Religionssamfunn tar parti

DEN 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen, og dermed begynte den annen verdenskrig. Tre uker senere hadde The New York Times denne overskriften: «Tyske soldater oppildnet av kirkene.» Er det sant at tyske kirker støttet Hitlers kriger?

Friedrich Heer, katolsk professor i historie ved Wien universitet, innrømmet at de gjorde det: «Vi kan ikke se bort fra det faktum i tysk historie at korset og hakekorset stadig nærmet seg hverandre, til hakekorset proklamerte seiersbudskapet fra tårnene på tyske katedraler, til det dukket opp hakekorsflagg rundt altrene, og til katolske og protestantiske teologer, prester, kirkefolk og statsmenn ønsket alliansen med Hitler velkommen.»

Kirkelige ledere gav i virkeligheten Hitlers krigsbestrebelser full støtte. Den katolske professoren Gordon Zahn skrev: «Den tyske katolikk som så hen til sine religiøse ledere for å få åndelig veiledning i spørsmålet om å utføre tjeneste i Hitlers kriger, fikk i realiteten det samme svar som han ville ha fått av den nazistiske herskeren selv.»

Den andre siden av fronten

Men hva sa kirkesamfunnene i de landene som kjempet mot Tyskland? The New York Times for 29. desember 1966 meldte: «Tidligere støttet de lokale katolske hierarkier nesten alltid sine lands kriger, velsignet soldatene og framsa bønner om seier, mens andre grupper av biskoper på den andre siden av fronten bad offentlig om det motsatte utfall.»

Godkjente Vatikanet denne støtten av hærstyrker som kjempet mot hverandre? Tenk over dette: Den 8. desember 1939, bare tre måneder etter at den annen verdenskrig hadde brutt ut, utstedte pave Pius XII hyrdebrevet Asperis Commoti Anxietatibus. Brevet var rettet til feltprestene i de stridende nasjonenes hærer, og det oppfordret prestene på begge sider til å ha tillit til sine respektive militære biskoper. Brevet formante feltprestene «som stridsmenn under sine lands flagg» til «også å kjempe for kirken».

Religionssamfunnene tar ofte en aggressiv ledelse i et lands mobilisering i en krigssituasjon. «Til og med i våre kirker har vi satt opp krigsbannerne,» innrømmet den nå avdøde Harry Emerson Fosdick, en protestantisk geistlig. Og Frank P. Crozier, som var britisk brigadegeneral, sa om den første verdenskrig: «De kristne kirkesamfunn er de ypperste midler vi har til å få i stand blodsutgytelser, og dem har vi benyttet oss flittig av.»

Men dette er hva religionssamfunn har gjort før. Hvilken rolle har religion spilt i den senere tid i krigene i det tidligere Jugoslavias republikker, hvor de fleste enten tilhører den romersk-katolske kirke eller den ortodokse kirke?

Religionssamfunnenes ansvar

En overskrift i bladet Asiaweek for 20. oktober 1993 erklærte: «Bosnia er sentret for religiøse konflikter.» En overskrift i avisen San Antonio Express-News for 13. juni 1993 lød: «Religiøse ledere bør gjøre slutt på nøden i Bosnia.» I artikkelen stod det: «Den romersk-katolske, den ortodokse og den muslimske trosretning . . . kan ikke fraskrive seg sin del av ansvaret for det som skjer. Ikke denne gangen, ikke nå som hele verden følger med hver kveld. Det er deres krig. . . . Prinsippet om at religiøse ledere bærer et ansvar i krig, er helt klart. Selve deres skinnhellighet forårsaker det. De gjør det ved å velsigne den ene siden framfor den andre.»

Hvorfor er for eksempel hatet mellom medlemmer av den romersk-katolske kirke og den ortodokse kirke så sterkt? Paver, patriarker og andre kirkelige ledere har ansvaret for det. Helt siden det endelige bruddet mellom disse kirkesamfunnene fant sted i 1054, har kirkelige ledere avlet hat og krig mellom sine medlemmer. Avisen Pobeda, som kommer ut i Montenegro, hadde den 20. september 1991 en artikkel om den senere tids kamphandlinger og pekte på dette religiøse skismaet og dets følger. Under overskriften «Drapsmenn i Guds navn» forklarte artikkelen:

«Det er ikke et spørsmål om politikk mellom [den kroatiske presidenten] Tudjman og [den serbiske lederen] Milosević; det er snarere en religionskrig. Det bør sies at det allerede har gått tusen år siden paven bestemte seg for å eliminere den ortodokse religion som en rival. . . . I 1054 . . . erklærte paven at den ortodokse kirke hadde ansvaret for bruddet. . . . I 1900 kom den første katolske kongress med en tydelig forklaring av planen om folkemord på de ortodokse i det 20. århundre. [Denne] planen blir nå iverksatt.»

Men denne nye konflikten er ikke det første eksemplet på religiøse stridigheter i vårt århundre. For 50 år siden, under den annen verdenskrig, prøvde katolikker å fjerne den ortodokse kirke fra det tidligere Jugoslavia. Med pavens støtte kom den kroatiske nasjonalistbevegelsen Ustasja til å herske i den selvstendige staten Kroatia. The New Encyclopædia Britannica skriver at dette styret, som hadde Vatikanets godkjennelse, fulgte «en usedvanlig brutal praksis, som innbefattet henrettelser av hundretusener av serbere og jøder».

I boken The Yugoslav Auschwitz and the Vatican er det ikke bare disse massehenrettelsene som blir dokumentert — som omfattet titusener av ofre — men Vatikanets medvirkning blir også dokumentert.

På den annen side har den ortodokse kirke støttet serberne i deres krigføring. En serbisk leder for en militær avdeling skal faktisk ha sagt: ’Det er patriarken som er min kommanderende offiser.’

Hva kunne man ha gjort for å stanse nedslaktingen? Bare i Bosnia-Hercegovina er det 150 000 som har mistet livet eller er savnet. Fred Schmidt sa i avisen San Antonio Express-News at Sikkerhetsrådet i FN bør vedta en formell resolusjon som krever at de ’katolske, ortodokse og muslimske lederne, deriblant paven og patriarken av Konstantinopel’, «straks forlanger at kamphandlingene [i Bosnia-Hercegovina] innstilles, og kommer sammen for å finne ut hvordan deres tilhengere kan begynne å leve som naboer sammen med dem som har en annen tro».

I tråd med dette konkluderte en kommentar i den amerikanske avisen Progress Tribune at krigen «kanskje kunne stanses hvis de religiøse lederne der borte gikk alvorlig inn for å få satt en stopper for den». Artikkelen foreslo at de kunne gjøre det «ved straks å ekskommunisere ethvert medlem som skyter en granat i Sarajevo».

Ikke særlig fredsskapende

Pavene opp gjennom tidene har imidlertid nektet å ekskommunisere selv de verste krigsforbrytere, til og med når andre katolikker har anmodet om at det ble tatt et slikt skritt. Den amerikanske avisen Catholic Telegraph-Register skrev for eksempel under overskriften «Oppdratt som katolikk, men krenker troen, lyder telegram til paven»: «Det er blitt rettet en anmodning til Pius XII om at føreren og rikskansleren Adolf Hitler må ekskommuniseres. . . . Det stod blant annet [i telegrammet] at ’Adolf Hitler er født av katolske foreldre, er døpt som katolikk og er oppdratt og opplært som katolikk’.» Likevel ble Hitler aldri ekskommunisert.

Tenk også på situasjonen i deler av Afrika hvor det har herjet brutale kriger. Femten katolske biskoper fra de afrikanske landene Burundi, Rwanda, Tanzania, Uganda og Zaïre innrømmet at trass i at det finnes mange døpte «kristne» i området, «har indre konflikter ført til massakrer, ødeleggelse og tvangsflytting av mennesker». Biskopene innrømmet at roten til problemet «er at den kristne tro ikke har trengt godt nok inn i folkets mentalitet».

Avisen National Catholic Reporter for 8. april 1994 sa at «det gjorde paven . . . ’enormt vondt’ å få ferske meldinger om konflikter i det lille afrikanske landet [Burundi], hvor befolkningen hovedsakelig består av katolikker». Paven sa at i Rwanda, hvor omkring 70 prosent av innbyggerne er katolikker, er «til og med katolikker ansvarlige» for drapene. Ja, katolikker på begge sider har massakrert hverandre, akkurat som de har gjort i utallige kriger tidligere. Og som vi har sett, har andre religionssamfunn gjort det samme.

Skal vi så trekke den slutning at alle religionssamfunn tar parti i krig? Finnes det en religion som virkelig fremmer freden?

[Bilde på side 5]

Hitler, her sammen med nuntius Basallo di Torregrossa, ble aldri ekskommunisert

[Rettigheter]

Bundesarchiv Koblenz