Kan du lytte med empati?
TENK deg at du hadde råd til å gi alle vennene dine en kostbar gave. Så glade og takknemlige de ville bli! Du kan faktisk gi andre en spesiell gave, noe de virkelig trenger. Den vil ikke koste deg en krone. Hva er det? Din oppmerksomhet. De fleste mennesker liker å få oppmerksomhet og viser takknemlighet når det skjer. Men for å vise noen den rette oppmerksomhet må du kunne lytte til dem med empati.
Hvis du er en far eller en mor eller en arbeidsgiver eller tjener i en annen stilling hvor andre kommer til deg for å få råd og veiledning, trenger du å kunne lytte med empati. Hvis du ikke gjør det, vil folk oppdage at du mangler empati, og det vil gå ut over din troverdighet.
Og selv om du ikke ofte skulle bli bedt om råd, har du likevel behov for å kunne lytte til andre med empati, for eksempel når en venn kommer til deg for å få hjelp. Som et bibelsk ordspråk sier, vil det være til skam for en å snakke før en har hørt. (Ordspråkene 18: 13) Hvordan kan du så lytte med empati?
Konsentrer deg om det du hører
Hva vil det si å lytte med empati? Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok definerer «empati» som «innlevelse i et annet menneskes situasjon og tankeliv; innføling, samfølelse». Og Norsk Riksmålsordbok sier om å «lytte»: «oppmerksomt, interessert høre på». En som lytter med empati, gjør derfor mer enn bare å høre hva en annen sier. Han følger oppmerksomt med og engasjerer seg i vedkommendes tanker og følelser.
Det betyr at du må konsentrere deg om det du hører, og ikke la tankene flakke. Selv det å tenke på hva du skal svare, vil hindre deg i å lytte ordentlig. Tving deg selv til å ha oppmerksomheten rettet mot det den andre sier.
Se direkte på den som snakker med deg. Hvis du lar blikket vandre, virker du uinteressert. Merk deg den andres gester og kroppsspråk. Smiler han, eller rynker han pannen? Forteller øynene om han er trist, engstelig eller i et humoristisk hjørne? Er det han lar være usagt, av betydning? Ikke tenk på hva du skal svare; det vil komme som en naturlig følge av at du lytter oppmerksomt.
Mens du lytter, pleier du sannsynligvis å nikke og gi uttrykk for at du forstår. Det kan vise at du følger med. Men tro ikke at det å nikke og si «jeg forstår», vil få andre til å tro at du hører etter, hvis du egentlig ikke gjør det. Stadig rask nikking med hodet kan i virkeligheten bli tatt som et tegn på utålmodighet. Det er som om du sier: «Skynd deg. Fortsett. Bli ferdig.»
Du trenger imidlertid ikke å være overdrevent opptatt av metodikk når du lytter. Vær bare oppriktig — det vil gjenspeile seg i den måten du reagerer på.
Gode spørsmål viser også at du er konsentrert og følger interessert med. Spør når det er noe som synes usagt eller uklart. Bruk spørsmål som oppfordrer den andre til å forklare seg nærmere og snakke videre. Vær ikke redd for å avbryte av og til, selv om du ikke skal overdrive det. Å få brakt klarhet i tingene er en del av lytteprosessen. Hvis du ikke avbryter altfor mye, vil den andre sette pris på at du ønsker å forstå fullt ut alt han sier.
Vis forståelse
Dette kan være det vanskeligste, selv om du virkelig føler med den som snakker til deg. Når noen kommer til deg med sine problemer, kaster du da straks fram optimistiske forslag og løsninger? Er du snar til å peke på at situasjonen ikke er så ille sammenlignet med det mange andre erfarer? Selv om dette kan være godt ment, kan det ha en negativ virkning.
Det er mange grunner til at du kan ha lett for å slutte å lytte og begynne å foreslå løsninger. Du tenker kanskje at de begeistrede forslagene du kommer med, nettopp er det som skal til for å få vedkommende i bedre humør. Eller du kan føle at det er din plikt å «ordne opp» i det som er «galt», og at du ellers ikke er hjelpsom og ikke «gjør jobben din».
Men en umiddelbar trommeild av løsninger sender vanligvis ut signaler som slett ikke er oppmuntrende, for eksempel: «Jeg tror problemet ditt er mye mindre enn det du hevder at det er.» Eller: «Jeg er mer interessert i mitt eget ry som problemløser enn i ditt ve og vel.» Eller kanskje: «Jeg forstår ikke — og ønsker heller ikke å forstå.» Å sammenligne vedkommendes problem med andres problemer er som oftest ensbetydende med å si: «Du burde skamme deg over å bekymre deg når andre har det verre enn deg.»
Hvis du uforvarende sender ut slike uheldige signaler, vil den som har betrodd seg til deg, føle at du egentlig ikke har hørt etter, og at han ikke blir forstått. Han kan til og med trekke den slutning at du føler deg hevet over ham. Neste gang kommer han til å vende seg til en annen for å få hjelp. — Filipperne 2: 3, 4.
Hva om vedkommende bekymrer seg unødig? Han kan for eksempel ha skyldfølelse uten rimelig grunn. Bør du skynde deg å si det til ham, så han kan begynne å føle seg bedre? Nei, for hvis du ikke først har lyttet til ham, vil dine forsikringer være til liten trøst. I stedet for å føle seg bedre vil han føle at han ikke har fått lettet sitt hjerte, og at han fremdeles bærer på skyld. Som filosofen Henry David Thoreau sa på 1800-tallet: «Det trengs to for å få fortalt sannheten: én til å si den og én til å høre den.»
Bibelens veiledning er virkelig passende: «[Vær] snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.» (Jakob 1: 19) Og det er svært viktig at en også lytter med empati. Engasjer deg i følelsene til den som betror seg til deg. Vis at du forstår hvor vanskelig problemet hans er, og hvor vanskelig han har det. Bagatelliser ikke problemet ved å si noe slikt som: «Å, du har bare hatt en hard dag», eller: «Det er da ikke så ille.» Ironisk nok kan en slik bagatellisering til og med forsterke de vonde følelsene vedkommende har. Han vil bli frustrert fordi du ikke tar alvorlig det han sier. Gi ham derfor tilbakemeldinger som viser at du hører hva han sier, og at du forstår at det er slik han føler det akkurat nå.
Å lytte med empati betyr ikke at du må være enig med den som betror seg til deg. Du synes kanskje at en person er urimelig når han utbryter: «Jeg hater jobben min!» Men hvis du reagerer med å irettesette ham («Du må ikke føle det sånn») eller avfeie ham («Det mener du ikke»), vil han trekke den slutning at du ikke forstår. Det du sier, bør vitne om forståelse. Du kan kanskje si: «Det må være en stor påkjenning.» Still så spørsmål for å få vedkommende til å forklare. På den måten sier du deg ikke nødvendigvis enig i at han burde hate jobben, men du viser ganske enkelt at du forstår at det er slik han føler det i øyeblikket. Derved gir du ham tilfredsheten av å ha blitt hørt, av virkelig å ha fått forklart hvordan han føler det. Å fortelle om et problem bidrar ofte til å redusere det.
På lignende måte kan en som sier: «Min kone skal til legeundersøkelse i dag», i virkeligheten mene: «Jeg er bekymret for henne.» Vis at du forstår. Da skjønner han at du har fått tak i meningen bak ordene, og det er en bedre trøst enn om du hadde overhørt den, avfeid den eller prøvd å korrigere ham ved å si at han ikke burde engste seg. — Romerne 12: 15.
En som er flink til å lytte, snakker også!
Boken The Art of Conversation omtaler slike som lytter, men som sier svært lite, «fordi de tror at det gir dem en aura av opphøyd tilbakeholdenhet». Det tvinger den andre til å holde hele samtalen i gang, og det er uhøflig. På den annen side er det også uhøflig — og trettende — hvis den du lytter til, snakker i ett kjør uten å gi deg anledning til å si noe. Så selv om du bør være flink til å lytte, bør du også la den andre få vite at du kanskje har noe fornuftig å si.
Hva kan du si? Bør du gi råd til den som har betrodd seg til deg, nå som du har lyttet respektfullt til ham? Kanskje, hvis du er kvalifisert til det. Hvis du ser løsningen på vedkommendes problem, bør du for all del legge den fram for ham. Det du sier, vil ha en viss vekt fordi du først har tatt deg tid til å lytte. Hvis du ikke har de nødvendige kvalifikasjoner til å gi ham den veiledning eller hjelp han trenger, bør du prøve å sette ham i forbindelse med noen som har det.
Men noen ganger er det ikke nødvendig å gi råd, og du blir kanskje heller ikke bedt om råd. Pass deg derfor for å ødelegge den gode virkningen av at du har lyttet, ved å si mye. Vedkommende må kanskje ganske enkelt utholde en situasjon som det er umulig å gjøre noe med, eller kanskje han trenger tid på seg til å overvinne negative følelser. Han kom til deg for å fortelle om det som bekymrer ham. Du lyttet. Du forsikret ham om at du føler med ham, og at du vil tenke på ham og be for ham. La ham få vite at han gjerne må komme til deg igjen, og at du forstår at dette er en sak mellom dere to. Han har sannsynligvis større behov for å få en slik støtte enn for at du skal prøve å ordne opp i problemet hans. — Ordspråkene 10: 19; 17: 17; 1. Tessaloniker 5: 14.
Å lytte er til gagn for begge parter, enten det blir gitt råd eller ikke. Den som snakker, føler tilfredsheten ved å bli hørt og forstått. Han finner trøst i å vite at en annen bryr seg om ham og lar ham snakke ut. Den som lytter, blir også belønnet. Andre setter pris på den omtanke han viser. De råd han måtte gi, får enda større troverdighet fordi han ikke sier noe før han fullt ut har forstått den situasjonen som blir lagt fram for ham. Det er sant at det tar tid å lytte med empati. Men for en prisverdig investering! Ja, ved å vise andre ekte interesse og oppmerksomhet gir du dem virkelig en spesiell gave.