Opplært til å drepe, nå forkynner av livets budskap
«Terrorister holder gisler fanget i et hus i Nord-Israel.»
JEG hadde helgeperm fra den israelske hæren og oppholdt meg ved Galilea-sjøen da jeg fikk høre denne nyheten på radioen. Jeg visste godt hva disse ordene innebar. Jeg var offiser i hæren i en spesialstyrke som hadde fått profesjonell opplæring i å ta hånd om terrorisme. Jeg visste at jeg kom til å være blant dem som ville bryte seg inn, drepe terroristene og befri gislene. Uten å nøle kastet jeg meg i bilen og kjørte så fort jeg kunne til åstedet.
I den israelske hæren er det alltid offiserene som går inn først, så jeg visste at jeg ville være blant de første som møtte terroristene ansikt til ansikt, men tanken på at jeg kunne bli drept eller skadet, holdt meg ikke tilbake. Jeg kom fram bare noen minutter etter at mine venner i spesialstyrken hadde gjort jobben. De hadde drept de fem terroristene og befridd gislene. Jeg var dypt skuffet over at jeg hadde gått glipp av aksjonen.
Hvorfor følte jeg det slik? Fordi jeg var veldig nasjonalistisk og ville bevise min kjærlighet til landet mitt. Men hvordan ble jeg medlem av denne spesielle antiterrorgruppen?
Jeg er født i Tiberias i Israel i 1958, og jeg er oppdratt i et veldig nasjonalistisk hjem. Jeg mente at landet mitt alltid hadde rett. Så i 1977, da jeg gikk inn i hæren, meldte jeg meg frivillig til å tjene i den mest profesjonelle kampstyrken i den israelske hæren. Bare en liten prosentdel av dem som søker, får begynne å gjennomgå det ytterst krevende treningsprogrammet. Det er ikke alle som fullfører det, og av dem som fullfører, er det bare noen få som blir utvalgt til å bli offiserer. Jeg var en av dem.
Denne suksessen gjenspeilte virkelig min kjærlighet til landet. Jeg hadde god grunn til å være stolt av meg selv. Når alt kom til alt, var jeg offiser i en spesiell kampstyrke som gjorde ting som mannen i gata omtrent ikke ser på film engang. Med suksessen, berømmelsen og hemmeligholdelsen fulgte det imidlertid en åndelig tomhet som vokste og vokste helt til jeg begynte å innse at livet måtte være noe mer enn det jeg holdt på med. Etter over fire veldig vanskelige år sluttet jeg derfor i militæret og begynte å reise for å se meg omkring i verden.
Hvorfor jeg flyttet fra Israel
Min reise verden rundt stoppet i Thailand, for der traff jeg Kunlaya, som skulle bli min kone. På den tiden studerte hun kunst ved et universitet i Bangkok. Ingen av oss hadde tenkt å gifte seg, men vår kjærlighet til hverandre var sterkere enn vi var klar over. Kunlaya avbrøt studiene, jeg avbrøt min reise, og vi bestemte oss for å være sammen resten av livet. Hvor? I Israel, selvfølgelig. «Jeg må være med på å beskytte landet mitt,» sa jeg til henne.
I Israel kan en jødisk mann bare gifte seg med en jøde, så jeg var fullstendig klar over at Kunlaya, som var buddhist, måtte konvertere til jødedommen, og hun var villig til å gjøre det. De jødene som hadde ansvaret for konvertering, ville imidlertid ikke godta henne. Uansett hvor vi henvendte oss for å få hjelp, fikk vi det samme, negative svaret: «En som deg skulle finne seg en kjekk jødisk jente og ikke gifte seg med denne hedningen.» Kunlaya var ikke bare hedning, hun tilhørte også en annen rase.
Etter å ha prøvd i seks måneder ble vi langt om lenge innbudt til den religiøse domstolen, hvor vi skulle intervjues av tre rabbinere som skulle avgjøre om Kunlaya kunne få konvertere eller ikke. Der ble jeg refset fordi jeg ville gifte meg med en hedning. De bad meg om å sende henne hjem. «Hvorfor ikke ta henne som slave?» foreslo en av rabbinerne. De avviste søknaden.
Nå hadde jeg fått nok. Før de hadde fått snakket ut, tok jeg Kunlaya i hånden og gikk ut av rettssalen, mens jeg erklærte at hun aldri kom til å bli jøde, selv om de skulle gi sin tillatelse aldri så mye, og at jeg selv ikke ønsket å være jøde lenger. ’En religion som behandler folk slik, er ikke verd noe uansett,’ tenkte jeg med meg selv. Nå som jeg hadde truffet en avgjørelse, gjorde de seg spesielle anstrengelser for å skille oss. Selv mine kjære foreldre ble dratt inn i det på grunn av sine sterke religiøse følelser og det presset som ble lagt på oss for å få oss til å skille lag.
I mellomtiden hadde krigen i Libanon mellom de israelske styrkene og den palestinske geriljaen begynt. Jeg ble selvfølgelig innkalt til å være med i kampene, og mens jeg våget livet for landet mitt langt inne på fiendtlig territorium, ble Kunlaya fratatt passet og bedt om å forlate landet. Alt dette inngikk i bestrebelsene for å få oss fra hverandre. I det øyeblikk da jeg fant ut hva som hadde skjedd, døde min kjærlighet til landet mitt. For første gang begynte det å gå opp for meg hva nasjonalisme er. Så mye som jeg hadde vært villig til å ofre for landet mitt, og nå fikk jeg ikke engang lov til å gifte meg med den kvinnen jeg elsket! Jeg følte meg såret og forrådt. For meg var det at Kunlaya ble utvist, ensbetydende med at jeg ble utvist. Kampen for å vinne denne saken var derfor i virkeligheten en kamp for min egen plass i Israel, og den kampen var jeg ikke villig til å utkjempe.
Vi hadde ikke noe annet valg enn å reise til utlandet og gifte oss, for så å vende tilbake til Israel og treffe de siste forberedelsene for å forlate landet. Vi forlot Israel i november 1983, men ikke før vi hadde sluttet fred med foreldrene mine. Jeg hadde alltid betraktet det religiøse hykleriet som hovedårsaken til våre problemer, men aldri hadde jeg følt at religionen stod meg så fjernt som da.
Jeg får vite sannheten om Messias
Vi ble meget overrasket da vi fant ut at vi ikke kunne bosette oss i min kones fedreland heller, på grunn av en spesiell innvandringslov. Vi måtte se oss om etter et tredje land å bo i! Vårt første barn ble født i Australia, men vi kunne ikke bli der heller. Vi fortsatte å flytte fra land til land. Det gikk to år, og vi begynte så smått å gi opp håpet om å finne et sted hvor vi kunne bo fast. I oktober 1985 kom vi til New Zealand. ’Bare enda et land å reise igjennom,’ tenkte vi mens vi haiket nordover med den 11 måneder gamle gutten vår. Men der tok vi feil!
En kveld inviterte et hyggelig ektepar oss til et måltid. Etter at vi hadde fortalt hva vi hadde opplevd, tilbød kvinnen seg å hjelpe oss med søknaden om permanent oppholdstillatelse i New Zealand. Neste dag, før vi tok farvel, gav hun meg en liten bok med tittelen Det nye testamente (De greske skrifter). «Les den,» sa hun. «Alle som skrev den, var jøder.» Jeg stakk den ned i bagen og lovte å se på den. Jeg hadde ingen anelse om hva som stod i den boken, for jøder leser vanligvis ikke kristen litteratur. Senere kjøpte vi en gammel bil og begynte å reise sørover. Bilen var vårt hjem.
På et av de stedene vi stoppet, kom jeg til å tenke på det jeg hadde lovt. Jeg fant fram boken og begynte å lese i den. Der lærte jeg om den mannen som den jødiske tro hadde lært meg å mislike, ja, avsky. Jeg ble forbauset da jeg leste at Jesus hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv der hvor jeg hadde tilbrakt mesteparten av mitt liv, i nærheten av Galilea-sjøen. Jeg ble enda mer forbauset over å se hva han hadde sagt. Jeg hadde aldri hørt noen tale som ham.
Jeg prøvde å finne feil ved ham, men det greide jeg ikke. Tvert imot, jeg ble begeistret for hans lære, og jo mer jeg leste om ham, desto mer undret jeg på hvorfor jødene hadde løyet for meg om ham. Det begynte å gå opp for meg at selv om jeg aldri hadde vært religiøs, var jeg blitt hjernevasket av religionen, akkurat som jeg var blitt hjernevasket av nasjonalismen. Jeg tenkte: ’Hvorfor hater jødene ham slik?’
Det spørsmålet fikk jeg delvis svar på da jeg leste kapittel 23 i Matteus-evangeliet. Jeg hoppet bokstavelig talt i setet da jeg leste at Jesus modig avslørte hykleriet og ondskapen blant de jødiske religiøse lederne på hans tid. ’Ingenting er forandret,’ tenkte jeg. ’Jesu ord passer akkurat like godt på de jødiske religiøse lederne i dag. Jeg har selv sett det og opplevd det!’ Jeg kunne ikke unngå å få dyp respekt for denne mannen, som fryktløst talte sannheten. Jeg var ikke på utkikk etter en annen religion, men det var umulig å ignorere kraften i Jesu lære.
Vi får høre navnet Jehova
Da vi kom til Milfordsundet, som tilhører et stort fjordlandskap på den sørligste av de to store øyene som New Zealand består av, hadde jeg lest omtrent halvparten av De greske skrifter. Vi parkerte ved siden av en bil, og like ved den satt det en asiatisk kvinne. Min kone begynte å prate med henne. Da hennes mann, som var britisk, hadde kommet, fortalte vi ganske kort hva vi hadde opplevd. Da sa mannen at Guds rike i nær framtid vil ødelegge vår tids regjeringer og la sin regjering herske over en rettferdig verden. Selv om jeg likte det han sa, tenkte jeg: ’Han er en drømmer.’
Mannen fortsatte med å fortelle oss om det religiøse hykleriet og de falske læresetningene i kristenhetens kirkesamfunn. Så sa hans kone: «Vi er Jehovas vitner.» Tanken slo meg: ’Hva har disse hedningene med jødenes Gud å gjøre? Og med det navnet, Jehova!’ Jeg kjente til navnet, men det var første gang jeg hadde hørt noen si det. Jødene har ikke lov til å uttale det. Ekteparet gav oss adressen sin og litt bibelsk litteratur, og så kjørte vi videre. Vi hadde ingen anelse om at vårt liv skulle bli forandret på grunn av møtet med dette ekteparet.
Vi finner sannheten
To uker senere var vi i Christchurch. Vi skulle bo på en sauefarm som noen pinsevenner eide, og hjelpe til der. På farmen leste jeg ut De greske skrifter og begynte å lese dem en gang til. Jeg la merke til hvor selvfølgelig Guds eksistens var for Jesus. For første gang i mitt liv stilte jeg meg spørsmålet: ’Finnes det virkelig en Gud?’ Jeg begynte å søke etter svar på det spørsmålet. Jeg fikk tak i et eksemplar av hele Bibelen på mitt morsmål, hebraisk, og leste den for å finne ut mer om Jehova, han som hevdet at han var den allmektige Gud.
Min kone og jeg forstod snart at de læresetningene vi lærte av dem som eide farmen, ikke var i tråd med det vi leste i Bibelen. Det var heller ikke oppførselen deres. I en periode ble vi faktisk så opprørt over den måten vi ble behandlet på på farmen, at jeg skrev et brev om det til den kvinnen som hadde gitt oss De greske skrifter. «Jeg tror at Gud hittil har vist oss hvilken ’kristendom’ som er falsk, og hvis det virkelig finnes en Gud, vil han nå vise oss hva som er sann kristendom.» Da jeg skrev dette til henne, var jeg ikke klar over hvor rett jeg hadde. Det var da jeg kom til å huske at det ekteparet som var Jehovas vitner, hadde fortalt oss om hykleriet i kirkesamfunnene. Vi bestemte oss for å ta kontakt med dem igjen.
Ekteparet ordnet det slik at to andre Jehovas vitner, som bodde i nærheten, kom og besøkte oss noen dager senere. De inviterte oss hjem til middag. Hjemme hos dem drøftet vi Bibelen, og vi ble begeistret over det vi fikk høre. Neste dag ble vi invitert på nytt, og vi hadde enda en lang samtale. Det de viste oss ut fra Bibelen, var så logisk at både min kone og jeg følte at vi hadde funnet noe vidunderlig, ja, sannheten!
Vi fikk nesten ikke sove den natten. Vi visste at livet vårt aldri ville bli det samme igjen. Jeg begynte å lese boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, som er utgitt av Jehovas vitner, og mens jeg leste den, føltes det som om jeg hadde vært blind, men nå kunne se! Nå forstod jeg meningen med livet, hvorfor menneskene er satt her på jorden, hvorfor vi dør, hvorfor Gud tillater så mye lidelse, og hvordan begivenhetene i verden oppfyller Bibelens profetier. Jeg lånte så mange bøker av Jehovas vitner som jeg kunne, og brukte mange timer på å gjennomgå dem. Det var lett å se hvor falsk læren om treenigheten, om et brennende helvete og om sjelens udødelighet er. Jeg likte logikken og de virkningsfulle bibelske resonnementene i publikasjonene.
En sammenligning av bibeloversettelser og trossamfunn
Eierne av farmen prøvde å overtale oss til å slutte å studere sammen med Jehovas vitner. «De har en annen bibel, en falsk oversettelse,» sa de. «Ja vel, men jeg må jo undersøke dette,» sa jeg. Jeg lånte noen bibeloversettelser av dem som eide farmen, og fikk også tak i et eksemplar av New World Translation of the Holy Scriptures, og så sammenlignet jeg dem med et eksemplar av Bibelen på hebraisk. Jeg ble begeistret over å oppdage at New World Translation var den mest nøyaktige og uforfalskede oversettelsen. Tilliten til Selskapet Vakttårnets publikasjoner vokste.
Den første gangen vi var på et møte i Rikets sal, forstod vi ikke alt som ble drøftet der, men vi hadde ikke noe problem med å forstå den fantastiske kjærligheten som menigheten viste oss. Det gjorde inntrykk på oss at navnet Jehova ble nevnt så ofte. «Jehova, Jehova,» sa jeg om og om igjen på veien hjem fra møtet. «Det er ikke bare ’Gud’ lenger, nå er det ’Jehova Gud’,» sa jeg til min kone.
Etter en tid flyttet vi til Christchurch for å kunne være mer sammen med Jehovas vitner og for å kunne overvære alle møtene. Boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? fjernet enhver tvil hos meg om at Jehova Gud eksisterer, og at det er han som er Skaperen.
Vi kommer i kontakt med palestinske brødre
Etter at jeg hadde satt meg i forbindelse med Jehovas vitners avdelingskontor i Israel, fikk jeg brev fra noen vitner der i landet. Et av brevene var fra en palestiner som bodde på Vestbredden, og hun innledet det med ordene: «Bror Rami.» Jeg tenkte at det var utrolig. Palestinerne var jo mine fiender, og her kalte en av dem meg for «bror». Det begynte å gå opp for meg hvilken verdensomfattende kjærlighet og enhet det er blant Jehovas vitner. Jeg leste at Jehovas vitner i Tyskland havnet i konsentrasjonsleirer under den annen verdenskrig, at de måtte lide der, og at de ble henrettet fordi de ikke ville lære å kjempe mot sine åndelige brødre i andre land. Ja, det var dette jeg ventet av Jesu sanne etterfølgere. — Johannes 13: 34, 35; 1. Johannes 3: 16.
Vi fortsatte å gjøre framskritt i vårt studium. I mellomtiden var New Zealands immigrasjonsmyndigheter så vennlig å gi oss permanent oppholdstillatelse, noe som bare gjorde vår glede enda større. Nå kunne vi slå oss ned og tilbe Jehova i et av verdens vakreste land.
Foreldrene mine blir kjent med sannheten
Med det samme vi lærte disse fantastiske sannhetene ut fra Bibelen, begynte jeg selvfølgelig å skrive til foreldrene mine om det. De hadde allerede gitt uttrykk for at de hadde lyst til å komme og besøke oss. «Jeg har funnet noe som er verdt en hvilken som helst pengesum,» skrev jeg for å bygge opp forventningene deres. De ankom til New Zealand med fly henimot slutten av 1987, og vi begynte å fortelle om Bibelens sannhet nesten med det samme. Far trodde jeg var blitt gal fordi jeg trodde på Jesus, og han prøvde å bevise at jeg tok feil. Vi diskuterte nesten hver dag. Med tiden ble imidlertid diskusjonene til drøftelser og drøftelsene til et bibelstudium. Den ekte kjærligheten som vitnene viste foreldrene mine, bidrog til at de så skjønnheten og logikken i sannheten.
For en glede det gav meg å se foreldrene mine bli frigjort fra trelldommen under falsk religion og etter hvert også fra trelldommen under nasjonalismen! Etter at de hadde vært på besøk hos oss i fire måneder, reiste de tilbake til sin hjemby ved Galilea-sjøen. Der fortsatte de studiet sammen med to vitner fra nærmeste menighet, som lå 65 kilometer unna. De begynte snart å fortelle andre om Jehova og hans Ord. Noen dager før krigen i Persiabukta brøt ut, symboliserte de sin innvielse til Jehova ved å bli døpt.
I mellomtiden hadde min kone og jeg sluttet oss til Jehovas vitners verdensomfattende familie; i juni 1988 symboliserte vi vår innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt offentlig. Jeg visste godt at det for meg bare var én måte å tjene Jehova på, og det var som heltidstjener, så jeg grep første anledning til å begynne i heltidstjenesten. Jeg skal aldri glemme hvor mye jeg var villig til å gjøre for landet mitt, at jeg til og med risikerte livet for det. Hvor mye større grunn har jeg ikke til å gjøre det for Jehova Gud, som jeg vet aldri vil svikte meg! — Hebreerne 6: 10.
Vi takker Jehova for det fantastiske håpet han har gitt oss, håpet om at jorden snart skal bli et vakkert hjem for dem som virkelig elsker rettferdighet — et hjem som vil være befridd for nasjonalisme og falsk religion, og dermed også befridd for krig, lidelser og urettferdighet. (Salme 46: 9, 10) — Fortalt av Rami Oved.
[Kart på side 17]
(Se den trykte publikasjonen)
LIBANON
SYRIA
ISRAEL
Tiberias
Okkuperte områder
Jeriko
Jerusalem
Gaza-stripen
JORDAN
[Bilde på side 18]
Rami Oved og hans familie i dag