Misjonærene — hvilket mønster bør de følge?

FØR Jesus Kristus befalte sine etterfølgere å gjøre disipler, hadde andre religioner allerede utført en slags misjonsvirksomhet. Noen gjorde det i høyere grad enn andre, ettersom det ikke er alle religioner som har et universelt perspektiv — som forkynner et budskap som de mener angår alle folkeslag like mye.

Ifølge et religionsleksikon er for eksempel en slik universell synsvinkel mindre betont «i stammereligionene og i shintoismen og mindre åpenbar i mange av konfusianismens, jødedommens og zarathustrismens segmenter». Utbredelsen av disse religionene skjer «mer ved folkevandring eller gradvis innlemming av de nærmeste naboer enn ved organisert misjonsvirksomhet». — The Encyclopedia of Religion.

«Hinduismen er et spesielt og ytterst komplisert tilfelle,» tilføyer leksikonet. «Den ligner riktignok de ikke-misjonerende tradisjoner i mange henseender», i og med at den har spredt seg ved at ikke-hinduer gradvis har antatt den, men den har på den annen side også «hatt perioder med intens misjonsvirksomhet».

Ifølge Max L. Stackhouse ved Andover Newton teologiske fakultet i USA er islam og buddhismen blant «de nåværende religioner som i høyest grad hevder å ha universelle visjoner, og som viser størst misjonsiver utenfor det området hvor de oppstod». De islamske misjonærene kunne imidlertid umulig ha utgjort noe mønster for kristne misjonærer, i og med at den islamske æra først begynte omkring 590 år etter at Kristus hadde gitt befalingen om å gjøre disipler. Buddhismen fikk på den annen side sin begynnelse nesten akkurat like mange år før kristendommens grunnleggelse.

Et liberalt mønster

Ifølge tradisjonen gav Buddha støtet til en misjonsbevegelse ved å gi disiplene sine befalingen: «Gå, munker, forkynn den edle lære, . . . la ikke to av dere gå i samme retning!» Det har imidlertid vært få store buddhistiske misjonsbevegelser, selv om det var buddhistiske misjonærer i Europa allerede i det fjerde århundre før vår tidsregning. Stort sett ble religionen utbredt på det personlige plan av handelsreisende, pilegrimer eller studenter. Buddhismen kom for eksempel til Kina og flere deler av Sørøst-Asia via handelsruter, både til lands og til vanns.

Erik Zürcher ved Leiden universitet i Nederland mener at buddhismens utbredelse i hovedsak skyldes tre faktorer. Den ene er at buddhismen har hatt «en liberal holdning til alle religioner». Det har derfor vært lett for buddhistene å godta «ikke-buddhistiske trosoppfatninger som foreløpige, delvise åpenbaringer av sannheten» og til og med innlemme «ikke-buddhistiske guder i sin gudeverden».

Den andre faktoren er at buddhistiske misjonærer gikk inn i en «hjemløs tilstand», det vil si at de forkastet alle sosiale skillelinjer. Fordi de hadde frigjort seg fra kastevesenets restriksjoner — som Buddha forkastet den religiøse betydningen av — kunne de omgås fremmede uten å være redd for å bli rituelt urene.

En tredje faktor er at buddhismens hellige skrifter ikke var knyttet til ett bestemt, hellig språk. Det var ingenting i veien for at de kunne oversettes til et hvilket som helst språk. «Særlig i Kina arbeidet alle de fremste utenlandske misjonærene med oversettelse,» skriver Zürcher. Ja, de oversatte så mye at kinesisk ble et av de tre største språkene for buddhistisk litteratur, ved siden av pali og sanskrit.

I midten av det tredje århundre før vår tidsregning gjorde herskeren over det indiske rike, kong Ashoka, mye for å utbre buddhismen og styrket også dens misjonsvirksomhet. I tiden før den kristne æra var imidlertid buddhismen stort sett begrenset til India og det som i dag kalles Sri Lanka. Det var i alt vesentlig først etter at den kristne æra hadde begynt, at buddhismen bredte seg til Indonesia, Iran, Japan, Kina, Korea, Malaysia, Myanmar, Vietnam og andre steder.

Buddhistiske misjonærer som kom til Kina, så tydeligvis ikke noe galt i å modifisere sin religion for å gjøre det lettere for folk å godta den. The Encyclopedia of Religion opplyser at «viktige buddhistiske passasjer fikk en ny tolkning; det ble utgitt forsvarsskrifter og nye dikt og utstedt nye lover og forskrifter som modifiserte og i virkeligheten forandret aspekter ved det buddhistiske budskapet, slik at det kunne innlemmes i, og i noen henseender gjenopplive, visse trekk i lokal folketro og i landets konfusianisme og taoisme».

Som senere artikler i denne serien vil vise, har kristenhetens misjonærer til sine tider fulgt sine buddhistiske forgjengeres mønster. Samtidig som de har oversatt sine hellige skrifter til andre språk, har de ofte tillatt eller til og med fremmet «innlemming av hedensk tro og hedenske ritualer» i sin religionsutøvelse, som historikeren Will Durant uttrykker det.

De følger «den store misjonær»

Boken Judaism and Christian Beginnings forteller at jødedommen ikke fremmet misjonsvirksomhet på samme måte som kristendommen, men var «forholdsvis ikke-misjonerende». Bokens forfatter, Samuel Sandmel, opplyser imidlertid at «det var iallfall periodiske, i det minste sporadiske, tendenser i den retning».

Sandmel forklarer hva han mener: «I den rabbinske litteratur framstilles ofte Far Abraham som den store misjonær.» Han resonnerer som så at dette «bildet av Abraham som misjonær kunne neppe ha oppstått hvis det ikke iallfall i enkelte grupperinger blant jødene hadde eksistert en viss tilbøyelighet til å se positivt på enten det å gå aktivt inn for å vinne proselytter eller i det minste det å ta inn i troen dem som søkte omvendelse på eget initiativ».a

Jødene trappet tydeligvis opp sin misjonsvirksomhet, særlig i gresktalende land, i de siste 200 årene før vår tidsregning, da de hedenske religionene begynte å miste sin appell. Virksomheten fortsatte et godt stykke inn i den kristne æra, men ble forbudt på 300-tallet, da Romerriket antok en utvannet form for kristendom som sin offisielle religion.

Mønsteret fastlegges

Det var imidlertid ikke de jødiske misjonærenes mønster de kristne ble bedt om å følge. Jesus sa jo om de jødiske fariseerne på hans tid: «Dere farer over hav og tørt land for å gjøre en eneste proselytt, og når han blir det, gjør dere ham til en som er hjemfallen til Gehenna i dobbelt så høy grad som dere selv.» (Matteus 23: 15) Så selv om de jødiske misjonærene betraktet Abraham som «den store misjonær», gjorde de tydeligvis ikke proselytter som hadde samme slags tro på Jehova Gud som Abraham hadde.

Kristne misjonærer må følge det fullkomne eksempel som den aller største misjonær, Jesus Kristus, foregikk med. Lenge før han gav befalingen om å gjøre disipler, begynte han å lære opp sine første disipler med tanke på den internasjonale misjonsvirksomheten som dette ville innebære. Fordi det ville ta flere hundre år å gjennomføre dette prosjektet, var følgende spørsmål på sin plass: Ville Kristi etterfølgere holde seg til det mønsteret han hadde fastlagt?

Ved utgangen av det første århundre hadde svaret ennå ikke trådt tydelig fram. Men det har det gjort nå som det 20. århundre nærmer seg slutten. Nå ligger omkring 1900 år med misjonsvirksomhet utført av slike som har bekjent seg til kristendommen, foran oss som en åpen bok.

Fra sitt utgangspunkt i Palestina bredte kristendommen seg til hele verden. Ett steg gikk vestover, inn i Makedonia. Les om det i vårt neste nummer.

Hvis du vil ha et eksempel på hva kristenhetens misjonærer har gjort, kan du jo se nærmere på hva som skjedde i Mexico i løpet av en periode på flere hundre år. Mens du leser den neste artikkelen, kan du stille deg selv følgende spørsmål: ’Har de vært lysets eller mørkets tjenere?’

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

Det var Jesus som satte i gang det kristne misjonsarbeidet. Han gav sine disipler opplæring og etterlot seg et eksempel som de skulle følge