Disse nyttige, tenkte linjene

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I STORBRITANNIA

TA EN titt på et verdenskart eller en globus. Ser du det nettverket av loddrette og vannrette linjer som dekker det hele? Du skjønner utvilsomt at den linjen som løper vannrett over midten av kartet, er ekvator. Men hva med de andre linjene? Hva er de?

Disse linjene er såkalte breddegrader og lengdegrader. Breddegradene, eller parallellsirklene, går horisontalt på kartet og markerer punkter som ligger i samme avstand fra ekvator. Lengdegradene, eller meridianene, går derimot fra nord til sør, fra pol til pol. Alt dette husker du kanskje fra geografitimene på skolen. Men hva er hensikten med dette linjesystemet? Hvordan fungerer det? Og hva er opprinnelsen til det?

Nøyaktig lokalisering

Med et slikt tett nett av breddegrader og lengdegrader kan hvert eneste punkt på jordens overflate bestemmes nøyaktig ved hjelp av to tallsett, som blir kalt koordinater. Du kan for eksempel finne byen New York på et kart ved hjelp av koordinatene 40° 42’ N (nordlig bredde) og 74° 0’ V (vestlig lengde). Det betyr at byen ligger 40 grader og 42 minutter nord for ekvator og 74 grader vest for den internasjonalt anerkjente nullmeridianen, den lengdegraden som går gjennom Greenwich, en bydel i London.a Hvis man så føyer sekunder til disse koordinatene, kan man til og med lokalisere bestemte bygninger. New York rådhus ligger for eksempel på koordinatene 40° 42’ 45’’ N og 74° 0’ 23’’ V.

Det er også vanlig å regne ut avstander i henhold til disse linjene. Lengden av en nautisk mil er for eksempel et breddeminutt målt langs en meridian. Siden polene befinner seg 90 breddegrader, eller 5400 breddeminutter (90 × 60 = 5400), fra ekvator, er en nautisk mil lik 1/5400 av avstanden fra polen til ekvator. Dermed er en vanlig nautisk mil 1852 meter.

Denne muligheten til å lokalisere et hvilket som helst punkt nøyaktig er virkelig en stor fordel, spesielt for navigatører. Et slikt system må imidlertid ha visse referansepunkter for å kunne virke. Ekvator er et logisk utgangspunkt for måling av breddegrader. Men hvorfor ble Greenwich valgt som stedet for nullmeridianen, utgangspunktet for de østlige og vestlige lengdegradene? Ja, hvordan utviklet denne tanken om tenkte linjer på kartene seg i det hele tatt?

Historien bak linjene

Så tidlig som i det andre århundre før vår tidsregning brukte den greske astronomen Hipparkhos et system med tenkte linjer til å bestemme steder rundt om på jorden. Han valgte en linje gjennom den greske øya Rhodos som utgangspunkt for å beregne posisjoner i øst og i vest. Den greske astronomen Klaudios Ptolemaios, som levde i det andre århundre etter vår tidsregning, blir vanligvis tilskrevet æren for å ha vært den første som satte opp et system som ligner på det vi bruker i dag. Hans breddegrader var parallelle med ekvator. Lengdegradene startet ved en linje som gikk ved den vestlige yttergrensen av datidens kjente verden, «de lykkelige øyene», som Kanariøyene den gang ble kalt.

Det var ikke før i 1884 at det ble oppnådd enighet verden over om valg av én nullmeridian som andre posisjoner mot øst og mot vest skulle bestemmes ut fra. I det året samlet en internasjonal meridiankonferanse i Washington, D.C., 41 delegater fra 25 land. På grunn av nødvendige astronomiske observasjoner som måtte foretas ved nullmeridianen, foretrakk delegatene en linje som gikk gjennom et velutstyrt observatorium. De valgte med overveldende flertall den linjen som gikk gjennom Greenwich i England.

Reiser og tidssoner

Det var ikke tilfeldig at Greenwich ble valgt som utgangspunkt for nullmeridianen. Siden det 18. århundre hadde skipsførere som drog ut fra den travle havnen i London og seilte mot vest over Atlanterhavet, lagt merke til at solen nådde sitt toppunkt på himmelen stadig senere for hver dag som gikk. De visste at fordi jorden roterer 360 grader i løpet av 24 timer, så ville en tidsforskjell på én time tilsvare 15 lengdegraders reise fra Greenwich. Ved å bruke kronometre som var stilt etter hoveduret i observatoriet i Greenwich, kunne de regne ut sin posisjon i rom sjø ved ganske enkelt å merke seg tidsforskjellen mellom Greenwich-tid og deres lokale tid. Hvis de for eksempel befant seg på et punkt der solen stod høyest på himmelen (kl. 12.00 lokal tid), når klokken var 15.30 ifølge Greenwich-tid, kunne de ved enkle utregninger finne ut at de var 52,5 grader (15 × 3,5) vest for Greenwich; det vil si utenfor østkysten av Newfoundland, såfremt de hadde holdt seg på samme breddegrad.

Det var enkelt å holde seg på samme breddegrad, eller drive med parallellsirkelseilas. I mange hundre år har sjømenn på den nordlige halvkulen lagt merke til at Polarstjernen, eller Stella polaris, ser ut som om den holder seg omtrent på samme sted sammenlignet med bevegelsene til de fleste andre stjernene. De begynte å beregne hvor langt nord og sør de var, ved å måle hvor høyt Polarstjernen stod over horisonten. Ute i rom sjø kunne de se at de seilte rett øst eller rett vest så lenge Polarstjernen holdt samme høyde.

England hadde også andre fordeler av at Greenwich ble valgt som utgangspunkt. Etter hvert som jernbanen kom i drift, var det nødvendig å innføre standardtid over hele landet. Det var kjedelig for en reisende som kom til jernbanestasjonen i Exeter for å nå toget kl. 11.33, å oppdage at det hadde gått 14 minutter tidligere. Hva hadde gått galt? Han brukte Exeter-tid; jernbanen brukte London-tid. Det at man gikk over til å bruke Greenwich middeltid over hele landet, satte en stopper for slike problemer.

I USA hadde man enda større problemer. Forskjellige jernbaneselskaper brukte forskjellig tid. Dette førte til at det ble holdt en generell tidskonferanse for jernbanene i 1883. I USAs fastlandsområder bestemte man seg for å ha fire tidssoner som hver strakte seg over rundt 15 lengdegrader og hadde en times tidsforskjell. Alle byene innen én sone skulle ha samme tid.

Etter hvert ble denne ordningen med soner innført over hele jorden. Verden ble delt inn i 24 tidssoner. Sentret for systemet var sone 0, som strakte seg sju og en halv grad ut fra hver side av Greenwich-meridianen. Når noen reiste østover, måtte de stille klokken én time fram for hver ny tidssone de kom inn i, og når de reiste vestover, måtte de stille klokken én time tilbake.

Når man har kommet halvveis rundt jorden fra Greenwich, oppstår det en interessant situasjon. Her ved den 180. lengdegrad er det en tidsforskjell på 24 timer fra den ene siden av linjen til den andre. Derfor ble den 180. lengdegrad, med enkelte variasjoner på grunn av landegrensene, den internasjonale datolinjen. En som reiser mot vest og krysser linjen, mister en dag, mens en som på den annen side reiser mot øst og krysser grensen, vinner en dag.

Fremdeles uunnværlig

Den tiden da kronometrene ble stilt ved Greenwich og tatt med ut på sjøen for å anslå lengdegraden, er forbi. Moderne teknologi har erstattet alt dette. Radiofyr, radarer og internasjonal telekommunikasjon sørger for nøyaktigere opplysninger. Men det å lokalisere en posisjon på et kart er fremdeles avhengig av de tenkte breddegradene og lengdegradene. Vi har all grunn til å være takknemlig for disse nyttige linjene.

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 20]

GREENWICH MIDDELTID

I 1675 lot den britiske kongen Karl II det bli bygd «et lite observatorium» i det som nå er bydelen Greenwich i London, «i den hensikt å finne ut lengdegraden til forskjellige steder for å perfeksjonere navigeringen og astronomien». To kronometre med fire meter lange pendler som nylig var blitt oppfunnet, ble installert for å beregne jordens rotasjon helt nøyaktig.

Vitenskapsmenn ved Greenwich-observatoriet oppdaget snart at jordens rotasjon ikke er isokron; det vil si at den ikke har konstant hastighet. Det skyldes at jordens bane rundt solen ikke er sirkelrund, og at jordaksen heller. Derfor varierer soldøgnet i lengde i løpet av året. Da klokkene i Greenwich ble satt i gang, ble det mulig å foreta beregninger som fastslo en middellengde, eller gjennomsnittslengde, på døgnet.

Klokken 12.00 ifølge Greenwich middeltid er det tidspunktet da solen når sitt toppunkt over ethvert punkt langs den lengdegraden som går gjennom Greenwich, eller nullmeridianen (latin: meridianus, ved middag). På grunn av dette latinske ordet ble tiden før kl. 12.00 kjent som ante meridiem (a.m.), eller før middag; tiden etter kl. 12.00 ble kalt post meridiem (p.m.), etter middag.

[Bilder]

Over: Greenwich-observatoriet. Høyre: Nullmeridianen avmerket på den brolagte gårdsplassen

[Kart på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

VERDENS TIDSSONER

-11 04.00

-10 05.00

-9 06.00

-8 07.00

-7 08.00

-6 09.00

-5 10.00

-4 11.00

-3 12.00

-2 13.00

-1 14.00

0 15.00

+1 16.00

+2 17.00

+3 18.00

+4 19.00

+5 20.00

+6 21.00

+7 22.00

+8 23.00

+9 24.00

+10 01.00

+11 02.00

+12 03.00