Gode manerer — fortrengt av den «nye moral»?
’Ve dem som kaller det onde godt, det mørke lyst, det bitre søtt.’ — Jesaja 5: 20.
I DET 20. århundre har det skjedd store forandringer på dannelsens og moralens område. I tiårene etter de to verdenskrigene begynte folk etter hvert å mene at de gamle verdinormene hadde utspilt sin rolle. Endrede forhold og nye teorier angående menneskelig atferd og på det vitenskapelige område har overbevist mange om at de gamle verdinormene ikke gjelder lenger. Manerer som folk en gang satte høyt, ble kassert som overflødig bagasje. Bibelske retningslinjer som en gang ble respektert, ble forkastet som umoderne. De var altfor restriktive for det løsslupne og liberale samfunn av ultramoderne mennesker i det 20. århundre.
Det året som ble vendepunktet for denne utviklingen i menneskenes historie, var 1914. I bøker som historikerne har skrevet om dette året og den første verdenskrig, vrimler det av bemerkninger om at 1914 var et omveltningens år, et år som danner et tydelig skille mellom to epoker i menneskenes historie. «The Roaring Twenties», de «brølende tjueårene», avløste krigen, og folk forsøkte å ta igjen all den moro de hadde gått glipp av i krigsårene. Gamle verdinormer og brysomme moralske hemninger ble feid til side, så veien kunne ligge åpen for alle slags forlystelser. En ny moral med kjødelige nytelser i sentrum ble uoffisielt innført — og grunntanken i denne moralen var at alt er tillatt. Det var ikke til å unngå at den nye moralkodeksen førte med seg en forandring i skikk og bruk.
Historikeren Frederick Lewis Allen skriver om dette: «En annen følge av revolusjonen var at folks manerer ikke bare ble annerledes, men — i noen år — helt i strid med takt og tone. . . . I dette tiåret oppdaget mange vertinner . . . at deres gjester ikke gadd å hilse på dem når de kom eller gikk, at det ble alminnelig å komme til dansetilstelninger uten å være invitert, at det ble ’moderne’ å komme for sent til middagsselskaper, at folk la fra seg brennende sigaretter rundt omkring, at de strødde aske på teppene uten å be om unnskyldning. De gamle sperrene hadde falt, ingen nye var satt opp, og uoppdragne folk gjorde som de ville. En vakker dag vil kanskje de ti årene som fulgte etter krigen, meget treffende bli kalt de dårlige manerers tiår. . . . Samtidig med at manerene var dårlige i dette tiåret, var også mange mennesker ulykkelige. Den gamle tingenes ordning hadde forsvunnet, og med den et sett av verdinormer som hadde gjort livet rikt og meningsfylt, og som det ikke var så lett å finne en erstatning for.»
Nye verdier som igjen gjorde livet rikt og meningsfylt, ble aldri funnet. Det ble heller ikke lett etter slike verdier. Den løsslupne livsstilen i tjueårene, da mottoet var ’alt går an’, befridde folk for moralske hemninger, noe som passet dem godt. De kastet ikke moralen over bord — de bare reviderte den og slakket litt på den. Så kalte de den etter hvert «den nye moral». Den går ut på at alle kan gjøre som de selv finner for godt. De kan gjøre som de lyster. De kan kjøre sitt eget løp.
Eller de mener at de kan det. Allerede for 3000 år siden sa den vise kong Salomo: «Det fins ikke noe nytt under solen.» (Forkynneren 1: 9) Enda tidligere, i dommertiden, hadde israelittene hatt temmelig fritt spillerom med hensyn til om de skulle adlyde Guds lov eller ikke: «I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt.» (Dommerne 21: 25) Men det viste seg at de fleste ikke var villige til å følge Loven. Fordi israelittene sådde på denne måten, høstet de flere hundre år med nasjonale ulykker. Nasjonene i vår tid har også høstet hundrevis av år med smerte og lidelser — og det verste ligger ennå foran dem.
Det finnes et annet uttrykk som gir en mer nøyaktig beskrivelse av den nye moral, nemlig «relativisme». I Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon blir dette begrepet definert slik: «Det syn at . . . sannhet, godhet og skjønnhet er relative og varierer med ulike forhold, individer, grupper og tider.» De som forfekter relativismen, mener kort sagt at det som er godt for dem, er etisk riktig for dem. En forfatter sa videre om dette: «Relativismen som lenge hadde ligget på lur under overflaten, dukket opp som den framherskende filosofi i ’jeg-tiåret’, i 1970-årene. Den gjør seg fremdeles gjeldende i 1980-årenes jappekretser. Vi snakker kanskje fremdeles pent om de tradisjonelle verdiene, men i praksis er det slik at det rette er hva som helst som er godt for meg.»
Dette gjelder også folks manerer. ’Hvis det passer meg, vil jeg gjøre det, hvis ikke, lar jeg det være. Det ville ikke være riktig for meg, selv om det ville være høfligere overfor deg. Det ville gå ut over min radikale individualisme, få meg til å virke svak, gjøre meg til en udugelig person.’ Slike mennesker tenker tydeligvis på denne måten både når det gjelder uforskammede handlinger og det å vise vanlig høflighet og si: ’Vær så snill, unnskyld, om forlatelse, takk, la meg åpne døren for deg, vær så god, du kan få min plass, la meg bære den pakken for deg.’ Slike og lignende hyggelige ord virker som smøringsolje som gjør vårt samkvem med andre lett og behagelig. En ’jeg-først’-person ville her kanskje innvende at ’det å være høflig mot andre vil virke negativt på mine anstrengelser for å leve opp til og styrke mitt selvbilde som den mest betydningsfulle’.
Sosiologen James Q. Wilson mener at økningen i antall uoverensstemmelser og kriminelle handlinger skyldes at det som i vår tid «hånlig kalles ’middelklasseverdier’», har brutt sammen. Han sier videre: «Det at disse verdiene er blitt borte — og at den moralske relativisme har grepet om seg — later til å ha en viss forbindelse med økningen i kriminaliteten.» Iallfall er det en forbindelse mellom dette og den moderne tendensen til å nekte å la noe legge en demper på selvutfoldelsen, uansett hvor uoppdragen eller støtende den kan være. Dette stemmer med følgende uttalelse av en annen sosiolog, Jared Taylor: «Vårt samfunn har fjernet seg mer og mer fra selvkontroll til selvutfoldelse, og mange mennesker forkaster gammeldagse verdier fordi de finner dem undertrykkende.»
De som praktiserer relativisme, gjør seg selv til dommere over sin personlige atferd og bryr seg ikke om noen annens dom, heller ikke Guds. De bestemmer selv hva som er rett og hva som er galt for dem, akkurat som det første menneskepar gjorde i Eden da de trosset Guds bestemmelse og selv ville avgjøre hva som var rett, og hva som var galt. Slangen forledet Eva til å tro at det ville gå som han sa, hvis hun var ulydig mot Gud og spiste av den forbudte frukt: «Deres øyne [vil] bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Så Eva tok noe av frukten og spiste den. Hun gav også noe til Adam, og han spiste. (1. Mosebok 3: 5, 6) Det at Adam og Eva besluttet seg for å spise av den, var en ulykke for dem og også for deres etterkommere.
En observatør som holdt en forelesning for økonomistudenter ved Harvard Business School, trakk fram en lang rekke tilfelle av korrupsjon som var blitt avslørt blant politikere, forretningsmenn, idrettsfolk, vitenskapsmenn, en nobelprisvinner og en prest, og sa: «Jeg tror at vi i vårt land [USA] i dag erfarer noe jeg velger å kalle en karakterkrise, et tap av det som i den vestlige sivilisasjon tradisjonelt er blitt betraktet som de indre tilbakeholdende krefter og de indre dyder som hindrer oss i å gi etter for våre laveste instinkter.» Han pekte på «ord som nesten vil lyde fremmede når de blir uttalt i disse kretser, ord som tapperhet, ære, plikt ansvar, medfølelse, høflighet — ord som nesten har gått av bruk».
I 1960-årene var det visse saker som fikk stor oppmerksomhet i universitetsmiljøer. Mange hevdet at ’det er ingen Gud, Gud er død, det finnes ikke noe, det finnes ingen verdier utenfor vårt erfaringsområde, livet er fullstendig meningsløst, bare ved en heroisk individualisme er det mulig å overvinne livets tomhet’. Blomsterbarna tok dette som et stikkord til å gå ut for å overvinne livets tomhet ved å ’sniffe kokain, røyke hasj, dyrke kjærlighetslivet og søke fred med seg selv’. Noe de aldri fant.
Så var det prostestbevegelsene i 1960-årene. De var ikke bare spredte innfall, men ble godtatt i vide kretser innen amerikansk kultur og dannet opptakten til ’jeg-tiåret’, i 1970-årene. Vi kom da inn i et tiår som samfunnskritikeren Tom Wolfe kalte «jeg-tiåret». Deretter fulgte 1980-årene, som noen kynisk kalte «griskhetens gullalder».
Hva har alt dette med manerer å gjøre? Det dreier seg om å sette seg selv først, og den som setter seg selv først, kan vanskelig tre til side for andre, kan ikke sette andre først og kan ikke ha gode manerer overfor andre. Den som setter seg selv først, utøver egentlig en form for selvdyrkelse, en tilbedelse av sitt eget jeg. Hvordan beskriver Bibelen en som gjør dette? Som en som er «grisk — noe som er ensbetydende med å være en avgudsdyrker», og som en som viser «griskhet, som er avgudsdyrkelse». (Efeserne 5: 5; Kolosserne 3: 5) Hvem er det slike mennesker egentlig tjener? «Deres gud er buken.» (Filipperne 3: 19) Den fordervede livsstil mange mennesker har valgt som den moralsk rette for dem, og de uhyggelige og dødelige følger av en slik livsstil, bekrefter sannheten i Jeremia 10: 23: «Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.»
Disse forholdene er forutsagt i Bibelen og omtalt som et trekk ved «de siste dager», for eksempel i 2. Timoteus 3: 1—5: «Dette skal du vite, at i de siste dager skal det være kritiske tider her, som vil være vanskelige å mestre. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, selvgode, hovmodige, spottere, ulydige mot foreldre, utakknemlige, illojale, uten naturlig hengivenhet, uforsonlige, baktalere, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til godhet, forrædere, egensindige, oppblåst av stolthet, slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud, idet de har en ytre form for gudhengivenhet, men viser seg falske når det gjelder dens kraft; og fra disse skal du vende deg bort.»
Vi har drevet langt bort fra det vi ble skapt til å være — nemlig i Guds bilde og likhet. Evnen til å vise kjærlighet og utøve visdom, rettferdighet og makt finnes fremdeles hos oss, men den er kommet i ubalanse og er blitt forvrengt. Det første skrittet på veien tilbake til den rette tilstand er å følge oppfordringen i det skriftstedet som er sitert ovenfor: «Fra disse skal du vende deg bort.» Søk et nytt miljø, et som kan forandre selv dine innerste følelser. I en artikkel som stod i et amerikansk dameblad for mange år siden, skrev Dorothy Thompson noen kloke ord som nettopp viser hvor viktig det er at følelsene blir bearbeidet. Hun innledet med en erklæring om at det er viktigere å utvikle de unges følelser enn deres intellekt for å overvinne ungdomskriminaliteten.
Hun sa at en ung gutts «handlinger og lynne som barn bestemmer i høy grad hans handlinger og lynne som voksen. Men disse påvirkes ikke av hans hjerne, men av hans følelser. Han blir det som han oppmuntres og opplæres til å elske, beundre, tilbe, verne om og ofre noe for. . . . I forbindelse med alt dette spiller oppførselen en viktig rolle, for en god oppførsel er verken mer eller mindre enn et uttrykk for hensynsfullhet overfor andre. . . . Indre følelser gjenspeiles i den ytre oppførsel, men den ytre oppførsel bidrar også til å framelske indre følelser. Det er vanskelig å føle stridslyst når man handler hensynsfullt. Til å begynne med kan det være slik at den gode oppførsel ikke stikker dypere enn huden, men den fortsetter sjelden på den måten». — The Ladies’ Home Journal.
Hun bemerket også at med få unntagelser er godhet og ondskap «ikke betinget av hjernen, men av følelsene», og at «forbrytere ikke blir forbrytere på grunn av åreforkalkning, men på grunn av forherding av hjertet». Hun hevder at følelsene bestemmer vår oppførsel langt oftere enn sinnet gjør det, og at den måten vi er oppdratt på, den måten vi handler på, selv om det til å begynne med skjer av tvang, påvirker våre indre følelser og forandrer vårt hjerte.
Men det er Bibelen, Guds inspirerte Ord, som gir den beste anvisning for hvordan menneskets indre, menneskets hjerte, kan forandres.
For det første står det i Efeserne 4: 22—24: «Dere skal legge av den gamle personlighet, som svarer til deres tidligere livsførsel, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske begjær; . . . dere skal bli gjort nye i deres sinns drivkraft og ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet.»
For det andre står det i Kolosserne 3: 9, 10, 12—14: «Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger, og ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den. Som Guds utvalgte, hellige og elskede skal dere derfor ikle dere medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet. Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre. Men foruten alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.»
Historikeren Will Durant sier: «Det vesentligste spørsmål i vår tid er ikke kommunisme kontra individualisme, ikke Europa kontra Amerika, og heller ikke øst kontra vest. Det er om menneskene kan leve uten Gud.»
For å oppnå et godt liv må vi følge hans veiledning. «Glem ikke det jeg har lært deg, min sønn, ta vare på mine bud i ditt hjerte! For de gir deg mange dager og år og gjør din lykke større. Gi aldri slipp på godhet og troskap, men bind dem om din hals, og skriv dem på ditt hjertes tavle! Da får Gud og mennesker godvilje for deg og holder deg for en forstandig mann. Stol på Herren av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier jevne.» — Ordspråkene 3: 1—6.
De gode manerer som vitner om vennlighet og omtanke, og som menneskene hadde lært seg i århundrenes løp, er slett ikke overflødig bagasje, og Bibelens retningslinjer for vår atferd er slett ikke blitt foreldet, men vil vise seg å virke til evig frelse for menneskene. Uten Jehova kan de ikke fortsette å leve, for ’hos ham er livets kilde’. — Salme 36: 10.
[Uthevet tekst på side 11]
Den måten vi handler på, selv om det til å begynne med skjer av tvang, påvirker våre indre følelser og forandrer vårt hjerte
[Ramme på side 10]
God bordskikk som folk med fordel kunne etterligne
En flokk cedersidensvanser — vakre, veloppdragne og meget selskapelige — er samlet til et festmåltid i en stor busk full av modne bær. De sitter på rad og rekke på en gren og forsyner seg av bærene, men langt fra på en grådig måte. Fra nebb til nebb sender de et bær fram og tilbake til hverandre, inntil en av dem til slutt spiser det med velbehag. De glemmer ikke «barna» sine, men gir dem utrettelig mat, bær for bær, inntil alle tomme munner er blitt mettet.
[Rettigheter]
H. Armstrong Roberts
[Bilde på side 8]
Noen sier: ’La oss kvitte oss med Bibelen og moralske verdier’
[Bilde på side 9]
«Gud er død»
«Livet har ingen mening!»
«Røyk hasj, sniff kokain»
[Bilderettigheter på side 7]
Til venstre: Life; til høyre: Grandville