årene, at folk begynte å følge den selvopptatthetens livsstil som nå er så utbredt? I en amerikansk storbyavis heter det: «Problemet har nådd det punkt da vanlig folkeskikk ikke lenger kan kalles vanlig.»

London-avisen Daily Mail bemerker at barn ned til femårsalderen blir stadig mer krigerske og har mindre og mindre respekt for andre barns eiendeler. De mangler respekt for voksne og fører et skittent språk. De fleste lærere som var med i en undersøkelse, mente at foreldrene skjemmer bort barna sine, og at dette er hovedårsaken til barnas stadig mer usosiale atferd. Av de lærerne som ble spurt i en undersøkelse, mente 86 prosent at tilstanden skyldes mangel på klare retningslinjer og forventninger i hjemmet, og 82 prosent mente at feilen er at barna ikke har foreldre som foregår med et godt eksempel. Oppløste hjem, skilsmisser, samboerforhold, for mye fjernsynstitting, ingen disiplin, ingen sanksjoner — alt dette fører til ødeleggelse av familien.

En rektor i barneskolen sier: «Jeg er bekymret over mangelen på respekt blant barn i vår tid. Det affiserer dem tydeligvis ikke om de ydmyker sine jevnaldrende eller fornærmer voksne. . . . Deres mangel på respekt kommer til uttrykk på mange måter — ved krenkende signaler, uanstendigheter, ved at de nekter å rette seg etter enkle påbud . . . ved at de gjerne vil holde på ballen hele tiden . . . [På den annen side] virker det som om barn fra noen hjem respekterer andre. De behøver ikke å være lærerens kjæledegger . . . , men de viser respekt for andre i sin atferd. De venter på tur mens andre trenger seg fram . . . Enten er det innprentet i dem eller ikke.»

En annen rektor i barneskolen med mange års erfaring går enda lenger: «Vi ser oftere mer direkte sjofelhet. I skolegården leker ikke barna slik som før. De driver omkring i gjenger. De er raske til å merke seg de svake, barn som står på sidelinjen, barn som ikke har de riktige joggeskoene eller dongeribuksene. De jakter på dem og erter dem. Det er en ondsinnet brodd i det de sier. Vi har forsøkt å sette en stopper for det, men vi har ikke hatt mye hell med oss.»

«Mange mennesker kjører på en utrolig uvøren måte,» sier professor Jonathan Freedman ved Columbia universitet i New York. «Motorveiene er nesten som en slagmark.» Et månedsblad som blir utgitt av Royal Bank i Canada, omtaler «det ubarmhjertige blodbadet på veiene». Der het det at «roten til problemet er uhøflig opptreden. Den høflighet, hensynsfullhet, overbærenhet, toleranse og respekt for andre menneskers rettigheter som er byggesteinene i sivilisasjonen, mangler i uhyggelig grad».

Trafikken i gatene i New York blir beskrevet på denne måten i The New York Times: «Det er bilistene mot ambulansene.» Flere bilister i denne byen nekter å vike for utrykningskjøretøyer, for eksempel ambulanser og brannbiler, og det øker faren for at noen som er i livsfare på grunn av sykdom eller skade, vil dø fordi de ikke kan bli hentet eller transportert til sykehus raskt nok. Ellen Scibelli, som leder en avdeling for øyeblikkelig hjelp, forteller om en mann som kjørte på Pelham Parkway i Bronx og nektet å slippe fram en ambulanse som var under utrykning til en pasient som hadde fått hjerteanfall. «Han forsøke å kjekke seg og ville ikke vike, men da han kom hjem, forstod han hvor idiotisk det var. Hans mor hadde fått et hjerteanfall, og sykebilen forsøkte å nå fram til henne.»

Den internasjonale utgaven av The New York Times forteller om en engelsk organisasjon som kalles The Polite Society (den høflige forening), og som er dannet fordi «folk er blitt direkte ufordragelige mot hverandre, og noe må gjøres». En radioreporter fant grunn til å beklage seg i en fast spalte i The Evening Standard: «En nasjon som en gang var kjent for sin høflighet, holder på å bli et land med bøller.» Et skotsk forsikringsselskap «kom fram til at 47 prosent av alle trafikkulykkene har sin årsak i en uhøflig handling».

Fjernsynet har bidratt sterkt til å bryte ned gode manerer, særlig hos barn og tenåringer. Hvordan folk kler seg, hvordan folk snakker, hvordan folk omgås hverandre, hvordan folk stadig løser problemer ved å anvende vold — det lærer man gjennom fjernsynet. Hvis vi og barna våre stadig ser fiktive og overfladiske programmer, vil til slutt våre manerer ta farge av de frekke, respektløse og sarkastiske holdningene hos de personene vi ser på. Foreldre blir ofte framstilt som fjols og barn som de glupe.

Folk i verden nyter å være høyrøstet og brautende og avbryte andre. De er stolte når de kan opptre dominerende, støyende, nedlatende, provoserende og utfordrende. Tidligere ble ubehøvlet oppførsel misbilliget av folk flest, og uforskammede mennesker ble frosset ut av det gode selskap. I dagens samfunn er det mange som opptrer uforskammet uten at folk tar avstand fra dem. En som eventuelt reiser innvendinger, kan risikere å bli utsatt for verbale eller fysiske angrep. Noen unge som streifer omkring i støyende grupper, preger omgivelsene med rått snakk og uanstendige geberder og støter andre ved sin uforskammede oppførsel, som nettopp er beregnet på å rette oppmerksomheten mot de unges opprørskhet og sjokkere voksne mennesker. Men som det er blitt sagt: «Uforskammethet er et svakt menneskes etterligning av styrke.»

De lovene menneskene har laget for å regulere folks oppførsel, kunne fylle et bibliotek, men de har ikke gitt menneskeheten den veiledning den har behov for. Trenger vi enda flere lover? Eller kanskje færre? Det er blitt sagt at jo bedre et samfunn er, desto færre lover trenger det. Hvordan ville det være med bare én lov? For eksempel denne: «Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem; det er i virkeligheten dette Loven og Profetene går ut på.» — Matteus 7: 12.

Hvis den ble fulgt, ville de fleste av tidens problemer forsvinne, men for at samfunnets behov skulle bli tilfredsstilt fullt ut, måtte det føyes til en lov som er enda viktigere: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.» — Markus 12: 30.

I dagens samfunn er det en vanlig oppfatning at begge disse bibelske kravene er unødvendige, og mange avfeier både dem og alle andre retningslinjer i Bibelen. Bibelen omtaler slike mennesker i Jeremia 8: 9 (EN): «De vise blir til skamme . . . Herrens ord har de forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra?» De ser heller ikke noe behov for en alminnelig oppslutning om de sanne verdier som tradisjonelt er blitt oppfattet som en viktig rettesnor for oss. Deres nye moral er en bred vei med rom for en hvilken som helst alternativ livsstil som den enkelte måtte foretrekke — den brede vei som ifølge Jesus fører til tilintetgjørelse — og som mange slår inn på. — Matteus 7: 13, 14.

Det fullkomne eksempel

Jesus Kristus, han som «befinner seg på plassen ved Faderens bryst», er et enestående eksempel som er verdt å følge. (Johannes 1: 18) På den ene side var han øm og medfølende, på den annen side fast og bestemt, men han var aldri uhøflig eller uvennlig overfor noen. En bok om Jesus kommenterer «hans usedvanlige evne til å føle seg vel sammen med alle slags mennesker», og sier: «Både offentlig og privat omgikkes han menn og kvinner på like fot. Han følte seg vel sammen med små, uskyldige barn, og merkelig nok også med skyldbetyngede svindlere, som Sakkeus. Respektable kvinner som var vant til å være hjemme, som Maria og Marta, kunne snakke med ham med naturlig åpenhet, men kurtisaner oppsøkte ham også, som om de var forvisset om at han ville forstå dem og gjøre seg til venns med dem . . . Hans merkelige mangel på kjennskap til de skranker som hemmet vanlige mennesker, er noe av det mest karakteristiske ved ham.» — The Man From Nazareth.

Jehova Gud opptrer alltid høflig overfor dem som står under ham. Han brukte ofte en høflig tiltaleform når han kom med en henstilling. Da han lovte sin venn Abraham en velsignelse, sa han: «Løft dine øyne, det ber jeg deg om, og se fra det stedet hvor du er.» Han sa også: «Jeg ber deg, se opp mot himlene og tell stjernene.» (1. Mosebok 13: 14, NW; 15: 5, NW) Da Gud gav Moses et tegn på sin makt, sa han: «Stikk din hånd, det ber jeg deg om, inn i brystfolden på din kledning.» (2. Mosebok 4: 6, NW) Til og med da Jehova henvendte seg til sitt trassige folk gjennom sin profet Mika mange år senere, uttrykte han seg slik: «Hør, det ber jeg dere om, dere Jakobs overhoder og dere befalingsmenn for Israels hus. . . . Hør, det ber jeg dere om, dere overhoder.» (Mika 3: 1, 9, NW) Vi kan jo spørre oss selv om vi i denne henseende etterligner Gud ved å si «vær så snill» eller lignende når vi henvender oss til andre. — Efeserne 5: 1.

Hvilken veiledning eller moralsk rettesnor har så de verdsligvise å komme med til erstatning for den bibelske, som de finner uakseptabel og forkaster? Det skal vi se på i neste artikkel.

[Uthevet tekst på side 4]

Vanlig folkeskikk kan ikke lenger kalles vanlig

[Uthevet tekst på side 5]

Ambulansen forsøkte å komme fram til hans mor

[Uthevet tekst på side 6]

«Uforskammethet er et svakt menneskes etterligning av styrke»

[Bilderettigheter på side 3]

Til venstre: Life; til høyre: Grandville